Livia ankom verden med stil! (Vanvittig lang) - NybaktMamma

Tufso86 · 01-02-2009, 23:53

Da skal jeg prøve å skrive fødselsrapport!

Søndag 25 januar. Vi stod opp tidlig og jeg hadde bestemt meg for at idag skulle vi gå en lang tur, for å se om dette kunne sette igang ting og tang hos meg Turen er en skogs -og fjellstur, med mye bratt stigning og høyt tempo Gubben klagde sin nød mange ganger, og jeg travet ivei. Da vi kom på toppen av fjellet, og skulle begynne nedover kjente jeg mye murringer, og "hodet mellom bena". Følte jeg måtte gå med bena utover, siden alt annet var ubehagelig. Da vi kom hjem bestemte jeg meg for at bilen skulle vaskes og støvsuges innvendig - den måtte jo være babyklar!! Dette ble gjort, så tok jeg en dusj og satte meg ned for å slappe av. Da begynte kynnerne å komme, og de var ubehagelige, jeg ble varm i kroppen og ansiktet hver gang det kom en. Sånn hadde det aldri vært før. Allikavel turte jeg ikke å håpe på at noe var igang. Utover kvelden lagde vi lasagne og hvitløksbrød, og kynnerne fortsatte. De var også litt vondere, så jeg begynte å ta tiden på dem. De varte i ca ett minutt, og kom med 7 minutters mellomrom.
Jeg ble fryktelig usikker, og ringte til mamma. Hun mente jeg var igang, men jeg ville vente med å ringe. Var så redd for å ringe uten at det var noe! Kynnerne fortsatte utover kvelden, og jeg bestemte meg for å legge meg i halv ti tiden. Når jeg hadde lagt meg ble de vondere! Men plutselig kom det ikke flere. Det stoppet helt opp, og jeg ble litt skuffa. Stod opp litt og satt å pratet med sambo. Sa at han burde ta seg en dusj, for det kunne jo hende det startet igjen.

Etterhvert gikk jeg og la meg igjen, og i tolvtiden kom vondtene tilbake, med 7 minutters mellomrom, og varighet på et og et halvt minutt. De var vonde og jeg bestemte meg for å stå opp for å finne ut om de endret seg. De fortsatte, og i to-tre tiden kom de hvert fjerde minutt. Jeg ringte mamma igjen, og hun sa jeg måtte ringe jordmor. Det gjorde jeg, og vi ble enige om å møtes ti over fire på legevakten for å sjekke om jeg virkelig var igang. Da fikk sambo det travelt, han måtte jo dusje!! Ba ham om å skynde seg, mens jeg pakket ferdig bagen med toalettsaker, kamera og diverse.
Så kom mamma omsider, og vi kjørte innover. Riene fortsatte på veien, jeg måtte puste meg igjennom hver. De kom fremdeles hver 3-4 minutt.

Var fremme hos jordmor kvart over fire, og hun skulle sjekke åpning. Den var 2 cm, livmorhalsen var litt tykk og vi ble enige om at vi skulle bli der en time og se om det var fremgang. Etter en time sjekket hun igjen, og åpningen var 3 cm (!), livmorhalsen var avflatet, tynn og tøyelig!! Dette gikk jo fort, tenkte jeg. Lite visste jo jeg om hva som ventet...

Vi ble sendt videre til Storken i Bergen, ankom ca klokken seks. Ble mottatt av en rar jordmor. Hun ba meg legge vekk mobilen, så vi kunne "gå inn i en annen atmosfære" som kalte det. Jeg såg bare rart på henne husker jeg, og tenkte at jeg er den fødende, og bestemmer derfor om jeg vil ha mobilen der eller ikke! Heldigvis var det vaktskifte klokken 7, og inn kom en utrolig grei jordmorstudent. Hun var omsorgsfull og provde å gjøre alt for at jeg skulle få det bedre. Riene kom fortsatt hver 3-4 minutt og ble sterkere og sterkere. I ti-tiden spurte jeg om når vi skulle sjekke åpning igjen, og hun sa at det kunne de gjøre de som kom på ettermiddagsvakt. Javel, tenkte jeg, det gikk iallefall fremover for jeg fikk bare vondere og vondere, og begynte å bli ganske så sliten.

