Veien til mirakelet, en litt trøblete historie! (lang)

[LPP]

Hei alle sammen! Da har jeg registrert meg på Nybaktmamma!! Jeg ble mamma til en vakker gutt for ei uke siden.

Og en fødsel og uke litt utenom det mest ordinære ble det. Ikke noe kjempedramatisk forsåvidt, men jeg har behov for å skrive det ut av meg likevel. Riene starta søndag morgen kl 5, med det vi trodde var vannavgang (men som viste seg at bare var litt av det) og kl 12 ble vi lagt inn på føden, med 4 cm åpning. Det ble satt klyx, og jeg lå i badekaret i et par timer. Så langt alt ok. Riene ble laaange og vondere, og lystgassen kom fram ca kl 15. Jeg følte selv at jeg hadde god kontroll på riene, og klagde aldri over at det ble for mye eller for vondt. (har jeg blitt fortalt i ettertid) Jeg supa lystgass som det gjaldt livet ettersom timene gikk, og da klokka bikka 20 på kvelden, og riene bare øka på, sier samboeren i ettertid at han aaaaldri kommer til å glemme ansiktet mitt, så da var det var nok vondt! Men jeg VILLE klare det. Og ba de bare la det fortsette. Jeg følte meg egentlig i en stor rus fra kl 15 den søndagen, og jeg vet ikke om det er vanlig å føle det sånn, men jeg syns jeg liksom at jeg " forsvant mentalt", og meldte meg ut idet jeg fikk lystgass (og ikke på en behagelig og måte, mer sånn sløv og dopa liksom) og jeg gråt en del for det underveis husker jeg, hadde kjempedårlig samvittighet for lille babyen min. (han kunne jo umulig ha godt av min rus)..Mye rare tanker som melder seg for en bekymra mamma.
Men det både starta og stoppa med disse 4 usle centimeters åpning. Følelsen av mot rant gradvis ut av meg ettersom jordmor nr tre kom på vakt, og heller ikke hun kunne se noen fremgang. Vannet ble tatt, uten noen effekt av det heller. Livmora ble gradvis utmatta, og selv om jeg absolutt ikke ville ha epidural insisterte jordmor til slutt på at jeg MÅTTE, fordi det var så hardt til meg og jeg tydelig var i ferd meg å gå tom for krefter + at det ikke var noen fremgang mht åpning. Men epiduralen funka ikke noe særlig, og riene ble også kortere og dårligere.. Så etter 4 timer på stadig økende riestimulerende drypp som heller ikke funka, begynte pulsen til babyen å bli faretruende høy.... Da ble til slutt valget tatt for meg, hastekeisersnitt i en fei. Ikke katastrofekeisersnitt da, så vi rakk jo å snakke sammen på vei ned til operasjonsstua og sånn, men litt dramatisk føltes det. Og ikke minst som et nederlag. Det var dette jeg hadde vært redd for. Men men, man må stole på legestanden, og jeg ga meg hen, om enn med mye tårer og fortvilelse. Men de traff jo f.... ikke med spinalbedøvelsen heller, og det endte dermed slik jeg frykta aller mest i forkant av fødselen, at samboeren ble sendt ut av rommet, og at alt bare gikk i svart for meg... Narkose er ikke virkelig noe ok. Og da jeg "kom til meg selv" omgitt av fremmede, grønnkledde mennesker som snakket om ting jeg ikke skjønte, og ikke minst lå jeg fremdeles med rier fra hel......, jeg hadde nemlig mista 2 liter blod under inngrepet, så de var nødt til å sette meg på enda mer riestimulerende drypp for at livmora skulle trekke seg sammen. Så jeg opplevde liksom en uendelighet av vonde rier som jeg aldri slapp ut av, kombinert med en manglende gravidmage! Dette satte meg ut. Kombinasjon av utmattelse, morfin, lystgass og narkoserus gjorde hele situasjonen heeelt uoversiktlig for meg. De sa jeg var blitt mamma, men jeg skjønte egentlig ingenting. Lille nurket var hos pappaen sin, og det gjorde meg på en måte glad, men jeg forsto egentlig ikke opp og ned på noen ting. Som lengtende prøverører brukte jeg veldig lang tid på å innse at jeg faktisk VAR gravid, og denne natta mistet jeg på en måte