01.39 kom Connie ut, 3320 gr og 52 lang.. Med rumpa først kom Amalie kl 01.51, 2190 gr og 48 lang..
Etter 3 lange mnd på sykehuset, og litt over ei uke hjemme så fikk jeg den brutale beskjeden den 23.4 på kvelden at mine elskede tvillingsjenter som jeg hadde kjempet for å holde de inne til de ble store nåkk til å komme til verden, ikke levde lenger. 2 hjerter var helt stille på UL.. Og verden raset sammens og ingenting betydde noe lengre.. Jeg lukket meg inn i meg selv og regisrerte ikke noe på 3-4 timer etterpå. Da tvillingene ble født kan jeg ikke beskrive følelsen.. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle føle.. Det var jo min første fødsel og mine første barn...
Men de levde ikke. 2 store fullbårne og nydelige jenter! Men de var slappe og livløse med øynene lukket... Jeg bare håpet at det var en missforståelse og at plutselig åpnet de øynene og skrek.. Men de gjorde ikke det
Enda sliter tankene i meg; Hva hadde jeg gjort galt for at de 2 helt ferdige nydelige små jentene ikke skulle få leve.. Jeg hadde jo ligget på sykehuset i sengen i 3 mnd for at de skulle vokse seg store og sterke, og lell fikk jeg ikke beholde de!!! Er ikke rart jeg ikke tror på gud, for jeg fatter ikke hva meningen med dette skulle vare liksom.. Jeg bruker å sammeligne Natalie med tvillingene siden hun lignet de da hun var baby. Hvordan hadde de sett ut nå? Hvordan øyenfarge kunne de ha hatt? Hvordan hadde de vert?
Nei, etter 10 år så fatter jeg ikke enda hvorfor jeg ikke fikk beholde jentene mine Alt er bare dritt I dag skal jeg pynte og stelle på gravplassen til mine elskede små jenter.
Sosiale Bokmerker