Krybbedød

[roxette]

Noen jeg kjenner har akkurat mistet sin førstefødte sønn på 5 uker i krybbedød... Og her sitter jeg, med tre friske unger....

Hva kan jeg si og gjøre som kan gjøre ting bedre?? Og hva bør jeg ikke si og gjøre??

Har sagt kondolere, at jeg tenker på dem, og at jeg er her om de trenger noen å snakke med...

Hva mer kan jeg gjøre??

[~Tàri~]

Så trist å høre at de mistet sitt elskede barn.

Jeg tror det beste er å ikke tie om dette. Snakke om barnet deres som de hadde så kjært. Føl deg frem.
Det er ikke sikkert du trenger å si så mye. En klem sier mer enn tusen ord....

[benja2]

Så trist å høre at de mistet sitt elskede barn.

Jeg tror det beste er å ikke tie om dette. Snakke om barnet deres som de hadde så kjært. Føl deg frem.
Det er ikke sikkert du trenger å si så mye. En klem sier mer enn tusen ord....

signerer. Tror ikke man kan gjøre noe som der og da får dem til å kjenne det lettere, men i ettertid kan omsorgen du har gitt dem bli noe godt å tenke tilbake på

[millamin]

Jeg tenker at det beste du kan gjøre er å være der, når alle de andre har "gitt" seg..

Altså, ofte så opplever man en massiv støtte de første ukene og månedene fra mange. Og så, når sorgen og tankene virkelig siver inn, og de fleste er ferdige med oppmerksomheten, da er det veldig godt å ha noe der..

[Niobe]

Vær der for dem når andre tror at de har sørget ferdig. Det tar overraskende kort tid... Våg å snakke med dem, og ikke unngå dem! Det er mang som skygger unna mennesker i sorg, fordi det er så vanskelig å vite hva man skal si. Men for dem betyr det antagelig all verden å vite at andre er der for dem, og gjerne bare deltar i hverdagen.

[LynxLynx]

Hvis du ikke vet hva du skal si, så si nettopp det.... "jeg vet ikke hva jeg skal si..." betyr at du tenker på dem, ser smerten deres og bryr deg om dem.

[kulani]

Kom tilfeldigvis over denne minnesida for noen måneder siden, skrevet av et par som mistet sin nyfødte baby, og de var så lure å skrive noen ord om hva de selv syntes omgivelsene kunne si eller burde spart seg for:

Etterpå

Uansett tror jeg det er lurt å fortsette å nevne babyen med ujevne mellomrom, lenge, og lytte til foreldrene hvis/når de har lyst til å prate.

[Mariposamamma]

Så trist å høre at de har mistet sønnen sin Roxette.. Det finnes ikke tommere armer enn armene til noen som har mistet barnet sitt..

Sorg og savn er en personlig ting. Men samtidig så har jeg opplevd at likhetene ofte er flere enn forskjellene. Så det jeg tror du kan gjøre, er å være der..bare det..være der. Gi dem en klem, og om du er usikker på hva du skal si, si akkurat det. Ikke forsøk å trøste med "tomme ord" (dere kan da få flere barn! (men lillegutt kommer aldri tilbake). Eller: Så godt at det skjedde nå,og ikke om tre måneder (man har alltid fått for lite tid med et barn man mistet)), for trøsten finnes ikke..bare si det som det er, at dette er endeløst urettferdig, og grusomt.

Vis dem at du tenker på dem, selv når det har gått to uker og det blir stille hos dem. Ikke bli overrasket om de sørger i lang, lang tid etterpå- sorgens vei er ulik for alle, og den tar ofte lang, lang tid. Savnet vil uansett vedvare resten av livet. Hos oss ble det helt ufattelig stille noen uker etter vi mistet Johanna. Det var som om vår verden hadde stoppet opp (og den stod virkelig helt stille i månedsvis altså!), mens omverdenen suste videre..og det var så vondt at så mange ikke nevnte Johanna mer..som om hun ikke var verdt det.

Vi har alltid satt pris på at Johanna nevnes. I alle mulige sammenhenger. Noen ganger kan det framkalle rørte tårer, men det er gode tårer. Ikke tårer som gjør vondt. Mange har sagt til meg at de ikke vil nevne datteren vår fordi de er redde for å såre oss...åpne vonde sår..og vi sier alltid at de ikke åpner noe sår, for vi bærer Johanna med oss, og vi snakker om henne ofte selv. Og det er bare godt å høre at vi ikke er de eneste som husker verdens vakreste Johanna..om du skjønner? Men dette kan selvsagt være individuelt, og jeg tenker at du bare kan spørre. For meg virker det som om de fleste "engle"-foreldre setter pris på at den lille som mangler nevnes.

