Vite VS ikke vite kjønn

[Ikke offentlig enda]

Jeg er så usikker..Har ikke visst hva det var da jeg gikk gravid med de 2 første, og er så usikker på hva jeg vil nå med det som mest sannsynlig blir den siste..Har jo ikke prøvd det..Vi har en av hver, så uansett har vi jo det vi trenger i starten..

Redd for at jeg angrer om jeg får vite hva det blir, samtidig som jeg kunne tenke meg og prøve det også

Noen som har forsøkt begge deler, og har noen innspill og tanker til meg?

[frk.X.]

me visste ikkje det med første og siste mann, men dei to i mellom visste me det med, og eg føler at eg brukte lengre tid på å knytte meg til dei eg ikkje visste kjønn på, enn dei som eg visste det på.
Men samtidig så har eg blitt veldig skuffa når eg har fått vite det, men da har eg gjort unna dei følelsene til fødselen.
Ikkje lett det der... Lykketil uansett for hva du bestemmer deg for

[Ikke offentlig enda]

me visste ikkje det med første og siste mann, men dei to i mellom visste me det med, og eg føler at eg brukte lengre tid på å knytte meg til dei eg ikkje visste kjønn på, enn dei som eg visste det på.
Men samtidig så har eg blitt veldig skuffa når eg har fått vite det, men da har eg gjort unna dei følelsene til fødselen.
Ikkje lett det der... Lykketil uansett for hva du bestemmer deg for

Tusen takk for svar

- Hva mener du med at du ble skuffet når du fikk vite hva det ble på ul? Hvilket kjønn mener du?

Det er en av grunnene til at vi ikke ville vite hva det ble med de to andre, for når fødselen er over er du i lykkerus uansett..Meeeen, nå har vi jo en av hver, og jeg hadde nok blitt glad uansett..

[tuuli]

Første gangen klarte de ikke se kjønn, så det ble en overraskelse. Andre gangen så de kjønnet på UL, så da visste vi hva det var fra uke 18. Kan ikke si det var noen stor forskjell for meg under fødselen. Det er selvsagt gøy å høre jordmoren si "Det er en jente/gutt!", men det er så stort å se barnet for første gang uansett at jeg ikke egentlig synes det gjorde noe ekstra å ikke vite.

[annka]

Jeg var også usikker på om jeg ville vite kjønnet. De to første var hemmelig.....
Jeg synes det var greit og få vite på de neste....Bortsett fra da siste, de fortalte at jeg ventet en jente og det trodde jeg ikke helt på ...(de 4 første var gutter, og hadde ventet meg en femte gutt) De så rett kjønn alle gangene...

For meg var det ikke noe problem om det hadde vært feil kjønn de så heller, for da minsta var født var jeg veldig dårlig.. Hun ble lagt til meg i et blått teppe, og jeg tenkte bare at hun var en gutt uten noe rare følelser (kanskje for at jeg trodde de tok feil i begynnelsen, eller at jeg var veldig sløvet og dårlig?) men måtte pakke henne opp for og sjekke, siden jeg ville huske at de sa jente under keisersnittet.... Var en rar følelse ,for dette var min unge uansett om det var et annet kjønn enn jeg ble forespeilet....tenkte jeg da..... Men de hadde jo rett når jeg fikk pakket opp og sjekket....

[Ra-punzel]

Jeg har visst kjønnet med alle sammen, men ikke alle like tidlig. Jeg har følt at jeg har blitt mer knyttet til barnet i magen når jeg har visst, og det samme syntes mannen min. Når det gjelder fødselen - da har tankene gått til hvordan babyen er, har hun hår, er hun lik noen av oss, og vi gleder oss til å bli kjent med henne. Det har det vært så mye mer spesifikt enn å lure på hva det er, og så de andre tankene utfra å ikke vite kjønnet.
Jeg har aldri angret på å vite kjønnet før fødselen, for det er jo en viss fare for at de kan ta feil også! Så det er ganske viktig å ha i bakhodet når en vet kjønnet. En kan jo risikere å knytte seg til et kjønn som er feil...
Lykke til med valget!!

