Vis Profil
Se foruminnlegg
Se bloggmeldinger
Besøk hjemmeside
Se artikler
Natt til 6.august 2010 startet som veldig mange tidligere netter. Jeg la meg rundt midnatt, leste litt og kl.01 kom sambo og la seg. Vi sovnet og noen ganger utover natten småvåknet jeg for å snu meg rundt i sengen, samt konstantere at det fortsatt ikke var noe fødsel på gang. Nå var det jo gått noen dager over terminen, og jeg la meg med samme håpet hver kveld om at i natt var natten.
Som flere andre tidspunkt, så våknet jeg kl.05. Snudde meg og sov videre. Så våknet jeg kl.5.10 igjen. Kjente litt ekstra godt etter, og jo, magen min var kanskje litt uggen. Jeg fikk nok litt forhåpninger med èn gang, så jeg klarte ikke sovne igjen. Ble liggende å se på klokken, og kl.5.20 kom det igjen et lite magestikk. Spennende med litt regelmessighet syns jeg, og håpte det kunne være starten på noe. Men fortsatt veeeldig rolig, og jeg var jo fullstendig klar over at ting kunne drøye ut. Jeg gikk på do, slik jeg også pleier av og til om natten, og med løs avføring og frisk blod så kunne jeg minnnes natten da Victoria kom til verden *hurra* nå hadde jeg virkelig forhåpninger.
Jeg vekket sambo og sa at det nok er små rier på gang. Han ville vite intervallet, og jeg følte vel egentlig at det kom små stikk fortsatt rundt hvert 10.minutt. Å ringe føden før det ble hyppigere følte jeg ikke var noe vits. Men nå var jeg ganske så oppspilt på at det endelig skjedde noe annet denne natten enn de tidligere, at jeg sto opp. Jeg tuslet på nettet og skrev i terminklubben min kl.6.15 at jeg trodde kanskje det var noe på gang.
Jeg spiste en bolle, drakk litt pepsi max og begynte å sulle med å pakke fødebag’en ferdig med ting som har måttet vente før en avreise var aktuell. Jeg sendte også SMS til venninnen min som skulle være fødebarnevakt for storesøster Victoria. Bare hintet om at i dag nok var dagen at hun måtte passe henne. Sambo ropte fra sengen av og til hvordan det gikk. Jeg sa det gikk fint, og fortsatte å pakke bag’en. Riene hadde kanskje tatt seg opp med å være ca.7 min mellom hver, så sambo ville ringe føden, og det syns jeg var greit.
Men sleit litt med å bestemme meg noe angående venninnen min. Hadde ikke lyst å plage henne så tidlig på morgenen hvis dette skulle drøye lenge ut. Og skulle vi kjøre Victoria til henne eller skulle hun komme hjem til oss? Men det spørsmålet fikk jeg egentlig raskt svar på, for plutselig begynte riene å gjøre vondt. Slik at jeg ikke fikk gjort noe (gått rundt og pakket bag) akkurat mens de pågikk. Og ikke alt for lenge etterpå kom det en ny. Gjetter på at intervallet plutselig var nede i 4 minutter. Venninnen min hadde skrevet SMS om at hun var våken og klar nå, så kunne godt hoppe i en taxi. Da var jeg ikke vondt å be, og ba henne gjøre det og komme med en gang. Sambo fikk fart på seg da jeg var blitt litt mer hissig i tonefallet. ”Hent sokker til meg”. ”Pakk ned ditt, pakk ned datt” og litt ”æææo” innimellom. Victoria sov, og vi visste venninnen var på vei nå i taxi, så sambo gikk ut og kjørte bilen frem til døren vår og jeg hoppet inn.
