Mitt tantebarn døde

[krepsen]

Hei

Min søster mistet sitt etterlengtede barn i uke 20. Jeg var der på sykehuset sammen med henne hele tiden noe av det sterkeste og værste jeg har opplevdNoen som vet om det finnes samtalegrupper i etterkant?

Håper noen kan hjelpe

[Underlig]

Hei

Min søster mistet sitt etterlengtede barn i uke 20. Jeg var der på sykehuset sammen med henne hele tiden noe av det sterkeste og værste jeg har opplevdNoen som vet om det finnes samtalegrupper i etterkant?

Håper noen kan hjelpe

Det skal såvidt meg bekjent være kompetanse på sorgarbeid ved slike situasjoner på barselsavdeling eller helsestasjon. Samtale med og oppfølging av jordmor skal være en mulighet?

Støttesamtaler med psykiatrisk sykepleier i kommunen er en annen.

Sorg er en tung men naturlig (og viktig) reaksjon på tap og det er en prosess man må gjennom uansett. Det viktigste er støtte, forståelse og når den tiden kommer oppmuntring fra de nærmeste til for å komme tilbake til det daglige.

Hvis det blir for mye for de nærmeste eller det tar uvanlig lang tid før din søster "kommer igang" igjen (og med det mener jeg hverken å glemme eller å slutte å være lei seg men det å over tid ikke fungere) så er fastlegen og henvisning til psyk pol en mulighet.


Regner med at det også finnes selvhjelpsgrupper enkelte steder i landet men jeg ville nok undersøke nøye først - noen gir fin støtte til å komme videre mens andre bidrar desverre til sementering.

[Embriksmamma]

Englesiden

[Effie]

Jeg vet at din søster har det helt grusomt akkurat nå. Snakk masse med henne, det hjelper at folk rundt henne bryr seg. Selv om det er tungt for henne å snakke om hva som nettopp har forandret livet og drømmene hennes totalt, hjelper det.
Jeg snakket mye med min jordmor, hun var der for meg og støttet meg i alle mine vonde tanker, og hun var helt klar på hva det ville si å senabortere, at ikke bare livet inni magen dør, men det gjorde på en måte fremtiden også. Fremtiden som inneholdt dette lille barnet...

Håper hun har mye støtte rundt seg nå, det trenger hun. Jeg hadde en gutt på litt over 2 år ved min tyngste MA hvor jeg måtte føde, og han var også en stor bidragsyter til at jeg kom meg opp av den jæ....ige grøfta igjen. Har din søster barn fra før? Hils og si at jeg føler enormt med henne

Glemte å skrive: Vi fikk utdelt en brosjyre på sykehuset da jeg fødte den bittelille engelen om samtalegrupper etter å ha mistet et barn, men ut fra brosjyren følte jeg det som at det gjalt de som mister sitt barn etter fullgått svangerskap og i løpet av barneårene. Jeg ville nok følt meg utenfor der, men det kan jo være noe for din søster.

Ellers fikk jeg masse trøst her, på SM og på SG - av mange som "kjenner" meg. Det føltes utrolig godt, og det er fortsatt noen som tenker på meg, og iallefall vet hvem jeg er og vet alt om hvordan jeg har kjempet for og igjennom graviditetene mine. Englesiden er også fin, også mener jeg at jeg meldte meg inn i www.barnetsomikkeble.no hvor jeg også fikk masse trøst.

Så - TRØST hjelper. STILLHET hjelper ikke.