Mine tre raske og igangsatte fødsler!

[Sannemor]

Min eldste har allerede rukket å bli 4 år, men jeg deler gjerne mine fødselshistorier til de som vil lese.

Min første fødsel en sommerdag i august 2003:

Jeg og min kjære møtte spente opp på Ullevål for i gangsetting. Håpet var at de skulle kunne ta vannet da jeg hadde fått beskjed om at det var 1-2 cm åpning tre dager i forveien, men den gang ei. Det ble gele på meg da det ikke hadde blitt ytterligere modent. Gelen ble ikke satt før kl 13 da det var veldig travelt på føden, men det var greit. Jeg merket ikke noe særlig til geleen bortsett fra litt sterkere mensmurringer i magen og ryggen. CTG'en kl 17 var helt fin så jeg fikk valget om å bli eller dra hjem med avtale om å komme tilbake dagen etter for en ny omgang med gele. Jeg bestemte meg for å dra hjem, men før vi fikk dra ble legen ringt på for å høre om jeg skulle ta en ny blodfortynningssprøyte. Han ville sjekke hvor moden jeg var først, men det var ingen endring så jeg skulle bare ta en ny sprøyte. Så da dro vi, men vi kom knapt ut av heisen før jeg kjente den første rien. Den var vond, men nå var jo mamma på vei for å hente oss så da dro vi bare. Da vi kom hjem kom riene med 2-3 minutters mellomrom så vi bestemte oss for å dra tilbake med en gang. Kl var da 19.

Tilbake på Ullevål fikk vi komme på mottaksrommet og det ble tatt en CTG. Klokka var da blitt rundt 1930. Jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å ligge under CTG, helst ville jeg stå, men jeg fikk til nøds sitte. Riene var utrolig vonde og harde, men da JM skulle undersøke meg var det fremdeles kun 1-2 cm åpning. Jeg mistenker at hun ikke helt fikk det til, hun virket så tafatt og hjelpesløs.. Klokka 2045 gikk jeg i dusjen og da gikk vannet. Jeg hadde så utrolig vondt at jeg ikke klarte å dusje, men fikk kreket meg tilbake til benken. Fødestua var ikke klar ennå og jeg trodde jeg skulle bli gal. Drømte om lystgass og epidural, men jeg fikk ingenting på mottaksrommet. Da klokka endelig ble 2210 var fødestua ledig. Jeg visste ikke hvordan bena mine skulle klare å bære meg over gangen. Smertene var uutholdelige, men jeg ble stadig påminnet at jeg bare hadde 1-2 cm åpning så noe epidural var ikke på tale ennå. Men lystgassen skulle jeg får prøve. Noe så jævlig! Jeg ble så kvalm og full at den kasta jeg bort. Hele kroppen rista og dirra av smerte og jeg trodde virkelig jeg skulle dø. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ba om å få dø eller i det minste bli lagt i narkose JM måtte gå i rapport, men lovte at jeg skulle bli undersøkt av den nye JM på vakt og om jeg hadde 3-4 cm åpning skulle jeg få epidural. Riene var så sterke og kom med 10-15 sekunds mellomrom og varte i 60 sekunder. Jeg har ikke ord. En barnepleier kom inn i mellomtiden og hun prøvde å forklare meg at jeg bare måtte forstå at å føde ER vondt Da endelig den nye JM kom kl 2245 ville hun ikke sjekke åpningen, jeg hadde jo bare 1-2 cm åpning, det hadde hun nemlig fått rapport om. Det nyttet ikke hvor mye jeg ba. I stedet prøvde de å presse på meg lystgassen, men jeg ville jo ikke ha! Å joda det skulle jeg! Jeg kasta den vegg i mellom. Så skulle de ha meg til å få massasje, men jeg tålte ikke at noen tok på meg, ville bare klemme mannen min i hånda. Jeg fikk beskjed av JM at jeg måtte ikke tro at jeg bare kunne ligge pal i senga så opp og hopp! Skjønte ikke hvordan jeg skulle klare det ettersom jeg hadde så ufattelig vondt og riene var så tette, men jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Jeg fant ut at jeg måtte tisse så mannen min fulgte meg på do. Jeg sa til han at jeg følte jeg måtte bæsje, men at det sikkert bare var fordi jeg hadde fått klyster. Fikk ikke til å tisse så jeg prøvde å komme meg tilbake til sengen, men fant så ut at jeg skulle prøve igjen. Det gikk ikke da heller, og da jeg kom tilbake til senga sa jeg til JM at jeg følte jeg måtte presse. Hun ble litt oppgitt og sa at hun fikk vel sjekke da. Hun trodde vel jeg sa det sånn at jeg kunne få legge meg igjen... "Oi, her er det en på vei ut." sa hun. "Nå kan du begynne å presse!" Helt utrolig! Da hadde jeg gått fra 1-2 cm åpning med rier annen hvert 10-15 sek uten smertestillende. Jeg satte i gang med å presse og presset i 45 min. Klr 2352 var mitt lille vidunder ute. Helt fantastisk! Han var 3540 gram, 51 cm lang og 36 cm rundt hodet. Og det som var helt utrolig var at da han var ute var smertene helt borte! Det var som å trykke av en knapp. Jeg fikk sydd noen pyntesting (som forøvrig løsnet), men ellers var det helt fint!