Kl.07.06 sendte jeg melding til venninnen om at døren var åpen og ”nå drar vi!”. Og det gjorde vi. Veien var humpete og svingete og jeg likte overhode ikke å sitte. Så jeg holdt meg halvveis opp av setet ved hjelp av håndtaket i taket. Jeg tenkte i mitt stille sinn der vi kjørte at ”åh, jeg gleder meg til i kveld – da vil alt dette være over”. Gledet meg egentlig ikke til noe fødsel nå. Fikk skrevet melding til sladrevenner og familie som hadde ventet på et tegn. Jeg har ikke mye erfaring mer rier (lite av dem ved forrige fødsel, og syns ikke det jeg hadde hatt hittil heller var noe etter ”boken”) men jeg sa til sambo på turen at dette kjentes litt merkelig. Av det jeg vet, så skal man ikke ha pressetrang før helt mot slutten. Men det hadde jeg NÅ altså. Det kjentes rett og slett som noe ville ut på hver ri. Så sambo kjørte noe over fartsgrensen, og i kollektivfeltet. For som han sa, om han noen gang skulle gjøre det, så måtte det være når han hadde en fødende kvinne i bilen, hehe.
Turen til sykehuset tok mellom 10-15 minutter. Sambo slapp meg av rett foran inngangen til Kvinne-barn-klinikken, men jeg aktet ikke gå en meter uten han (dessuten var det utrolig godt med luft), så jeg ventet der mens han kjørte ned i garasjen for å parkere. Prøvde å sitte på benken der, for å stå var ikke så godt. Men det ble halvveis sånn liggesitting da. Det kom to rier mens jeg ventet der, og jeg følte det var litt flaut sånn som jeg satt, høylys morgen og folk hastet forbi og tittet på meg. Men etter 5 minutter så kom sambo da og vi gikk inn, tok heisen opp og fant fødeavdelingen. Klokken var vel nå sånn ca.07.25.
I resepsjonen var det folketomt. Jeg støttet meg mot veggen, mens sambo måtte finne noen folk. Det var et rom merket ”vaktrom” der, og han banket på og fikk kontakt med noen. Helsekort ble levert, og et blikk på meg gjorde at jordmoren fant en rullestol og ledig fødestue ble forespurt. Sambo trillet meg bortover gangen, og det var skikkelig befriende. Deilig å slippe å gå altså! Men jeg fikk pent uttrykt under en ri og litt høyrøstet stemme at jeg ville ligge nå (!)
Og inn på fødestuen og vranget av meg alle klær nedentil (bh, singlet og tunika fortsatt på) og opp i sengen. Inn kl.07.30 kom det feiende inn en ny jordmor som begynte på jobb akkurat da og hilste på. Og sa raskt at, her stikker vannballongen ut, med de samme jeg hadde lagt meg ned. Oooh tenkte jeg, spennende. Jeg hadde hørt at når vannet går på føden så er det ofte 7-8 cm åpning allerede. Tenk om jeg kunne være så heldig.
En rie kom og jeg presset nå slik kroppen ville det, jeg tok ikke noe i, men kroppen har jo småpresset en stund nå. Og ’plask’ sa det, og vannballongen sprengtes og jordmoren kjente etter status. Hvor mange cm? spurte jeg. Noe hun ikke svarte på engang, sa bare til barnepleieren (og oss?) ”han her kommer nå!”. Jeg må nok ha fått ganske store øyne og tenkte ”hallo, damen må jo være gal!” Jeg har jo ikke lagt meg ordentlig til i senga engang. Holdt jo enda på å finne en god holde-meg-fast-stilling! Men en ny ri kom raskt, og jeg presset det jeg kunne og *plums* der lå hele babyen ute av meg, og på sengen. Jeg var ganske sjokkert over at han allerede var her og kunne nesten ikke tro det. Men det var helt sant, der lå han, helt perfekte lille gutten. Akkurat klokken 07.32. Han ble tørket raskt, og sambo fikk klippet navlesnoren med gullsaks. Så fikk jeg av meg alle klærne på overkroppen og han fikk komme opp til meg. Jordmoren konstanterte at jeg hadde fått litt skrubbsår, og at to pyntesting helt ytterst nok var greit. Og det var det! Jeg ble jo sydd kryss og tvers med Victoria så et par sting nå gjorde ingenting. Følte allerede at jeg var utrolig heldig! Morkaken kom også ut helt greit etterpå.