[Fru Gnist]

Her har jeg fått vite kjønnet begge gangene på forhånd! Som så mange andre sier, så får du en spesiell tilknytning til barnet når du vet hvilket kjønn det er. Man kan snakke mer personlig med barnet synes jeg. Det å ikke vite har liksom ikke vært et alternativ for meg. Jeg synes den største overasskelsen når man føder barnet er om det er friskt, og det å få vite at du har født et friskt barn er jo i seg selv en kjempestor opplevelse.

[Niobe]

Jeg har prøvd begge deler. Med førstemann ville vi ikke vite kjønnet. Med andremann hadde vi i realiteten ikke noe valg, pga. høyrisikosvangerskap og mange ekstra undersøkelser og ukentlige ultralyder. Vi så mange ganger selv at han var gutt.

Om jeg hadde hatt et valg, så hadde jeg valgt det første. Jeg synes det var fantastisk å ikke vite. Med andremann følte jeg vi frarøvet ham alle "hemmlighetene" før tiden. Samtidig var det et svangerskap med veldig usikkert utfall, så det føltes samtidig godt å tenke på ham og allerede føle at vi visste litt hvem han var.

[Frida*]

Gratulerer med barn i magen!

Mannen ville ikke vite kjønnet, jeg ville.

Så for å få det rettferdig visste vi ikke første gang, men visste med nr.2.

Jeg synes egentlig ikke det var så stor forskjell. Det mest fantastiske er jo
å få barnet opp på magen, se hvem dette nurket er og bli kjent med det!
Det var egentlig ganske underordnet hvilket kjønn det var syntes vi.

Det eneste var at det var praktisk å vite at nr. 2 var gutt for vi hadde vanvittig
mye rosa og blonder til første mann!

Alt gikk nok lettere med nr. 2 men jeg tror det var helt andre årsaker til det enn
at jeg visste kjønnet!

[Teeny]

Jeg har prøvd begge deler. Med de to første ønsket vi å vite det for å kunne planlegge fargene på klær og navn bedre. Det er ikke så lett å få kommet seg ut å handle klær de første ukene etter at man har fått tvillinger, og det fristet heller ikke å skulle kle dem i kjønnsnøytrale farger når vi ønsket å kle dem ulikt så da var dette det mest praktiske. Med tredjemann hadde vi jo utstyr til begge kjønn fra før så da ønsket vi ikke å vite det. Jeg opplevde i stor grad at den lille i magen forble mer ukjent for meg enn det de to andre var da de lå i magen. Det har nok også mye med at jeg fikk mye tettere oppfølging med tvillingene og dermed så de ofte på ultralyd, i tillegg til at jeg hadde et hav av tid å bruke på å knytte bånd til dem og kose med magen. Med tredjemann hadde jeg ikke så mye tid til dette, og svangerskapet fløy avsted. Allikevel tror jeg nok at jeg hadde blitt mer kjent med den lille om jeg hadde visst kjønnet mens jeg var gravid, for det var en merkelig følelse å tenke på ham som en jente (jeg hadde jentefølelse nesten helt frem til slutten av svangerskapet hvor jeg den siste uka ble overbevist om at det var gutt, som mannen hadde sagt hele tiden) mens jeg egentlig ikke kunne vite helt sikkert. Vi måtte jo også tenke over dobbelt så mange navnealternativer, og det ble veldig merkelig. Angrer absolutt ikke på at vi prøvde dette, men kommer nok til å ønske å vite kjønnet om vi får til en nummer 4 (Bare så det er sagt ble forskjellene utjevnet så snart den lille skatten var ute og vi ble ordentlig kjent med ham altså)

[Annba]

Jeg visste med de to første, men ikke med siste. Jeg har egentlig aldri villet vite, men har føyd med etter pappaenes ønske. (De to eldste har forskjellig pappa).
Med sistemann sa jeg ifra fra allerede før jeg ble gravid at jeg IKKE ville vite kjønn med en eventuell nr tre. Og jeg er ikke i tvil om hva jeg ville valgt igjen. M har også i ettertid innrømmet at det tok fødselen og fødselsopplevelsen enda et hakk opp å ikke vite. (Om det går an å forklare det på den måten).

