Skilsmissebarn??

[Flaks02]

Hei!! Er det noen ''skilsmissebarn'' som kan hjelpe meg her??

Jeg er i ferd med å bli alenemor eller å ha ''holdt ut'' i nærmere 2 år pga dattern vår på 17 mnd.
Forholdet har vært dødt lenge, men nå orker jeg altså ikke mer. Men så var det med deling av barn da. Det er jeg ikke vane med eller har noe erfaring med, da min mor og far er sammen enda, og også sambo sine.

Så det jeg lurte på var om dere hadde en god og trygg oppvekst? Savnet dere at mor og far bodde sammen? Åssen taklet dere evt nye stemødre og stefedre??

[Vedvik86]

Jeg er skilsmissebarn (uff det høres skikkelig stygt ut det ordet).
Jeg har virkelig hatt en fantastisk oppvekst. Mamma og Pappa skilte seg da jeg var 1år så bruddet husker jeg ikke noe av.
Mamma hadde hovedomsorgen for oss (var vel "alltid" slik før). Var hos pappa annenhver helg og hver onsdag.
Mamma og Pappa var unike. Pappa kom minst en gang i uken hjem og spiste middag med oss og var der til vi skulle legge oss. Vi feiret alltid jul, påske og 17.mai sammen og vi dro til og med på ferier sammen som en familie. Jeg har ALDRI savnet noe og har ikke hatt noe ønske om at mamma og pappa skulle være sammen. Nå hører jo dette til sjeldenheten da, men for oss ungene var dette virkelig utrolig godt og trygt.
De første 3 årene som pappa hadde flyttet så bodde han hos oss i de helgene han skulle ha oss slik at vi skulle slippe å flytte så mye på oss. Sikkert slitsomt for de voksne da, men det fungerte vist greit for dem også. Men så var og er dem veldig gode venner også da og det var ingen store konflikter som feks utroskap som var grunnen til skillsmissen.

[Ra-punzel]

Uten å si for mye om meg selv som skilsmissebarn, så tror jeg at det er enklere jo mindre barna er. Jeg selv var 12 år, og jeg hadde både eldre og yngre søsken.
Jeg tror det viktigste i forbindelse med en skilsmisse der det er barn involvert er: Godt samarbeid!! Legg alle bitre følelser til side så lenge barna er tilstede og der de kan snappe opp spenninger. Ikke bruk barna mot den andre forelderen, og snakk heller ikke stygt om vedkommende uansett hvor vanskelig ting kan være.

[Banan]

Jeg var 18. Det var ikke noe særlig.

[Lilith88]

Jeg kan ikke huske at foreldrene mine har vært sammen (i følge dem var de det en liten stund etter jeg ble født). Jeg var hos min far annenhver helg, hver onsdag, annenhver jul osv fra jeg var 4 år. Jeg har aldri feiret jul, bursdag eller noe sammen med begge to (tror første gangen de feiret noe sammen med meg var konfirmasjonen min). Som du kanskje ser, så hadde ikke de verdenes beste forhold. Nå er jeg alenemor selv, og jeg har lært litt av hvordan foreldrene mine holdt på. Småen er hos pappaen sin omtrent like ofte som jeg var hos min, men jeg føler selv jeg går ekstremt langt noen ganger for å prøve å ha et normalt forhold til BF.

Jeg vil si at det viktigste er at dere kan oppføre dere mot hverandre, ikke skylde på hverandre for alt mulig. Ikke snakk stygt om den andre mens barna hører på (da lager du bare ris til egen bak)....

[Flaks02]

Tusen takk for svar alle sammen!!

Men hva med steforeldre?? gruer meg til den dagen snuppa mi får en stemamma :-(
Har de like stor makt over barnet som de biologiske foreldrene?

[Ra-punzel]

Det kommer nok an på hvilken fordeling barnet er hos foreldrene, og ved hvilken alder dette skjer i. Min lillebror, ser på vår stemor som mer mor enn biologisk, rett og slett fordi hun faktisk var der for ham.
Jeg var 12 år da min mor fant en annen, og flyttet sammen med ham, mens jeg var 14 år da jeg fikk en stemor også. Jeg har et mye bedre forhold til min stemor enn stefar, men dette har noe med mennesketyper å gjøre, ikke når og hvordan det skjedde.
Jeg tror det er svært få steforeldre som prøver å ta over for den biologiske far/mor, men mange føler nok at de vil prøve å være så gode foreldre for barnet som mulig. Dette kan fungere helt fint det, men som sagt så kommer det veldig an på mennesketype, og i hvilken grad dere klarer å samarbeide.
Min tante og onkel har være skilt i mange år, og har fått seg nye partnere. Han har fått et par barn sammen med den nye kona, og min tante passet faktisk disse barna da de skulle på en weekendetur. Dette fungerer helt fint, og så lenge det ikke er noe bitterhet mellom dem.

[annka]

Jeg er skilsmissebarn. Foreldrene mine ble skilt da jeg var 6 (tror jeg)..
Vi barna flyttet med mamma til en annen by. Hadde ingen kontakt med pappa. Fikk av og til julegaver hos han..
Mamma tok godt vare på oss, vi hadde det trygt og godt. Eneste minuset var at hun av og til snakket negativt om pappa.

