Dere som har fått barn etter å ha mistet..

[Lillegull]

Følte dere at dere klarte å knytte dere til barna som kom etterpå, evt på samme måte som storesøsken før dere mistet??

Jeg føler hele tiden at noe mangler i min tilknytning til min lille jente på 2 mnd. Jeg er så rolig, egentlig altfor avslappet ift at ingenting kan hende med henne. Jeg har henne for å beholde henne, noe annet er helt utenkelig. Men innerst inne er jeg så livende redd for å miste henne også, at jeg liksom ikke tør slippe følelsene løs. Ikke misforstå, jeg koser meg masse som nybakt mor igjen, og hun er helt herlig og får all omsorg og kjærlighet, men likevel mangler noe synes jeg.. Det er så forskjellig fra første gang jeg ble mamma, da var det ingenting som manglet. Mulig det vi opplevde med han som døde gjør at jeg uansett ikke klarer å føle på samme måte som med førstemann, for den ubekymrede naive lykken er ikkeeksisterende for meg.

Men blir det noen gang bedre?? Slipper det?? Kan jeg noen sinne slippe meg løs for henne?

[Jannis]

Ja, jeg føler at jeg har knyttet meg mer til lillesøster som kom etter at englebror døde. Jeg er glad i alle fire barna mine, men det er noe spesielt med lillesøster. Kanskje fordi hun etter tre gutter er jente, kanskje fordi hun er babyen vi fikk etter å ha begravd englebror... ikke vet jeg, men jeg vet hvertfall at jeg er veldig sterkt knyttet til henne, og hadde ikke noen problemer med å knytte meg til henne fra det øyeblikket jeg fikk vite at jeg var gravid igjen.

her er noen umiddelbare tanker fra meg. husk at det kun er et år siden du mistet sønnen din. det er kort tid. det naturlige er at du vil få det bedre etterhvert som tiden går, selv om det kan ta lang tid, og at også frykten din for å miste osv vil bli mindre.

det å få et barn kort tid etter at du har mistet et annet er utfordrende. man blir tvunget til å forholde seg til og skulle knytte seg til et barn samtidig som man sørger over et annet. to helt motsatte ting, men veldig viktig å forholde seg både til det levende og det døde barnet - for det levende barnets skyld og for din egen skyld. bruker du den tiden du trenger på å minnes den døde sønnen din og gir du deg selv rom til å sørge over ham? det trenger du for å kunne møte de som lever rundt deg og som du er glad i.

gi deg selv tid. jeg tror det er helt normalt å føle på utfordringer i forhold til nytt barn. vi som har mistet barn kommer dessverre aldri tilbake til den (gode) naive tilstanden man er i før man har opplevd at lynet slår ned i livet, og utfordringen blir blant annet å finne en måte å leve med det på.

ellers må jeg råde deg til prate med de på helsestasjonen eller andre du har tillit til om dette. du trenger ikke være aleine om tankene dine.

stor klem

[Lillegull]

Takk for svar begge to!

Jeg kjenner at det begynner å slippe litt taket nå faktisk, men jeg skal likevel ta meg et par timer med psykolog snart..

Jeg gir meg nok ikke tid til å tenke på og sørge over gutten min nei, hvor i all verden skal jeg ta den tiden?? Jeg skjønner imidlertid at jeg er nødt til å finne tid til dette, han er med meg hele tiden og jeg må bare slippe han til.. Synes det er grusomt at jeg ikke har tid til å dra opp til han og sitte ved graven hans.. Skal jaggu gjøre det i kveld!

Håper dette går seg til snart, for det er veldig slitsomt. Nå kommer dødsdagen hans straks også, da går jeg inn i "hans" modus et par dager..

[Emjo]

Håper det går seg til Lillegull.
Som Persille sier - det er viktig å ta seg tid til å sørge.

[J@nnickemor]

Om flere vil dele, så ønsker jeg gjerne å høre fleres erfaringer og tanker rundt dette temaet.

Det er strakst 8 mnd siden lillemor gikk bort her nå, og akkurat dette temaet er noe som opptar oss veldig for tiden.
Vi har helt siden lillemor lå i magen visst om hennes diagnose og skjebne,
og vi tok derfor et bevisst valg når vi valgte å bli gravid med lillebror etter bare 8 mnd...
Vi ville rett og slett ikke bli sittende igjen alene med "tomme hender" når den dagen at lillemor skulle gå bort skulle komme.
Lillebror kom når ANgelica var 17 mnd og jeg klarte å knytte meg mye mer til han en henne, (med min mann var det omvendt) nettopp pga at jeg visste at hun snart skulle reise fra oss (huff, nå griner jeg når jeg skriver dette og)
Angelica ble altså nesten 3 år.

Nå er lillebror bare 2 år og vi er forholdsvis unge foreldre, så vi har tid forran oss.
Vi trenger ikke å bestemme oss i dag, og vi kan bruke tid på å sørge og komme oss videre.
Men likvel...jeg skjønner ikke helt når jeg i det heletatt skal finne ork til å få flere barn - noen gang.
Akkurat nå føles det så utenkelig å få flere barn!
Vi elsker lillebror, og føler med lillebror sånn som HI skriver om vesla si - vi føler ikke at han skal "reise fra oss"
- Men jeg er redd for at det nye barnet vil gjøre det....
Jeg er altså redd for å miste det barnet vi enda ikke har fått... og jeg er redd for at jeg ikke skal klare å knyte meg til det
forstå det den som kan...

En stor klem til deg, Lillegull

[Emjo]

Vi har fått 2 barn etter å ha mistet 2, eller dvs vi mistet hvert vårt barn før vi ble sammen. I starten føltes det som et svik mot de 2 vi mistet. Jeg vet jo at det ikke er et svik, men det kjentes sånn.
Nå er det 8 år og 7 år siden vi mistet. Og vi har våre 2 sammen på 4 år og snart 1 år. Jeg er knyttet til begge barna våre - men jeg går i stadig "angst" for at noe skal skje med dem. En slags følelse av at dette er for godt til å være sant og til å kunne vare.....