Fødsel nr. 2 i november 2004:

Mandag 1. november var datoen for igangsetting av fødsel, så jeg og kjære møtte spent opp på Ullevål etter å ha levert storebror i barnehagen. På forrige sjekk på sykehuset på torsdagen var jeg ikke moden, men kunne til nøds tøyes til 1-2 cm. Livmorhalsen var lang. Da vi kom til føden ble vi tatt i mot av en kjempehyggelig jordmor som koplet meg til CTG registrering som viste ujevne sammentrekninger. Da legen kom for å sjekke modenhet, var det stortsett uendret siden torsdagen, og dermed ble modningsgeleen satt. Klokka var da 11. Jeg merket med en gang effekten av den i form av kraftigere sammentrekninger, men absolutt ikke uholdbart. Timene framover gikk stortsett i venting og gåing i korridorene og trappene uten noe særlig endringer. Jeg begynte nesten å bli bekymret for at jeg kom til å trenge en ny gelekur og at dette kom til å drøye.

Etter vaktskifte kom en ny jordmor på som var kjempehyggelig. Hun gav oss et føderom ettersom hun regnet med at når fødselen først startet ville det gå fort, og det fikk hun jo så rett i Klokken 17 sjekket hun åpningen, den var 2 cm men livmorhalsen var fremdeles lang. Etter sjekken lå jeg til CTG registrering et kvarters tid og da kjente jeg veldig godt at modningsriene tok seg opp. Klokken 1720 fikk jeg et klyx, og da jeg kom fra do ca 10 minutt senere skjønte jeg at nå var det i gang. Au, så vondt det var! Jordmor tok tiden mellom riene, og de kom med 15 sekunders mellomrom! Jeg rakk knapt å få pusten igjen! Jeg fikk lagt meg i senga og åpningen ble sjekket, nå var den 6 cm! Jordmor spurte meg hvordan jeg ville føde, men jeg klarte ikke å tenke så langt. Jeg ble mer eller mindre lagt på siden, med den ene foten i benholderen. Smertene var så store, men det ble ikke tid til noe smertestillende, ikke denne gangen heller..

Jordmor var litt bekymret for fosterlyden til babyen var litt høy. Hun mente kanskje fostervannet var misfarget, og derfor ville hun ta vannet. Åpningen ble sjekket og nå var den på 8 cm. Mens hun gjorde seg klar til å ta vannet kjente jeg at det presset mot hele underlivet og snart pressriene kom. Men nei, jeg fikk ikke presse ennå. Minutter senere vrenger hele kroppen seg, man kan jo ikke la være å presse når pressriene kommer!! Det skjedde så fort, på to press var lille skatt ute! Klokka var da 1828. Fødselen hadde da tatt 1 time! Han veide 3404 gram, var 51 cm lang, og 35 cm rundt hodet.

Morkaka kom fint ut etter noen press, og så var det klart for sying. Det var utrolig vondt, og jeg gråt som et barn! Jordmora måtte tørke i åpningen med tørre kompresser fordi det så ut til at det var en del hinnerester igjen. I en time lå jeg og sprikte med bena mens jeg ble undersøkt i alle kroker, sydd, tørket og undersøkt igjen (second opinion). Jeg gråt og gråt, men det er godt mulig at det var en reaksjon på at nå var alt over og at alt hadde gått så bra!

Tredje fødsel er bare 5 mnd unna, men like spesiell!

