Da Kajsa kom til verden::

[Elis@beth]

OBS: VELDIG LANG!


-Takk, Gud, det er over!
-Takk, Gud, aldri mer!
Den ene tanken avløste den andre idet babyen vår endelig var født.

Begynnelsen:
Noe er i gjære! Små tak, som tydelig kjennes annerledes ut enn alt annet så langt, kommer og går litt på søndagen. Jeg legger meg, unektelig spent på om det er morgendagen som skal bringe oss baby? Noen timer småslumrer jeg, takene merkes så pass godt at den dype søvnen uteblir. Klokka 05 er det bare å innse: kroppen er i fødselsforbredelse, og det kommer ikke til å bli mer søvn før babyen er ute av magen. Jeg kjenner at både kropp og sjel godt kunne hatt mer å gå på foran maraton som nå er i vente, men distansen nå slipper jeg ikke unna.

Ungene leveres i barnehagen rundt 08, og Theodor blir glad når han får vite at vi skal dra på sykehuset for å få ut Kajsa, lillesøster. Det har vært lang ventetid, og mye uutløst spenning for 4-åringen vår. Barnevaktene –svigers, blir utstyrt med bilseter og instrukser siden de skal hente i barnehagen.

Hjemme prøver jeg å slappe av, og være rolig. Av erfaring vet jeg at denne fasen, latensfasen, er den jeg bruker lengst tid på. Jeg får dusjet, stelt meg og pakket ferdig det som skal være med. Klokka 11 mistenker jeg at det har kommet litt fostervann, og jeg liker ikke fargen på det… Jeg vil få det sjekket, og vi reiser dermed til Kongsberg sykehus.

Kajsa viser ingen tegn til stress under CTG’en, og vannavgang blir ikke endelig fastslått. Åpningen er minimal, mormunnen kan nesten ikke nås så langt bak den ligger. Men, pga muligens vannavgang skal vi ikke hjem igjen, og vi blir på undersøkelsesrommet.

Vaktskift 15.30 gir oss ny jordmor, som jeg har truffet gjennom privat jordmorpraksis i Kongsberg. Dette er samme jordmor som undersøkte meg før helga, og strippet så godt hun kunne selv om jeg var lite moden. Ho sjekker åpning igjen, og finner to-tre cm og en spent vannblære. Den neste timen kommer riene hvert andre-tredje minutt, og er vondere….Vi bestemmer oss for å ta vannet, og jeg kjenner det berømte ”pop’et” når ho stikker hull midt under ei ri. Åpningen nå er tre tøyelige cm, som ho drar godt i før ho legger meg til ny CTG. På dette tidspunktet går jeg litt i kjelleren, bundet til senga av registreringa. Jeg frykter en langdryg fødsel, med dyrkjøpte cm og lite smertelindring. Jeg sier at dersom det trekker veldig ut, kommer jeg til å vurdere epidural. Dette er siste skanse, jeg vil EGENTLIG unngå epidural for alt i verden! Håkon trøster så godt han kan, og sier at jeg kan klare det… ”Kajsa kommer snart, jenta mi!” Jeg kjenner meg så sliten, og kan ikke skjønne hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Klokka er nå rett over 18.

Jordmor går for å gjøre klart badekar til meg, siden varmt vann er den eneste smertelindringen jeg ønsker meg. Jeg ligger litt her, og åpning rett før 19 er 4 cm. Jeg bestemmer meg for å gi kroppen litt mer tid før vi evnt. stimulerer med drypp, og gir epidural. Det er nå eller aldri!! Jeg slapper litt av i vannet, og kjenner nå at riene som kommer er av helt annet kaliber enn tidligere. De sitter dypere, og jobber intenst. Jeg henter meg inn så godt jeg kan, før jeg reiser meg og bruker varmt vann mot mage og rygg under riene som nå er lange og kommer hvert andre minutt. Jeg kjenner hvordan lillesøster jobber seg nedover, og smertene river i hele underkroppen. Håkon løper frem og tilbake med kalde kluter og drikke. All smerte, bortsett fra denne, har bleknet og blitt ubetydelig. En time seinere er åpningen 6 cm, og hodet har kommet langt ned. Dette gir meg kampånd, selv om jeg føler meg sterkt prega av de vonde riene og all tiden som har gått frem til dette. Når jeg tenker tilbake nå, så kan jeg ikke fatte hvordan jeg greide å holde meg stående gjennom bortimot hele fødselen, og spesielt ikke under disse siste riene..

En halvtime seinere vil jeg opp av vannet, selv om jordmor har begynt å gjøre klart for fødsel i badekaret. Jeg har ingen bevisst tanke om hva jeg vil, men følger innskytelse, og antakeligvis, -instinkt. Riene kommer nå ufattelig tett, og jeg rekker akkurat å gå tre meter til en vanlig fødestue før neste er over meg. Jeg henger på Håkon en liten stund og brøler og puster mot brystet hans. Han må stålsette seg, for at jeg ikke skal dytte han over ende på hver ri. Kroppen jobber intenst, og jeg kjenner at det presser nedover!
Det pauser mellom et par rier, og jeg husker at jeg hadde en vag tanke om at kroppen nå tok sats før siste biten..”Nå skjer det!”

Jordmor sjekker åpningen igjen kvart på ni, 7cm. Ho setter også dopler på babyens hode. Jeg blir liggende i senga nå, med et stålgrep om Håkons hånd. Jordmor sier at jeg fortsatt kan få epidural, hvis jeg vil. Jeg ignorerer dette, for det har jeg ikke tenkt til å ha tid til!! Ho vil også gi meg drypp slik at vi skal bli ferdige nå… Heller ikke dette verdiger jeg et svar. Håkon spør henne om vi blir ferdig før midnatt, om det blir fødsel 2.februar? Jeg kikker vantro fra den ene til den andre, før forsikringa kommer: ”Det blir det nok!”

