Da lillegutt ville ut og hilse på (langt) - NybaktMamma

*star* · 29-03-2005, 22:48

20 februar
Termindag og sambo er halveis i kurset sitt som han er på over atlanteren

Snakker med hele familien til sambo og sier at dette går så bra så. Skal klare å knipe igjen enda 9 dager jeg sånn at sambo får med seg den store begivenheten. Har jo ikke hatt en eneste kynner (tror jeg da) eller maserier så jeg har stor tro på at en fødsel, den er langt unna

21 februar
Har time til jordmor tidlig på dagen. Tropper opp og vi snakker litt om løst og fast. Hun ser at legen har skrevet at hodet er festet og syns han hadde vært fryktelig snill. Hun mente det fortsatt var bevegelig og forsåvidt høyt i bekkenet. Var ikke forundret i det hele tatt da magen ikke hadde sunket ned enda. Blodtrykket ble målt og urinen sjekket. Hun fant noe ulumskheter i urinen og satte meg opp til sjekk 3 dager senere.

Da jeg kom hjem, snakket jeg med sambo på msn og fortalte hvordan det hadde gått til jordmora. Avtalte da å snakkes når han var ferdig for dagen.
Siden jeg da bodde hjemme hos mamma og pappa var det ikke stort annet å gjøre enn å se på TV, lese og smurfe inne på SM.
Utpå ettermiddagen syns jeg formen ikke var det helt store og med ett hører jeg et "poff" og skjønner at nå er det best å komme seg på badet. Klokka er 16.30 (ca.).Blir litt

når jeg skjønner at NÅ skjer det. Ringer føden og får beskjed om å se det an siden de har mye å gjøre og fordi jeg ikke har rier enda. Er jo førstegangsfødende og det pleier jo å ta tid

. Spiser da middag og går så for å skrive mail til sambo. Må jo si fra hva som skjer siden vi avtalte å snakkes senere på kvelden. Mens jeg sitter ved PC'en kjenner jeg murringer i magen og skriver opp hva klokka er hver gang de kommer. Blir litt overraska for det er bare 3-4 minutter mellom hver og de varer i 30 sekund til ett minutt. Tar en tur i dusjen og da blir de hyppigere, men det er godt med vannstrålen over korsryggen. Etter dusjen ringer jeg føden igjen, for jeg syns jeg kjenner fryktelig lite liv fra den lille i magen og vil gjerne sjekkes (har vel gått 1 1/2-2 timer siden vannet gikk). Finner fram bagen og så setter vi oss i bilen. Er helt overbevist om at vi blir sendt hjem igjen.

Vel framme på sykehuset går jeg og mamma til føden mens pappa parkerer bilen. Blir lagt til CTG-registrering og bebisen har det bare bra. Riene avtok selvfølgelig når jeg la meg ned, men kom heldigvis fort tilbake. Under registreringen kommer det noen heftige rier (fryktelig ubehagelig å ligge der da altså) og jordmora sier at hun skal finne et føderom til meg. Hadde jo ikke helt trodd det da. Så mamma går for å finne pappa siden vi satte igjen bagen i bilen.

Vel inne på føderommet vandrer jeg fram og tilbake mens jordmora spør og skriver ned det hun skal. Hun spør om jeg har tenkt på smertelindring og jeg svarer da epidural. Syns jo det var vondt nok allerede.
Så går jordmora ut, men bare et par minutter senere må jeg dra i snora for nå begynner det å bli skikkelig vondt. Jordmora vil da sjekke meg (det har hun nemlig ikke gjort enda) og finner 5-6 cm åpning, men fryyyyyyktelig tøyelig

Får beskjed om at dette kommer til å gå fort og ingen epidural.
Av meg klærne og på med skjorte (tror jeg). Fra nå går det litt for fort i svingene for meg. Pressriene kommer ganske kjapt etter undersøkelsen og jeg orker ikke å gå rundt lenger og kommer meg opp i senga. Legger meg på siden for det føles best. Klarer liksom ikke helt presse for fullt, men skjønner at det er en liten kant igjen siden jordmor tydeligvis trykker på den og det kjennes godt (vondt altså).
Etter en stund vil jordmora og barnepleieren at jeg skal legge meg på ryggen. Adlyder og karrer meg rundt. Begynner å bli sliten og jordmora "kommandere" i meg litt saft noe som ikke er noe problem for jeg er fryktelig tørst. Presser og presser, men tør liksom ikke ta helt i. Føler at det stagnerer litt og kjefter litt på jordmora for det føles som hun driver på der nede. Men jordmora forteller at det er babyen som snur seg. Ganske snodig følelse.
Barnepleieren og jordmora guider meg gjennom pressriene og er virkelig god støtte. De ber meg presse 3-4 ganer på hver pressri, og ikke lenge etter er gutten ute

. Klokka er 21.44 og det er 2 1/2 time siden vi kom til sykehuset

. Hadde aldri i verden trodd det ville ta så kort tid.
Lillegutt var 3790g, 50cm og 35cm rundt hodet. Mormor fikk æren av å klippe navlesnoren.

Morkaka kom like etterpå, men så blødde jeg visst og jordmora kunne ikke finne fra hvor. Og så hadde jeg visst revnet såpass at hun ikke ville sy det selv også. Så da ble det tilkalt en lege. For å finne ut hvor jeg blødde fra, trykte jordmora på magen mens legen kikka. Det var alt annet enn behagelig

. Hun trykte og trykte *auau*. Og så kom det enda en dame og ga meg en sprøyte i låret for å stoppe blødningene og så fikk jeg noe annet for å dempe hevelsene. Legen sydde og det merket jeg ingen ting til, ikke engang bedøvelsen. Og det var det jeg hadde grudd meg mest til. Mens alt dette pågikk sjarmerte lillegutt både mormor og morfar og suttet iherdig på totten

Etter fire timer på føden ble vi trillet ned på barsel. Mamma'n var da rimelig sliten (og blodfattig), men ble beordret opp på do. Det gikk jo som det måtte så da svima jeg av (i rullestol vel og merke).

Tre dager senere kunne jeg reise hjem med en skjønn liten

. Da var det godt å komme hjem til mamma og pappa og bli skikkelig varta opp. Ikke tror jeg de hadde noe imot å ha lillegutt boende der heller. Tror ikke jeg har sett dem så stolte og betatte før. En uke senere kom en enda stoltere pappa som var veldig lei seg for at han ikke fikk vært med på fødselen (men vi visste jo at det var en sjangs for det før han dro da, men han var bare nødt).
Nå har lillegutt rukket å bli 5 uker gammel og er veldig snill mot mamman og pappan sin