Etter en stund spurte hun om jeg ville legge meg i karet, og det ville jeg gjerne. Det var kjempestort og oppi var det varmt og deilig vann. Riene var fortsatt vonde, men jeg syns det varme vannet lindret godt på magen. Etterhvert syns jeg det ble for varmt, så da ville jeg opp av vannet og inn igjen på fødestuen. Riene var fryktelig vonde nå, og de tok veldig tak i ryggen. Studenten spurte om jeg ville ha akupunktur og det ville jeg også prøve for nå hadde jeg det VONDT! Det kom en jordmor inn, og hun satt nåler i hendene mine, føttene, hodet, og ryggen. Dette var ingen god opplevelse. Selve stikket gjorde ikke vondt, men når hun skrudde og vrei på nålene og de traff punktene hylte jeg. Jeg er en skikkelig pyse med nåler, og syns det er det værste og skumleste som fins. Dette er en av grunnene til at jeg ville føde uten epidural.
Vel, nålene var satt og jordmor sa jeg skulle få slappe av nå. Dette skjedde ikke, for riene ble verre! Jeg sa ifra til jordmor og hun fortalte da at "jo det kan faktisk slå begge veier, så nå reagerte visst kroppen din med å gå inn i aktiv fødsel"
Jeg hadde så vondt nå både under og imellom riene, og jeg gråt til sambo og mamma mellom hver rie, og var redd for når den neste kom. De tok sånn i ryggen at jeg følte jeg skulle aldeles krepere. Jordmorstudenten ville gi meg steriltvannspapler. Jeg som hadde nektet å få det hele tiden takket nå ja til alt. Hun begynte å sette de, og jeg hylte når det begynte å svi! Det smalt i ryggen for hvert stikk og jeg syns det var grusomt! Ikke tok det smertene heller, og når hun skulle sette i magen gråt jeg at nå var det nok! Da skulle jeg heller ta riene som de kom.

Så blei klokka tre og ny jordmor kom. Hun var en engel! Ung, søt og så utrolig flink. Forstod at jeg hadde det vondt, og prøvde så godt hun kunne å hjelpe meg gjennom riene. Det gjorde mamma og sambo også, de var fantastiske begge to! Den nye jordmoren ville sjekke åpning. Jeg sa at det bør ihvertfall være 6 eller sju! Men hun fant bare tre...TRE usle centimeter. Jeg begynte å gråte...hadde jeg hatt alle de forferdelige smertene for ingenting?? Jordmor syns det var rart med så liten fremgang. Hun spurte om hun kunne få gi meg klyster for å se om dette kunne øke riene sånn at vannet gikk for hun kjente en veldig spent vannblære. Klyster ble satt og jeg kom meg på do. Dette var også forferdelig..å sitte på skålen med DE riene! Omsider følte jeg meg ferdig, og gikk inn igjen i sengen. La meg ned, og neste rie kom. Plutselig sprakk det mellom beina mine, og vannet fosset ut. Jeg skjønte ingenting, og jordmor jublet Fikk gå i dusjen og fikk på meg rene klær og bleie. Hadde det fryktelig vondt, og riene økte. De tok lenger og lenger opp i ryggen, og jormor kunne ikke skjønne hvorfor. Nå ville hun kjenne på åpningen en gang til. Hun kjente, og sa at hun ville ha flere til å kjenne. To jordmødre kom inn, og en lege. Alle kjente, og nikket til hverandre. Legen hentet UL-apparatet. "Ja, det var det jeg trodde. Jenta di sitter i seteleie" sa hun. Jeg begynte å gråte og skjønte ingenting. Såg at sambo også ble fryktelig redd. Fra dette tidspunktet gikk ting veldig fort.

Jordmoren min strøk på meg og sa at "nå skal du få komme inn på føden. Der vil du få epidural så du kan få slappet av, for det kommer til å ta en stund dette her, men det vil gå helt fint. Det er veldig viktig at de får overvåket babyen siden hun sitter den veien."
Jeg ble trillet inn, og var nå ganske utmattet. Under hver rie ropte jeg etter anestesilegen, for nå orket jeg ikke mer, jeg kom til å dø. Mamma prøvde å roe meg ned, og sambo gråt..dette hadde han fryktet hele svangerskapet, og nå skjedde det.
Endelig kom anestesien. Jeg ble plassert på sengekanten, og var så utmattet at jeg sovnet når han stakk. Sambo satt foran og holdt meg, og jeg sov. Ble lagt ned i sengen, og kjente at den begynte å virke. Kroppen begynte å riste/skjelve pga epiduralen, også husker ikke jeg mer.
Våknet etter en stund, og hadde da fått meg en gooood stund i drømmeland. Kommer aldri til å glemme den følelsen, jeg hadde det så godt akkurat da, kroppen var tung og slapp og jeg kjente ingen vondter! Såg bare på skjermen at de kom. slik låg jeg i mange timer. Var da ved godt mot, og tenkte at dette kom til å gå bra. De målte babyen, og trodde hun var ca. 3500 g. Hun hadde det bra hele tiden, og de sa hun var sterk. Det var utrolig godt å høre. Sambo var urolig, gråt masse og var redd for begge to. Han var sliten han også, og tilslutt sovnet han i stresslessen. Der sov han i flere timer imens jeg og mamma pratet ivei. Jordmoren fra storken hadde fått lov til å følge meg videre på føden siden det var rolig på storken den dagen. Det var utrolig koselig! Hun satt lenge hos meg og vi pratet om hva som skulle skje, og det som hadde skjedd.

