Livet etter provosert abort?

Hvordan er livet etter en provosert abort?

Så det ble nevnt i en annen tråd, lurer litt på det samme..

Jeg tok abort for litt over ett år siden, kirurgisk. Jeg har virkelig hatt problemer etterpå, STORE problemer! Jeg gråt veldig mye i starten.. klarte ikke å kjenne om jeg angret eller om jeg hadde gjort en riktig avgjørelse.
Jeg har fortsatt mareritt om nettene, og jeg føler at jeg har mistet litt av meg selv. Er ikke så glad lenger, ler sjelden..
Føler det er så ømt at jeg orker ikke å gå til psykolog, selv om jeg kanskje burde. Er redd for å gå helt av hengslene!

På en annen side så tror jeg virkelig det var den aller beste avgjørelsen der og da.. Men så er det samvittigheten og kanskje morsinnstinktet som får meg til å tenke på spiren jeg burde tatt vare på. Tenker hver dag på hvordan livet ville vært om jeg hadde beholdt barnet! Det stikker i magen når jeg ser barn på samme alder som mitt kunne vært

Hvordan klarer andre å gå videre med livene sine? Det er det jeg ønsker selv.

[Rainer Maria]

Trist at du har det slik.

Jeg må være ærlig å innrømme at jeg ikke har slitt noe med det i det hele tatt. Tenker aldri på at det kunne ha blitt til en baby. Tok abort før jeg fikk unger, og jeg ville aldri hatt mine skjønne nurk om jeg ikke hadde tatt det valget. Kan ikke hjelpe deg med hvordan du skal klare å leve videre heller, for det har jeg aldri hatt problemer med å gjøre.

Det høres jo ut som du bør få proffesjonell hjelp for å få bearbeidet følelsene og samvittigheten din. Det er jo godt å kunne dele slike ting med gode venner også, slik at de vet hvordan du har det og kan hjelpe deg så godt de kan. Det er ikke andre ting også som ligger bak, siden du sliter slik og ikke kommer deg videre i livet? Det viktigste er jo at man tar godt vare på de barna man har og gir de et godt liv.

Lykke til uansett!!!!!!!!!

[Adelheid]

........

Har det som deg hovedinnlegger. Det er helt for jævlig . Angrer virkelig. Jeg også føler innerst inne at det var et riktig valg. Men har det vondt. Blir aldri en gang til, uansett.

[Unicorn]

Jeg tok abort for 8 år siden, var nettopp fylt 15 da. Hadde det helt jævlig etterpå. Livet har jo gått videre, men det er fremdeles en svart klump inni meg. Jeg tenker mye på hvordan livet mitt hadde blitt om jeg hadde beholdt barnet..

Kunne skrivd mange sider om akkurat dette, men jeg lar være.

En klem til deg..

[roxette]

Vel... Det sies at tiden leger alle sår... Men det er bare delvis sant. Et sår kan gro, men dersom du pirker i det, vil det bli arr, som aldri går bort.
Og når man har tatt abort, er det veldig vanskelig å la være å pirke borti det. Det er ikke et fysisk sår, men et psykisk. Man får arr i hjertet.

Abort er noe man aldri glemmer... samme hvor mye man prøver.
Verst er det i begynnelsen, man gråter og er skikkelig lei. Jeg tok selv abort da jeg var 18 år, nå er jeg 26. Hos meg gikk det så langt at jeg prøvde å ta selvmord etterpå med sovetabletter... Jeg angret så fælt. Heldigvis så kom det opp igjen. Han som gjorde meg gravid, truet meg, så jeg måtte ta abort pga. presset fra ham. Det gjorde det nok enda verre.

De første årene etter aborten var grusomme. Du ser en mamma trille rundt på barnevogn, og tenker på at det kunne vært deg. Jeg visste når terminen ville være, å tenkte iallefall fem år, på hvor gammelt barnet mitt ville vært.

Etter hvert blekner smerten litt, men det er og forblir et sår. Man glemmer det aldri. Jeg ble etter hvert en kristen da, og det hjalp jo meg... Hadde en drøm ei natt, der jeg så at barnet mitt var i himmelen, så det hjalp litt på.

Men å glemme... Aldri...Man angrer, man har drept et barn. Man sliter veldig med å tilgi seg selv. Nå har jeg fått en datter, men jeg får aldri tilbake det tapte barnet, som kunne vært en bror eller søster.

Kommer nok til å angre resten av livet, selv om smerten blir lettere å bære for hver dag.

Vel...... Det var min opplevelse.

[Verdande]

Min bestemor tok abort for snart 60 år siden. Den var medisinsk begrunnet ( legene trodde ikke min bestemor ville klare å bære frem barnet) og hun fikk full støtte fra min bestefar.

Likevel veit jeg at hun alltid angret, og savnet det barnet som aldri fikk leve. Senere trosset hun seg igjennom en graviditet og sa at hun skulle ønske hun hadde gjort det den gangen også.

Før hun døde nå i vinter sa hun at dette er det eneste hun ville gjort annerledes i livet sitt!

Jeg tror (og veit) mange lever greit med valget, men da må det være noe kvinnen 100 prosent ønsker selv.

Jeg har tatt abort for bare noen uker siden. Det var et vanskelig, vondt men rett valg. Jeg har tre barn og ønsker ikke fler. De første dagene var vanskelige og tunge, jeg var veldig lei meg og gråt mye. Ikke fordi jeg angret, men fordi det hele var veldig trist. Jeg angrer ikke. Har det bedre nå og vet jeg gjorde riktig for meg og mine. Men det er nok individuellt fra person til person hvordan man takler det og følelser man får etterpå. Jeg var 100% sikker på mitt valg, og det er helt avgjørende å være sikker i et så viktig valg, som er ugjenkallelig....

Tusen takk for svar og *klemmer* til dere som har vært gjennom det samme.
Jeg håper virkelig at tiden leger sår, sånn at jeg kan få fred fra onde tanker og leve ett normalt liv igjen.
Jeg er ikke lenger sammen med "gravøren", så sånn sett er jeg jo glad jeg ikke er alenemor til en baby + barnet jeg har i fra før. Det er heldigvis en tanke jeg kan støtte meg litt til, som viser fornuften i at jeg tok det valget jeg gjorde.. Men allikevel så klarer jeg ikke å glemme alt det andre!

[Maiva]

Jeg har ikke slitt i det hele tatt. Noen synes kanskje jeg er kynisk, men jeg tenker aldri på det. Bortsett fra i diskusjoner om abort og sånn da...
Har kanskje noe med at jeg var veldig sikker på mitt valg, der og da var det ingen annen utvei. Jeg har jo to barn og tenker aldri at jeg KUNNE hatt 3 eller lignende...
Livet må gå videre. Du må leve med valget du tok. Håper du klarer det en dag