Det hele begynte vel med at jeg på onsdag drakk 1 liter med Schweppes Bitter Lemon og vi tok en runde med
i 19-20 tiden. Jeg satt her på nett og kjedet meg på kvelden, da jeg begynte å få murringer.
Da sambo kom fra jobb kl 23, hadde jeg disse murringene med jevne mellomrom, men ikke ofte. Jeg tenkte at det kunne hjelpe på modningen, men ikke i nærhet av fødsel på lenge enda.
Vi la oss, sammentrekningene fortsatte, og var som ordentlige menssmerter. Greide å sovne i 03-tiden, men våknet flere ganger av sterke murringer, men de kom ikke oftere enn en gang i timen tror jeg.
Våknet i 08-tiden torsdag 11.juni av en rie. Nå var det litt småvondt, og jeg ble jo glad for det
Lå en stund til for å kjenne etter om det kom flere og om de var like vonde. Det kom flere, veldig uregelmessige og de var fortsatt ikke vondere enn menssmerter.
Siden vi bor på ei øy og det tar lang tid å komme seg til sykehus, valgte jeg å ringe fastlegen her ute for å høre hva han mente. Han ba oss komme inn så han fikk se selv. Han lyttet på babyen, fin lyd, og kjente på magen mens jeg hadde rie. Jeg reagerte ikke på rien, altså pustet ikke noe tyngre eller noe slik at det så ikke ut som jeg egentlig hadde vondt, men vi fant da ut at de kom med ca 10 min mellomrom. Derfor ville legen at vi skulle ta neste ferge og kjøre selv til sykehuset (det vanlige er at man blir sendt med ambulansebåt og -bil i tilfelle det skjer noe på veien som gjør at man trenger hjelp), da ambulansebåten var opptatt for øyeblikket.
Jeg var ganske nervøs for at det skulle ta seg opp å bli vondt på ferga og i bilen, og var veldig nervøs i det hele tatt for fødselen.
Riene ble vonde da vi satt i bilen og ventet på ferga, typisk, tenkte jeg.
Inne på ferga måtte jeg på do (nr 2) og var veldig redd for at noe skulle skje inne på doen (som at vannet skulle gå etc, har hørt om fergefødsler før
)! Heldigvis var det bare sterke mageknip OG rier, og magen ble helt tømt
(slapp dermed heldigvis klyster). Vi gikk frem og tilbake i en folketom gang i ferga, det hjalp veldig på murringene som nå hadde blitt litt vondere enn menssmerter, sånn at jeg pusta meg fint gjennom.
Inn i bilen igjen og kjørte til sykehuset. Riene var fortsatt helt greie, og vi prata om alt mulig mens vi kjørte innover.
Ankom føden ca 14.00. Ctg og UL ble tatt. Ctg viste regelmessige rier som ikke var så sterke, og fin lyd på babyen. UL viste at hodet ikke var festet, og at det stod over min venstre lysk, men likevel lå godt ned i bekkenet. JM sa at jeg trengte noen rier for at hodet skulle skli ned på plass. Der og da var jeg livredd for at jeg at jeg hadde sikkert bare 1 cm åpning og ville bli sendt hjem.
JM sjekket åpning, den var da 5-6cm
Jeg fikk helt sjokk! Jeg hadde jo ikke vondt nok til å ha kommet så langt (sammenlignet med fødsel nr 1 som var setefødsel)! Vi fikk da fødestue med badekar som jeg skulle prøve etterhvert (som aldri skjedde). JM henta en preikestol, og der hang jeg en god stund. Følte det var mye bedre å stå å bevege meg enn å sitte eller ligge.
Ca kl 17.00 hadde jeg 7-8 cm åpning og epidural ble satt, da riene ble litt vondere etter at JM undersøkte igjen og tøyde mormunnen. Ikke uutholdelige, men pga min angst, innbilte jeg meg hele tiden at det kom til å ta av på slutten og jeg ville miste kontrollen. Jeg ble liggende mest i sengen etter at epiduralen virket.
I 19-tiden sjekket JM igjen og det var full åpning, og vannblæra begynte å kjennes. Jeg lå en stund til, og riene kom skjeldent. JM skrudde opp dryppet slik de kom tettere. Mens JM var ute noen sekunder, gikk vannet. Det kjentes som om et spark nedover mot skjeden, og kjente det rant. Akkurat samtidig ble riene vonde. JM kom inn og jeg fikk sagt at vannet gikk og jeg hadde vondt. Spurte om jeg fikk en dose til med epidural
Noe jeg ikke fikk "for nå skal du trykke her", sa JM. Barnepleier kom også inn, og de gjorde seg klare.
Jeg skulle ligge på rygg og holde under lårene mine mens jeg trykte haka ned mot brystet, og presse.
Dette var utrolig vondt! Jeg pressa og pressa, uten noe pressetrang, bare smerte. Kjente at hodet kom nedover, og ba sambo om å ikke se ned
Noe han tydeligvis gjorde likevel, for han spratt plutselig opp av stolen da hodet kom ut. Jeg prøvde å høre på JM, presset når hun sa fra, og pustet da hun sa fra. Midt i pressinga en gang bedøvde JM meg der nede og klipte på ene siden. Kjente det, men det var ikke vondt. Kl 20.00: Plutselig kjente jeg hele kroppen skled ut sammen med vann og navlestreng, og Leah skreik med det samme
Det tok 5 minutter med pressing.
Så skulle morkaka ut, den kom ikke. JM pressa veldig på magen, men nei. Drypp virka heller ikke. JM tilkallet en annen lege som hadde et "triks". De laga en blanding og sprøyta det inn i navlesnora. Ikke snakk om. Så satt JM to akupunkturnåler i lilletærne mine. Morkaka satt fast. Legen skulle akkurat til å hente akuttseng for å få meg ned på operasjonsstua for å få ut morkaka, da kjente jeg det knatt inni magen. Fikk beskjed om å presse, og ut ramla morkaka, takk og lov! Mista visst en del mer blod enn normalt pga dette. Ble sydd kun der jeg ble klipt, noen få sting.
Var ganske susen etterpå da jeg skulle dusje, så jeg satt i en stol i dusjen. Ble trilla i rullestol i gangen, og ned på barselhotellet rundt midnatt.
Superlykkelig for at fødselen gikk så greit, og glad for at jeg slapp narkose!
Nå kunne vi bare slappe av alle 3
Vitale mål: 3140g, 48cm lang og 34,2cm rundt hodet.
Trådet modus
