Livet etter provosert abort?

Opprinnelig postet av Hovedinlegger

Tusen takk for svar og *klemmer* til dere som har vært gjennom det samme.
Jeg håper virkelig at tiden leger sår, sånn at jeg kan få fred fra onde tanker og leve ett normalt liv igjen.
Jeg er ikke lenger sammen med "gravøren", så sånn sett er jeg jo glad jeg ikke er alenemor til en baby + barnet jeg har i fra før. Det er heldigvis en tanke jeg kan støtte meg litt til, som viser fornuften i at jeg tok det valget jeg gjorde.. Men allikevel så klarer jeg ikke å glemme alt det andre!

Det er normalt å få både skyldfølelse og skam etter et abortinngrep. Dels er det hormoner som etterhvert kommer på plass igjen,dels det at mange er fordømmende pga tro og moral, og dels fordi det er en sorg rett og slett. Jeg tror spesiellt vi kvinner er veldig flinke til å "straffe" oss selv og det vi har gjort, vi dømmer oss selv fordi vi er opplært til å være flinke,snille,pliktoppfyllende osv... En abort rokker dessuten ved så mange spørsmål om selve livet, når det begynner, når er det et selvstendig liv osv, et av de ti bud er jo "du skal ikke drepe"..det ligger innebygget i folkesjelen på et vis, noe vi er flasket opp med og dette er også et aspekt ved det å ta abort, det moralske. Men iblandt er livets realiteter noe helt annet enn rosenrødt og vi MÅ ta vonde vanskelige valg. Alt i alt er vi alle en sum av erfaring og den skyldfølelsen vi legger på oss selv og andre i slike valg er fryktelig destruktivt. Hva godt kommer ut av det? Gavner det deg? Ditt barn? Vær glad for at du ser fornuft og ikke la deg sluke av skyld, skam og anger. Du så situasjonen slik, du vurderte den av hensyn til deg og barnet du har, fremtiden og livet dere lever. Jeg tenker om min abort at den var riktig. Men jeg tenker også slik at den var en erfaring jeg har vokst på i møtet med andre på min vei som kommer i samme eller liknende situasjon, jeg kan møte de med større forståelse, respekt og medfølelse enn om jeg ikke hadde gjennomlevd dette selv og kjent på kropp og sjel hvordan det er å ta abort. Jeg er ikke glad det skjedde, skulle vært det foruten for alt i verden, men det var nå engang slik livet gikk og jeg må jo bare bære det med som et arr og en erfaring til nytte for andre også. Vet ikke om noe av det jeg sier her er noen trøst, men jeg vil bare si at slike følelser og tanker du gjør deg er normalt, men at det også går an å "bruke" det til noe konstruktivt. For abortinngrep har skjedd kvinner i århundrer og vil skje i århundrer som kommer. Vi er så heldige at vi har rett til å velge og få det gjort under kontrollerte former, kvinner før oss har kjempet frem denne retten og det er jeg glad for. Å bestemme over egen kropp er viktig. Det er ikke mange år siden det var helt anderledes...hvor strikkepinner ol ble brukt, kvinner fikk infeksjoner, blødde ihjel osv. Ja, det skjer jo den dag i dag der kvinner ikke har slik rett som vi har. Dette er en avsporing...men også et aspekt ved abort det er verdt å ta med seg i all skyld og skam man legger på seg selv og andre. Hold fast ved at valget ditt var riktig. Og ikke vik fra det. Tro på deg selv rett og slett og ikke tvil på din egen dømmekraft. Lykke til.

[pinoccio]

Hei.
Nå har ikke jeg lest alle svarene, men det ble nevnt at tidel leger alle sår.
Tiden leger ingenting. Det er hva du gjør i den tiden som er avgjørende.

Håper du finner styrke til snakke med noen om dette. Helst en profesjonell.
Lykke til!

[Aimee83]

Jeg tok abort som 16 åring og sleit veldig med det helt til jeg fikk mitt første barn. For et halvt år siden ble jeg nødt til å gå igjennom det en gang til og denne gangen gikk det veldig greit. Har i grunn ikke tenkt noe særlig over det etterpå.. heldigvis!

Jeg tok en abort for snart ti år siden og har ingen senskader. Jeg syntes det var litt trist der og da, noen måneder etter inngrepet og rundt tida da barnet ville blitt født. Etter en stund gikk sorgen over å måtte velge bort en mulighet helt over. Å få barn har gjort meg enda mer fornøyd med at jeg tok abort den gangen.

Jeg hadde ikke skyldfølelse og jeg skammet meg heller ikke. Jeg var helt overbevist om at valget var riktig og at jeg hadde rett til å ta avgjørelsen. Jeg mistenker at de som får problemer etter en selvbestemt abort er de som egentlig ønsker barnet, men blir presset til abort og de som føler at de har gjort noe galt.

Og hun har psykiske problemer den dag i dag. Veldig angst og nerveproblemer. Har funnet henne flere ganger i pillerus for selvmord

Hun angrer så mye at hun klarer ikke å fokusere på livet sitt i dag. Dette skjedde for snart 15 år siden.