Jeg knytter meg uansett ikke til jenta eller gutten jeg har i magen når jeg går gravid. Jeg knytter meg til barnet mitt. De første følelsene, morsinstinktet, morskjærligheten osv er uansett helt lik de første ukene og månedene enten det er gutt eller jente. I allefall for min del. Jeg synes derfor det er rart å mene at man knytter seg raskere til barnet i magen om man vet kjønnet på det... Men for all del, jeg tror jeg skjønner hva de som mener det prøver å si altså. Det blir bare så rart i mitt hode.

[travelbug]

Jeg liker kjempegodt ideen om å ikke vite på forhånd, men jeg er så nysgjerrig at jeg kunne ikke holde meg...
Jeg kunne se selv på to bildene at det var en liten gutt

[Underlig]

Gratulerer!

Jeg visste ikke med de to første men deretter valgte jeg å vite. Med bare jenter er det vel ingen overaskelse at en gutt hadde vært gøy - og siden jeg i tilegg er en av fire søstre på farsiden (bare jeg har barn), bare har kusiner på farsiden og min mann har en søster med bare jenter så begynte forventningene å bli store... Viktig for meg å bli ferdig med alles skuffelse på UL og bare glede seg når jentene kom!

SELVFØLGELIG knytter man seg til barnet - ikke kjønn. Men selvfølgelig hadde en gutt vært fint - men i tilegg til, ikke isteden for jentene mine. Siden jeg tydeligvis bare skulle få et kjønn så er jeg glad det ble bare jenter - og ingen av dem er født fordi vi ønsket en gutt - men fordi vi ønsket et barn til!

For å være helt ærlig i forhold til noen kommentarer over så er jeg ikke overasket over at det ikke har betydning for en som har et av hvert kjønn fra før

[guttem@mm@]

Gratulerer så mye!

Jeg visste ikke med de to første (fikk ikke vite det selv om vi gjerne ville) men magefølelsen var fryktelig sterk og viste seg å være rett. Med minstemann og babyen i magen har vi valgt å vite. Jeg kjenner ingen stor forskjell på å vite kontra å ikke vite. Jeg knytter meg like mye til barnet i magen uansett men kjenner som underlig at omverdenens forventninger til at det kunne komme ei jente gjorde at vi valgte å "få unna" disse diskusjonene før babyen ble født. Det er fryktelig rart hvordan enkelte i familien, venner og bekjente forventer at vi skal være skuffet over å ha fått "bare" sønner? Jeg forstår det ikke og signerer underlig; ingen av mine barn er født fordi jeg ønsket meg en jente, de er født fordi vi ønsket oss flere barn og når vi så har fått 3 (foreløpig) friske, fantastiske sønner er vi lykkelige for det!

Nå gleder vi oss til sønn nummer 4 kommer og håper også denne gangen vi blir velsignet med et friskt barn

[Ke@]

Jeg visste med de to første, men ikke denne gangen.
I begynnelsen føltes det rart å ikke vite, men nå er det bare kjempe spennende.
Kjenner at jeg overhode ikke har lyst å vite før babyen er født nå.

Og jeg føler også litt at denne babyen er litt mer "ukjent" enn de to andre har vært, men ikke på en negativ måte.
Særlig med nr 2 følte jeg at jeg kjente babyen veldig godt, lenge før hun ble født.
Hun fikk navn i uke 18, og det var liksom henne vi ventet på.
Nå vet jeg ikke hvem vi venter på. Kjempe spennende!