Timene gikk, og åpningen ble sjekket flere ganger. Det gikk sakte men sikkert fremover. I ti-tiden ville de skru opp dryppet for å få litt mer effektive rier, og skru ned epiduralen slik at jeg kom til å kjenne pressriene når de kom. De sjekket da åpningen og den var ca 8 cm (tror jeg). Jeg klarte å stå med prekestol, og rugget frem og tilbake i hver rie. Kjente de godt, men klarte fint å puste meg igjennom. Det var godt å få stå litt. Nå kom det en ny jordmor, som også var en engel! Hun var så omsorgsfull og god, og jeg følte meg veldig trygg sammen med henne. Etterhvert som tiden gikk kjente jeg plutselig at det var noe inni sjeden min som var på vei ut. Jeg gav beskjed til jordmor, og hun skulle sjekke. "Det er kneet til babyen dette her" smilte hun. Kneet?! Javel. Siden det ikke var full åpning enda, fikk jeg ikke presse. Hadde litt trykketrang, men klarte å puste meg fint gjennom, og kjente at for hver rie kom kneet lenger og lenger ned. Plutselig kjente jeg at nå var det virkelig på vei ut! Hun ba med legge meg på ryggen. Alle legene ble tilkalt, for nå var det på tide å trykke. Mamma stod ved siden av meg og skulle holde hodet mitt. Sambo var livredd fremdeles og gråt. Jeg følte jeg hadde kontroll, så var mer bekymret over min kjære som var så redd. Alle gjorde seg klare og jeg fikk beskjed om at på neste rie skulle jeg trykke alt jeg hadde. Jeg kjente rien, og presset! Tre gode press hadde jeg på hver rie. Først kom kneet, deretter rumpa. Så kom den andre foten og kroppen. Deretter lirket de ut armene, også var det hodet. Jeg presset alt jeg hadde, og de vrei og drog i babyen. Jeg såg hele kroppen, og de drog så hardt at hele underlivet mitt ble dradd hit og dit. De fikk ikke hodet ut, så da var det inn med tangen. Dette var smertefullt, men da kom hun endelig!!! Hun var så nydelig!! De tok henne bort på bordet, for hun gråt ikke. Men hjertet slo, og hun pustet. Hun var bare veldig medtatt, de gnikket og gnukket på henne, hun fikk oksygen, og etter noe som føltes som en evighet kom noen små knirk. Da gråt vi av glede, både meg, mamma og sambo! Endelig fikk jeg den varme bylten oppå meg!!! Hun var så nydelig, med store søkende øyne! Den vakreste skapningen vi hadde sett

Fikk litt hjelp etterhvert til å få henne til å suge, og når hun først fikk tak, så sugde hun lenge. Etter ca fire timer fikk vi komme på barselhotellet, og vi har hatt et helt fantastisk opphold der. Opplevelsen fra fødselen er god, men jeg merker at det er litt tøft å tenke på. Og rart å skrive det ned. Men personalet var så utrolige, og dette har nok hjulpet på å gi en god opplevelse. Sambo er den som har slitt mest etterpå, han syns det hele var en grusom opplevelse. Men nå er vi så lykkelige og så forelsket i datteren vår
Vitale mål var 3690 g og 50 cm lang!!

Dette ble langt, men det var godt å skrive det ned!

Isa · 02-02-2009, 00:19

Lenemor · 02-02-2009, 00:19

Så utrolig tøff du er!!

Gratulerer så mye med jenta!

Skjønner godt at du trenger å fordøye dette. Håper du får bearbeidet det godt og ikke blir skremt fra å føde igjen. Har også hatt en tangfødsel, riktig vei, men gutten var 4,8 kg. Helt for jævlig, men har født to ganger til og det gikk veldig bra.