overgangen fra å være gravid til å bli mamma. Det føltes i hvert fall slik. Babyen kom visst til kl 01.04, og fikk ligge på pappas bryst en stund fordi jeg hadde mista mye blod. De kom ned og besøkte med på oppvåkninga etter en times tid, men jeg var IKKE mentalt til stede. Vakker baby, og han søkte brystet mitt, men jeg klarte ikke ta det inn..... I 7-toda på morgenen kjørte de meg inn på rommet til pappaen og babyliten. Jeg husker nesten ingenting. I ettertid viste det seg at jeg også hadde spinalhodepine pga at de hadde punktert noe i ryggmargen på meg i alle forsøkene på beedøvelse, noe som gjorde at meg fullstendig slått i bakken av dundrende, migreneaktig smerte i nakke og hode 24 timer i døgnet, noe som gjorde både kos, amming og funksjonalitet komplett umulig. Jeg tålte verken lyd eller lys, og alle forsøk på å reise meg endte med skriking. Jeg fikk god hjelp til å få ammet babyen, men det var så vondt at jeg gråt absoulutt hele tiden. Øresus med helikopterlyd i ørene slo inn hele tiden, og jeg sov max 20 min hver natt. Det dumme var bare at sykehuset ikke skjønte hva som feila meg før tre dager senere... De skylte på "stiv nakke" og at jeg har Fibromyalgi.... (jeg følte litt på at de trodde jeg inbilte meg, eller overdrev disse smertene.......) Men på torsdag kom det endelig en anestesilege, og han skjønte umiddelbart hva som feila meg, der jeg lå og spydde på badegulvet, og jeg ble igjen sendt ned på operasjonssalen, og fikk satt en såkalt bloodpatch i ryggen. Ubehagelig, men det HJALP litt! I ettertid oppleves det som jeg virkelig SÅ lillegutten min for første gang denne torsdag ettermiddagen. De tre første dagene som mamma er bare en stor, svart smertetåke. Dette er trist å tenke på, men jeg må prøve å legge det bak meg. På den positive siden har samboeren min pga situasjonen med meg fått en UNIK mulighet til å knytte sterke bånd med sønnen si, og de virkelig elsker hverandre! Fikk et par gode samtaler med jordmødrene som fulgte oss under fødselen, og det gjorde mentalt godt. Men det har blitt mye tårer på meg, og da ikke bare barseltårer. Mye sorg og frustrasjon i dette her. Vi kom hjem fra sykehuset på lørdag, og hodepinen slo fremdeles inn hver gang jeg satte meg oppreist. Men graaadvis i løpet av gårsdagen (søndag) begynte jerngrepet i hodet å slippe taket, og jeg har omsider klart å både sove, hvile og kose meg. Og ikke minst kose massssse med babyen min. Amminga går overraskende fint, og gutten min er så skjønn at hjertet brister! En uke gammel i dag!! Fødselsopplevelsen og alt det andre som kom i etterkant har nok amputert litt mht den "rene morsgleden" i starten, og jeg er fremdeles ganske full av bekymringer, tidvis søvnløshet og en uforklarlig indre uro. Hodepinen er heller ikke helt borte, men det blir stadig bedre. Håper alt retter seg i.l.a de kommende dagene!! Og så skal jeg gjøre mitt for å prøve å "glemme" de tre første dagene, og heller forkusere på babyen og fremtida. Jeg elsker lillegutten min!! Det verker rett og slett av stolthet og kjærlighet i hele mammahjertet!

Men veien til å få ham i armene var jammen både lang og strabasiøs!

[Kitty80]

Gratulerer så mye som mamma

Så trist at fødselsopplevelsen din og de første dagene som mor har blitt ødelagt, men håper og :krysser: for at alt blir mye mye bedre fra nå av.

Selv fikk jeg en nydelig gutt for 2,5 år siden. Selve fødselsopplevelsen min var meget lik din, men jeg hadde ikke de problemene du har hatt i ettertid. Men jeg føler meg fortsatt snytt for fødsselen. Sønnen min var 3 timer gammel første gang jeg så han, og han hadde på seg klær, for meg så blei det veldig feil, men man lærer seg å leve med det etterhvert.

Mange til deg!