Vi fikk beskjed om å bare slappe av på fødestuen en stund nå. Og det gjorde vi. Stolt mor og stolt far beundret sønnen sin. Vi fikk frokost servert, og etter et par timer ble han veid og målt. 4130 gram og 52 cm. Nesten et kilo tyngre enn søsteren sin, men jeg kan ikke påstå at jeg kjente noe til det akkurat. Vi måtte vente på ledig rom på barselhotellet, så vi ble en god stund på fødestuen. Fikk lunch. Ca.klokken 14 ble vi overført. Det aller siste jordmoren sa til meg før vi dro, etter gratulasjoner og alt som hører med var ”du har høy smerteterskel, og å føde dèt kan du”. Helt surrealistisk å høre det, for jeg følte meg egentlig ikke sånn, hverken da eller nå. Og så begynte hun å prate om ting der jeg falt ut som ”senere”, ”neste gang” osv. Jeg måtte stoppe henne for å henge med. Og da sa hun ”ja, neste gang du blir gravid altså – da må du komme tidligere inn”. Kan ikke si at tanken var helt der enda, men jeg lovte vel det. Selv om jeg ikke syns jeg kunne gjort mye annerledes denne gangen altså. Vi kunne rett og slett ikke kommet tidligere føler jeg. Frem til kl.5 så sov jeg helt normalt! Riene jeg tydeligvis hadde i begynnelsen var ikke vonde og når man leser sååå masse om fødsler som tar så lang tid, så ja. Men vi gjorde heldigvis de rette valgene tilslutt, og kom oss på sykehuset tidsnok. Alt er bra med oss alle sammen her nå.
Fredrik er nå halvannet døgn gammel og vi prøver å bli kjent med hverandre. Er jammen rart å ha han på denne siden av magen. Han sugde ivrig innstinktsmessig da vi lå på fødestuen, men da vi ankom hotellet så bare sov han. Visstnok helt normalt. Første natten var han våken hele tiden, noe som var ganske tungt, men vi er fullt inneforstått at døgnrytmen blir noe annerledes fremover. Det er bare å venne seg tilVi øver så mye som mulig på amming for å få produksjonen i gang. Enn så lenge er det veldig lite som kommer. Satser på det blir litt fres snart. Ellers er formen min fin, med unntak av naturlig ømhet og svie nedentil, og jeg har hatt litt etterier. Men har lest om det, så er inneforstått med hvorfor og slikt. Ting føles normalt ut her
*fornøyd*
Den stolte storesøster har selvsagt også vært på besøk! Hun kom i går ettermiddag og var spent og stolt og ble så glad når hun så lillebroren sin. Ga han bamse hun har valgt ut på butikken, fikk holde han og var rett og slett veldig henrykt.
Her kommer bilder fra den store dagen vår
Link til sangen "Da Lykkeliten kom til verden" ♪ ♫
Fredrik er ny i verden og lurer nok litt på hva som skjedde så fort
Stolt mamma
Stolt pappa
Fiiiine fine gutten på 4130 gram og 52 cm
Storesøster hilser på for første gang
Våre to herlige barn!
Hele familien
2004 
2010 
20.02.15 
19.05.15 
Svar med sitat
For en flott fødselsrapport, snuppa 
Måtte tørke noen tårer mens jeg leste. Syntes det ser ut som lillebror ligner på mammaen sin jeg! Godt å høre at alt er vel med dere.
februar 11 og 
august 05
dere er drømmen jeg ikke turde drømme. Hjerte i mitt liv 
Gratulerer nok en gang med lille Fredrik. Endelig er han her 
Høres ut som en flott fødsel, eller følte du at det gikk litt for fort og ble vanskelig å henge med? Herlige barn, både den lille og den store 
2004
Lillebror 2007
Opprinnelig postet av kulani
Hadde jo en "illusjon" om at denne fødselen skulle "nytes" litt mer enn den forrige (da jeg syns DEN gikk raskt). Så jo for meg avslapping, badekar og benytte seg av ting i fødeag'en o.l. Men når jeg ser tilbake så er jeg jo sjeleglad for å være ferdig så raskt. Hadde nok ikke nytt en mer langvarig fødsel uansett nei, smerter er ikke noe gøy! Så er takknemlig for at det gikk som det gjorde.
Sosiale Bokmerker