Om du klarer det; husk merkedager! For dem vil alltid lilleguts bursdag, være hans bursdag, og ikke bare en vanlig torsdag..det samme med dødsdag.. Jeg blir aldri så takknemlig som for de meldingene jeg får på dagen til Johanna..og for de lysene som tennes i hennes minne.

Jeg hadde mange gode veninner som sa at jeg bare måtte ringe om det var noe. Ta kontakt om jeg ville finne på noe. Men jeg orket jo aldri..jeg kom ikke på det...jeg ville ikke forstyrre..jeg visste ikke om de orket å være sammen med et sippehue som meg..osv osv.. 2,5 måneder etter vi mistet Johanna, ringte noen veninner av meg og sa: "Nå synes vi at du skal forsøke å være med oss på kino. Vi har funnet en skikkelig jentefilm. Så kan vi prate, og det er ikke så nøye om du er lei deg. Og vil du hjem tidlig, så følger vi deg." Jeg følte meg kanskje ikke klar, men jeg tok utfordringen. Det var et av mine første steg tilbake til "livet". Jeg tuta nok den kvelden, men ble bare møtt med forståelse. Andre ganger kom venner på døren. De ringe tidligere på dagen og sa; "Nå kommer vi en tur i kveld. Har dere andre ting planlagt(og det hadde vi jo aldri..)? Supert, vi kommer en tur. Blir det tøft, så kan vi reise nokså kjapt vi altså." På denne måten tok de hensyn til våre følelser, tok hensyn til at vi kanskje ikke orket..men pushet oss samtidig såpass at vi tok steget vi kanskje ikke orket i utgangspunktet. Og det var riktig, og ikke minst viktig! De tålte at vi var triste, de tålte at vi var rare..selvsentrerte..at vi ikke klarte å følge med i samtalen..at vi måtte avbryte tidlig..men de dro oss med videre i livet. Og det er jeg så takknemlig for!

Det kan være greit å vise forståelse for at det er vanskelig å forholde seg til barn for en tid. Det trenger ikke være sånn for dem, men jeg kjente det i alle fall sånn, og jeg vet om mange med meg. Særlig siden de mistet sin førstefødte.. Kanskje du bør skåne dem for mye snakk om barna dine..om slitsomme stunder...fordi de ville gitt alt de eier for slitsomme stunder.. Og for snakk om situasjoner som gjør deg ør av mammalykke, for de igjen ville gitt alt de eier for det samme.

Bare vær der. Tål at dette tar tid. Tål tårene..de rare tankene (som ikke betyr at de er ustabile!). Og forsøk å skjønne at det å sørge ikke har noen fast tidsramme. Sorg og savn kommer for mange i bølger. Og om et halvt år, når de kanskje har hatt det "bedre" en stund, så kan de oppleve at en ny mørk bølge slår over dem. Det har gått 3,5 år nå siden vi mistet Johanna. Jeg kan enda gråte for henne og oss, men det går lenge mellom hver gang. Men hun er i tankene våre hver dag..



Og beklager at dette ble ufattelig langt..

[roxette]

Takk for gode svar Greit å høre litt også fra noen med erfaring (som har mistet noen), da dere vet hvordan det er å høre forskjellige ting...

I dag er begravelsen til den lille. Jeg holder meg hjemme, siden jeg ikke har barnevakt. Hadde vært veldig slemt av meg og tatt med Emma, min minste på 5 mnd, i begravelsen. Hadde gjort det vanskeligere for dem det vil jeg tro, spesielt om hun hadde begynt å grine...

[lucas' mamma]

Det var kjempe trist å høre at de har mistet ungen sin. Det er ikke nødvendig å si så mye. Jeg har hatt en dødfødsel selv, å det er varme armer og gode klemmer som hjelper når det er verst å la de få snakke om det minnet de har av barnet. innimellom kan det fort bli mye, men la de snakke, det hjelper utrolig masse...

Kondolerer til vennene dine, det er kjempe trist å høre

[Mariposamamma]

Hvordan går det med vennene dine? Jeg klarer ikke la være å tenke på dem...

[roxette]

De har det ikke så bra. Fikk nettopp høre fra henne at de går hver sin vei... skal skilles. Håper de finner sammen igjen. Er sånt som kan skje når de sikkert sørger på hver sin måte