Sitat:
Opprinnelig postet av Berta
Etter fullgåtte 12 uker, må det søkes en nemd for å få innvilget abort. Det er opp til denne nemden om det innvilges eller ei.
-----------
Abort etter 12. uke kan noen ganger skje ved en utskrapning, men vanligvis ved en igangsettelse av en "spontan abort" pga fosterets størrelse. Det blir blant annet satt vagitorier for å myke opp og åpne livmorhalsen for at fosteret skal kunne komme ut.
|
Angående abort etter uke 12 så innvilges disse i praksis alltid. Nemda er i praksis kun en formalitet. Alle aborter etter uke 12 skjer som følge av medisinske årsaker og legens vurdering overprøves ikke.
Jeg vil også si at ordet abort også kan være noe misvisende etter uke 12. Provosert dødfødsel er mer dekkende, da du faktisk føder barnet. Jeg kan heller ikke tenke meg at der finns sykehus som sender en kvinne i denne situasjonen hjem.
Etter at barnet er kommet ut skal også morkaken komme ut. Det hender relativt ofte at denne ikke kommer ut av seg selv og man blir lagt i lett narkose for utskraping.
Etter at alt er unnagjort skjer der en rutinemessig gynekologisk undersøkelse for å forsikre seg om at kvinnen ikke har innvendige blødninger. Det er også vanlig at kvinnen ligger på sykehus over natten etter aborten. Kvinnen trenger dette da hun ofte er svært medtatt som følge av fødselen og den psykiske påkjenningen ved å gjennomføre en senabort.
En senabort er en stor psykisk påkjenning for kvinnen og årsakene til at aborten utføres er alvorlige og komplekse.
Kvinnen får som standard tilbud om morfin for å lette fødselsriene (og avskjeden med barnet blir faktisk også enklere). Etter gjennomført senabort får kvinnen tilbud om psykologisk (i vertfall i Oslo) oppfølging.
En senabort kan skje helt opp mot halvgått svangerskap. Det er ikke uvanlig at foreldrene velger å gi så "store barn" en egen grav.
Foreldre som velger senabort gjør som regel dette pga at barnet er svært alvorligt sykt/misdannet.
Til tross for at barnet "reiser" ved abort er tapet av barnet stort.
Jeg har selv vært der..... og barnet som reiste var et kjært og elsket barn som jeg mista. Stakkars liten var så syk at hun ikke hadde livets rett (hun manglet blant annet lunger).
Jenta var verdens fineste og skjønneste barn.
Hvert år rundt den tiden hun skulle hatt bursdag (om svangerskapet hadde gått tia ut) tenker jeg på hvem hun hadde blitt om hun ikke hadde vært så uheldig og blitt så syk at hun uansett ikke kunne ha overlevd.
Stakkars liten fikk ikke alle puslebitene.
Jeg tror også at de som tar bort antatt friske barn (abort før uke 12) også vil gjøre seg slike tanker: "Hvis jeg ikke hadde tatt bort barnet; hvem ville hun/han ha blitt?"