Ho gjør klar dryppet, og triller det bort til senga. Ria jeg har i dette øyeblikket munner ut med at kroppen presser.. Jeg kjenner det på brølet som dirrer på innsida, at det nå er dags!! Jeg sier fra til jordmor, at ”hvis ikke det var ei pressri, så er ingenting det!”
Barnepleieren som kom for et øyeblikk siden, og som har begynt å vaske (!), kommer også opp ved siden av meg, og jeg kommanderer dem nå rundt. Jeg snur meg over på ryggen, og får opp sengeryggen, slik at bekkenet ikke skal få seg en smell under pressingen, og slik at jeg har bedre oversikt selv. Jordmor prøver å bremse meg litt, men jeg hører ikke på det øret. Ho sjekker meg, og finner 9 cm. Resten skjer på ei eneste lang pressri! Brølet baner seg vei fra innerst i meg, og jeg kjenner babyhodet fort sprenger seg i vei og blir stående i åpningen. Her greier jeg holde igjen ca. 3 sekunder etter innstendig bønn fra jordmor, før jeg må gi tapt for kroppens eget tempo i dette ville rittet! Smerten akkurat der, er det villeste jeg noensinne har opplevd, og det kjennes ut som om hver eneste nervetråd i meg svis av… Så presset hodet ut, og kroppen følger umiddelbart etter. Kajsa skriker før ho er ordentlig ute, og er nok like fortumlet og overrasket som mor over denne intense ferden. Det tar litt tid før ho gråter på brystet mitt, men barnepleier gnir henne litt og gråten kommer. Vi får varme tepper over oss, og vi blir liggende å skjelve og klynke litt om hverandre. Utrolig nok, selv om det er tredje svangerskapet mitt, så blir man liksom like overrasket over resultatet: Jøss, det VAR en baby inni der..!

Morkaka kommer på en etterri, og ser hel og fin ut. Håkon vil helst slippe synet av den, vet jeg, men slipper ikke unna. Jeg er fasinert over at den tynne fosterposen faktisk tåler de friske sparkene og romsteringa uten å briste. For en fantastisk innretning!
For første gangen klipper jeg også navlestrengen, og blir overrasket over ”konsistensen”, jeg må ta hardt i med saksa! Jordmor sier at ho må nok sy, og sjekker med dyster mine nedi der.. Ho blir nesten en smule vantro da ho ser at mor er like hel og fin, selv om det gikk mye for fort den siste biten. Ho var overbevist om at jeg hadde revna godt.

Lettelse, forfjamselse, lykksalighet og en intens indre ro… Utallet av følelser som farer gjennom meg etter fødselen, og jeg ligger med min etterlengtede Kajsa på brystet gjør meg ør. Jeg har ventet på henne.. Kanskje jeg har ventet på denne lille prinsessa hele mitt liv.. Akkurat nå føles det sånn, og endelig er ho her. Ho blunker mot meg med det uutgrunnelige blikket som bare nyfødte har, som om de vet alle verdens hemmeligheter.
Vi blir liggende og bare kose, nyte og forelske oss den neste timen. Verden har stoppet opp på denne fødestua og vi går inn i ei boble av lykke og kjærlighet som ingen andre får tilgang til…..<3

På slaget 21.00 blei Kajsa født, og altså da rett over to timer, fra 4cm til full åpning og fødsel. Det blei et vilt ritt de siste meterne til mål, men vel verdt det, selvsagt! Jeg er glad for at jeg mest sannsynlig ikke skal gjøre dette flere ganger, siden jeg virkelig ikke er velsignet med raske fødsler sånn i totalt tidsbilde. Nå har jeg tre fantastiske små, og de har hverandre til støtte og glede i livet. Jeg kan ikke ønske meg mer nå, annet enn et videre lykkelig liv sammen med dem. En ny epoke har begynt, og den skal vi virkelig LEVE!

Vitale mål: 3425 gram, 50 cm og HO 34,5 cm.
En halvmeter pur lykke!!

Vi møtes for første gang!
******************************


Et halvt døgn gammel, lille Kajsa...
********************************************


Storebror Sebastian hilser på, og syns nok at det er en anelse rart..
************************************


Storebror Theodor har gjort det før. Han er så stolt!!
****************************



*************************************************

[Lykkelig77]

Takk for fantastisk lesing Å, herregud jeg får lyst å gjøre det om igjen imorgen!!

[~Lykke~]

Du skriver så bra vennen Jeg blir helt rørt jeg, helt fantastisk

[Marilena]

Jeg kjemper mot tårene her jeg sitter.
Du skriver utrolig godt, og man blir så revet med.
Gratulerer så mye med lille Kajsa og gratulerer til to kjekke storebrødre.
Håper dere får ei kjempefin barseltid.
Lykke til videre som 3-barns foreldre.

[kesam]

Kjempefin skildring av ein kjempefin fødsel. Så utruleg flink du har vore!
Kos dykk no, det er velfortjent!

[bigboobs]

Å for en flott rapport elisabeth
gratulerer med lille Kajsa!

[Synne]

For en flott rapport

[frk.X.]

Opprinnelig postet av Lykkelig77

Takk for fantastisk lesing Å, herregud jeg får lyst å gjøre det om igjen imorgen!!

Signerer den

gratulere så kjempe masse

[Slafsemusa]

For en flott rapport!
Gratulerer med Kajsa!

Det du sa, om at kanskje du har ventet på henne hele livet, det tror
jeg jeg også har gjort med min lille A

Gratulerer!

[aggin]

Utrolig flott rapport vennen.. Du skriver så flott og hvert ord griper meg

Gratulerer med en fantastisk søt liten prinsesse!!