På torsdag kjørte vi guttene i barnehagen. Pga rushen hadde vi beregnet god tid, så vi var på Ullevål før kl 8. Siden vi hadde så god tid fikk vi tid til en kaffe på Sagene. Det var veldig rart å sitte i sola med latten og tenke på hva som ventet oss. Vi hadde time kl 0830, men da vi kom fikk vi beskjed om at det var fullt i herberget og at de måtte omrokkere på rommene før vi fikk komme til. Det var helt greit, vi spiste litt frokost og leste aviser mens vi ventet til kl 10. Men de var ikke klare før kl var 1130, og da fikk vi komme til mottaksrommet for CTG registrering. Jeg lå der en halvtime før gynekologen kom for å sjekke hvor moden jeg var og hvilken type induksjon jeg skulle få. Overraskelsen var stor da jeg hadde 4 cm og tøyelig åpning allerede. Sjansen for at fødselen hadde startet spontant før tiden var stor. Det ble bestemt at vannet skulle tas. Gulp, jeg hadde liksom sett for meg at det ikke kom til å skje noe på timesvis ennå og kjente sånn smått panikken ta meg. Mannen min hadde gått ut mens jeg ble undersøkt og nå kunne de ikke finne han! Vel, fram med "heklenåla" og dermed ble vannet tatt. Kjente det piplet mellom bena. Hodet var ikke festet og dermed måtte jeg ligge flatt enn så lenge.

Mannen min dukket opp med kaffe og blader og jeg var overlykkelig for å se han. Jeg lå en time til ny CTG registrering uten å kjenne noe stort. Vi duppet begge av underveis. Problemet ble nå en full blære. Jeg kan love at det ikke er lett å tisse på bekken med stor mage. For hver kynner presset det på blæra og jeg holdt mot. Det var helt forferdelig. Jeg følte blæra skulle sprenges. Da kl ble 15 ringte jeg på, men iom at det var midt i vaktskiftet var det ingen som hadde tid til å hjelpe meg. Kl 16 var det nok! Da hadde jeg ventet nok, og ringte på. Da hadde det kommet en ny JM på vakt og hun sa jeg kunne gå på do så skulle hun sjekke hjertelyden så snart jeg var ferdig. Og guud, så nydelig det var å få tømt blæra! Da JM skulle sjekke åpningen min da var den uforandret, fremdeles 4 cm. For en nedtur! Men nå som blæra var tømt hadde hodet gått ned i bekkenet og jeg fikk lov til å stå opp.

Litt over 16 fikk jeg komme inn på fødestue. Det kjente jeg kunne være greit, for nå startet riene. I motsetning til forrige fødsel som jeg hadde riestorm på 10 sek mellom første til siste rie, fikk jeg nå trukket pusten mellom slagene. Kl 1630 la jeg meg i senga og åpningen ble sjekket til 6 cm. Husker jeg noen dager i forveien hadde lest en artikkel i Aftenposten om smertefri fødsel. I følge JM skulle man bare si "jeg vil ikke ha vondt" som et slags mantra og dermed skulle man få en smertefri fødsel. Vel, jeg prøvde og det funket ikke! Men det som funket for meg var å puste meg gjennom riene og konsentrere meg om en annen kroppsdel enn der smertene var. Det hjalp faktisk! For denne gangen rakk jeg heller ikke smertestillende. Jeg ble tilbudt lystgass og tenkte jeg skulle gi det en sjanse. JM skrudde den veldig lavt, men til tross for det ble jeg kvalm og fikk ikke trukket pusten ordentlig gjennom maska.

Kl 17 kjente jeg at det begynte å nærme seg slutten, for det ble et skikkelig press mot endetarmen selv om jeg ikke hadde trykketrang. Fordi jeg var tredjegangs fikk jeg lov til å presse allikevel. Jeg prøvde en gang, og det satte i gang pressriene. Så vanvittig vondt!! Jeg trodde seriøst jeg skulle sprekke fra A til Å. På femte pressrie kom han, helt lydløst til verden. For en fantastisk følelse å få han ut. Etter noen sekunder hørte vi verdens herligste lyd fra han. Jeg fikk han opp på brystet, men klarte ikke helt å slappe av. Klok av skade visste jeg at det ikke var ferdig helt ennå. Morkaka skulle ut og jeg skulle syes. Det siste grudde jeg meg vanvittig til ettersom det tok en time sist. Morkaka var ute på et blunk, og det var faktisk syinga også. Revnet kun overfladisk, grad 1. JM var helt fasinert over navlestrengen. Det var den tykkeste hun hadde sett noen gang. Vi måtte kjenne på den alle sammen Og morkaka var stor, nesten 1 kg så det et tydelig at han har fått nok næring inni der!

De vitale målene var 3398 gram, 51 cm lang og 35 cm rundt hodet. Fødselen tok 1 time og 15 min fra den startet, og var den letteste fødselen av de jeg har hatt.

Jeg føler meg overlykkelig her jeg sitter, med tre nydelige gutter som jeg elsker over alt på denne jord.