Min Turbofødsel med pappan som jordfar...

[~Tàri~]

Ja.. for det er Turbo lille går for her i huset nå..

Det hele startet natt til torsdag 19 juni. Våknet rett rundt halv to og gikk en av mine nattlige turer på toalettet. Etter å ha gjort mitt og skulle tørke meg hørte/kjente jeg bare et "knepp" og så sildret vannet ut. "Det var vannet" sa jeg høyt til meg selv. Tørket meg og reiste meg og kjente at det rant litt da også. Vekket mannen og sa at vannet var gått, "hmm?" mumler han i ørske. Tok et par sekunder før han reagerte ja..
Ringte føden og fikk beskjed om at jeg måtte vente på riene, og hvis de kom skulle jeg komme innover når det var skikkelig tak i de, hvis ikke skulle jeg komme klokken 17.00 på ettermiddagen for en sjekk.
Ringte mamma og forberedte henne på at vannet var gått og at vi kanskje kom med Håvard.
La meg nedpå igjen og første rien kom kvart på 2. Den var temmelig vond, men ikke lang.. Neste rie kom litt over 2 og nå kom de tett som hagl. Gikk i dusjen for å se om det hjalp, måtte bare komme meg ut derifra og sa til mannen at han måtte pakke i bilen. Stresset rundt med å få klær på meg. Aldri noen sinne har jeg slitt som da med å få på klær. Riene var så intense og vonde og kom som hagl.
Vi kjørte litt over halv 3 til mamma, ringte henne og føden og sa at vi var på vei.
Riene var nå så vonde at jeg hyperventilerte samtidig som jeg nærmest hylte au au au au au.. Stakkars H skjønte jo ingen verdes ting og sa betuttet i fra baksetet: "au mamma??" og blåste på vondten til mamma..
Da vi var halvveis til mamma (12 min å kjøre) kjente jeg på meg at vi aldri kom til å rekke frem. Sa dette til mannen og han lurte på om vi skulle stoppe. Nei sa jeg, bare kjør, vi må i hvertfall prøve. 02.50 var vi hos mamma, riene var så vonde at jeg hang i dørkarmen og hele kroppen ristet av smerte mens mannen nærmest kastet H fra seg før jeg bare ropte at vi kjører videre. (mamma rakk oss ikke for hun ville vi skulle bli der, hun så at vi aldri rakk frem).
Kjørte fra mamma og kom opp bakken fra huset hennes (500 m) da brølte jeg til mannen at han måtte ringe 113 og stoppe.. Ds begynte jeg for alvor å kjenne pressetrang.
02.53 var klokken da. Mannen ringte 113 og sa "Hei, dette er ***, jeg har fødsel i bilen". "er du sikker?" spør mannen i amk sentralen, men tror han ombestemte seg da han hørte meg brøøøøøle i bakgrunnen. "Jeg skal sende ambulanse" sa han bare da.
Jeg røsket opp døren og gikk ut, trakk buksen og trusen ned og la meg i baksetet i bilen, støttet overkroppen opp mot setet til H, veldig grei plassering forresten.
hadde fremdeles AMK på linjen og de ga beskjed om at jeg ikke måtte presse. "Eg klarer ikkje la være" brøler jeg og kjenner det presser noe sinnsykt på. Med den ene foten oppetter døren som står på vidt grap og den andre godt ut til siden presser jeg for harde livet mens mannen står i enden med tlf i hånden og snakker med amk. Hva som blir sagt nå klarer jeg rett og slett ikke å huske. Husker jeg kjente at hodet presset på der nede, tror jeg var nede og kjente etter også (). En pressrie til og hodet var født. Sambo kjente etter navlesnoren rundt halsen. Ingen navlesnor der heldigvis. En pressrie til og skuldrene kom og ut kom resten av guttekroppen presis klokken 03.00. altså 1 time etter første rie.. Han skrek med en gang og jeg fikk ham opp på magen min. Nydelige turboprinsen min..
Ambulansen kom halvannet minutt etter att han var ute og ut dukker det opp to kjente ansikt ja.. Har kjørt endel vakter med han ene, så det ble jo litt rart. Men det gikk det og. Pappa fikk klippe navlestrengen og så ble lille og jeg plassert på båren og inn i ambulansen. Hadde en fin og koselig tur innover. Hadde endel vonde etterrier for å få ut morkaken, så helt over var jo ikke smertene. Fikk komme inn på "Storken" på KK og ble liggende der i 3 timer før jeg ble flyttet på barsel. Morkaken kom etter at jeg var kommet inn på "Storken" nesten presis innenfor den "gyldne timen".

Lille var 3330 gram og 49 cm lang. 35 cm ho.