Som bonusmamma har jeg det privilegium å få elske et annet barn like høyt som jeg elsker mine egne barn.
Jeg er så heldig å få ha mitt bonusbarn boende hjemme hos meg om min samboer.
Etter grundig gjennomgang av begge sider kom sakskyndig frem til at det beste for barnet var å bo hos oss, dette selv om vi hadde betydelig mindre bolig enn mor og mor hadde stor familie i umiddelbar nærhet, for denne familien kunne ikke beskytte barnet fra at mor innvolverte barnet (som er 10 år) i de voksnes verden (økonomi, kjærlighet, uønskede graviditeter etc.), men her kommer det for meg som er litt merkelig for meg. Det var likevell viktig at barnet var hos mor så ofte som overhode mulig.
Greit nok, vi hører på sakskyndig, hun "vet vel best??".
Men etter nå et år med at barnet reiser så ofte som mulig til mor, i utgangspunktet annen hver helg, men er det langhelg eller lignende, så har barnet dratt til mor, så ser JEG at barnet har ikke godt av denne utvidede kontakten med mor.
Barnet bærer preg av ingen grenser og en lite konsekvent mor, og at barnet fortsatt blir innvolvert" i de voksnes verden" når barnet er sammen med mor.
Far ser bare at nå er alt så rolig og fint og flott med sin tidligere svigerfamilie og ønsker ikke lage mer "bråk"
Men det handler jo ikke om å lage "bråk", dette handler jo om hva som er best for barnet.

Saklige råd og innspill mottas med stor takk.