Jeg har et spørsmål og lurer på om jeg er helt urimlig, eller hva man kan forvente seg av mannen sin i en såkalt nyfamilie.
Min stesønn skal konfirmere seg, og mine foreldre har tatt imot ham som sitt eget barnebarn og gjør ikke noe forskjell på ham og de som er deres bio barnebarn, med hensyn til måten de er sammen med de, gaver osv.
Da jeg spurte mannen min om mine foreldre (konfirmantens ste besteforeldre) ville bli invitert, svarte han at han visste ikke helt, og svarte bare tilbake, "tror du de vil komme". Jeg svarte de selvfølgelig kommer hvis de blir invitert. Han var helt uinteressert og brydde seg ikke og jeg prøvde å hinte at de tross alt er ste besteforeldre, og pga hans manglende respons ble jeg sint og hisset meg opp fordi jeg følte de ikke var selvfølgelige gjester i konfirmasjonen.
Vi som stefamilie forventes å ta imot stebarna med åpne armer (noe som jeg anser som en selvfølge, har stemor og stefar selv hvor jeg ble tatt imot med åpne armer på den ene siden og behandlet dårlig på den andre).
Men jeg synes det er trist at vi som stemor og ste besteforeldre ikke tas imot på samme måte av bio-familien. Så ble jeg sint og det ble en krangel og konklusjonen ble da at vi skulle snakke om det siden og fikk se.
En dag, en måneds tid etter, kom stesønnen min med invitasjoner moren hans hadde skrevet og bad meg gi mine foreldre. Jeg spurte da mannen min om han hadde drøftet dette med henne, men det hadde han ikke. Så spurte jeg om dette betydde de var invitert, og da var svaret ja det ser sånn ut.
Jeg spurte ham da om det var slik at det eks kona hans bestemte var det som gjaldt, og minte ham på at han var usikker på om de skulle inviteres, og at det var noe vi skulle drøfte. Han var lite villig til å drøfte dette og unnvek samtalen.
Jeg ble da igjen litt irritert og sa, jeg syntes det var rart han ikke så det som en selvfølge å invitere dem, og at hele opplegget er merkelig for meg. Det kan også nevnes at hans eks kone gjør livet vårt vansklig på mange måter, og at det virker som om hun har et nakkegrep på ham. Men jeg er skuffet over at han ikke tar ansvar og viser at han ønsker oss der i alle fall, så fikk det heller være opp til henne å ikke invitere oss.
Uansett i går kveld spurte jeg hvem som skulle være med i kriken. Svaret var da bare bioforeldre, besteforeldre og faddere. Ok greit nok, jeg syntes det var pussig at en fadder som knapt har vært med barnet sulle få være med i kirken og ikke jeg, som stemor.
Jeg gravde derfor og spurte videre og etter hvert viste det seg at det var 2 ledige plasser, av 8 tildelte i kirken. Jeg mente derfor at det er noe som ikke stemmer og det viste seg da at steforeldre skal være med i kirken. Men jeg måtte dra det ut av ham og han måtte ringe sønnen sin 2 ganger, først for å høre hvem som skal være med, så for å høre igjen.
Jeg er skuffet og såret og vet ikke hva jeg skal mene og tenke, og ble sint igjen i går og det endte i en krangel igjen. Er det sånn at han ikke ønsker meg der, og derfor sa det ikke var steforeldre, eller trodde han det virkelig? Hva tenker dere når dere leser dette? Er jeg totalt urimelig? Føler av og til jeg er det, andre ganger førler jeg det er en selvfølge det jeg ber om og forventer.
Jeg har et problem med å bli sint når jeg blir skuffet og såret, og ser jeg ikke burde blitt sint noen av gangene, men det er det desverre for seint å endre på. Jobber med å endre meg på det området og skal lykkes med det.
Sosiale Bokmerker