Jeg tok kontakt med pappa da jeg var 18, men vi bor langt fra hverandre så det blir ikke det samme.
Kjenner ikke min egen pappa.

Mine 2 eldste barn er også skilsmisse barn. Jeg synes også at mine 2ex var store duster av og til, men ungene mine fikk aldri vite det. Bestemte meg for at de aldri skulle høre dritt fra meg om pappan.
Vi feiret jul,bursdager, påske osv ilag alle. Dro på flere ferier ilag.

Merket ingenting på barna da jeg traff min nåværende mann. I eldste guttens konfirmasjon stilte han opp "alle" pappaene sine til bilde med konfirmanten...Virket på meg som om ungene var trygg og sikker på at vi alle elsket dem...
Ene ex en min har passet de minste ungene mine.
Han sender julegaver til de minste også..
Selvfølgelig var ikke jeg og exene enige om allt, som det kanskje kan virke som. Men det aller viktigste er at man behandler ungene og hverandre pent oppi det hele, så tåler nok de fleste og bli skilsmisse barn.

Min nye svigermor synes visst det er veldig rart at ungene behandlet oss alle som en stor familie, med nye samboere hos fedrene og deres barn igjen. For meg og mine er det helt normalt...

[Bimbeline]

Det er vel mange flere skilsmissebarn nå enn da jeg var det. Det viktigste er å skjerme barna, mener nå jeg.
I mitt tilfelle skjedde ikke det, og det har ødelagt veldig mye for meg.

På den annen side så mener jeg fullt og fast at barn ikke trives hvis foreldrene ikke trives, og jeg mener det er noe tull
å holde sammen "for barnas skyld". Siterer gladelig Dr. Phil her "kids would rather be from a broken home than live in
one".

Barnefordeling osv må dere uansett bli enige om og resten må dere gjøre så godt dere kan.

Lykke til!

[-Zero-]

No er ikkje eg skilsmissebarn, men har nett lært meg (foredrag) at det viktigaste for skilsmissebarna er at de foreldre ikkje kranglar framfor barna (dette gjeld jo då i hovudsak i forkant av skilsmissa, men etterpå og). Det seiast jo at skilsmissebarn gjer det dårligare på skulen, får lettare psykiske problem, osv osv, men årsaken til dette er ikkje sjølve bruddet mellom foreldra, men måten det blir gjort på (høglytt kjefting og smelling så barna høyrer det..).

Ellers vil eg ynske deg lukke til i den nye tilværelsen som åleinemor Håpar det går bra!

[snedig]

Jeg er både skilsmissebarn og stemor.
Det at mamma og pappa gikk fra hverandre husker jeg ikke så mye av (jeg var 7-8 år) men jeg husker noe. Og i det store og hele hadde vi alle 3 søsken en veldig fin oppvekst selv om mamma og pappa ikke bodde sammen. Dessverre var det endel drittslenging fra mamma og pappa om hverandre og det skal man IKKE gjøre. Pappa merker nå effekten av akkurat det (pluss litt annet snadder oppgjennom årene) ..... Stefar kom inn i bildet også etterhvert og han hatet jeg i begynnelsen.
Nå er han og mamma mine største støttespillere og veiledere i livet.

Jeg er som nevnt selv stemor og har mer innflytelse i min manns sønns liv enn hans egen mor. Det har med at han bor fast hos oss og er på samvær med sin mor annenhver helg (og at hun har null interesse og engasjement i sin sønn hva kommer til oppfølging på skole (mye møter med spesialpedagoger, brukergruppe osv..), leger og alt annet.....

Synes ikke du skal være så bekymret om barnet ditt på akkurat det punktet jeg. Det viktigste for barnet er at mamma og pappa har det godt og er lykkelige, omsorgsfulle med masse kjærlighet å gi. Om det er sammen som kjærester eller fra hverandre er overhode ikke viktig.

Så jeg er naturlig omsorgsperson på lik linje som jeg er til min egen datter. Det er mannen og jeg som tar avgjørelsen til begge våre barn.

[Arachnida]

Tusen takk for svar alle sammen!!

Men hva med steforeldre?? gruer meg til den dagen snuppa mi får en stemamma :-(
Har de like stor makt over barnet som de biologiske foreldrene?

Jeg er stemor til to barn og mora demmes har dem fra torsdag til mandag annenhver uke, så jeg tilbringer mer tid med de enn mora.
Jentene kaller meg ved navn og alle er veldig klar over at jeg er stemor.
Det går så fint, så...

[5ondre]

Jeg er 15 år nå, og foreldrene mine er mitt i det hele.
Torsdag kveld da mamma skulle hente meg hos kjæresten min. Kom hun drita full I BIL!!! Dette var ikke første gangen, og det visste jeg, men ikke pappa.
Flere ganger holdt vi på å kollidere med andre biler og med grøfta. Mamma krasja i carporten da vi kom hjem, og da fikk jeg nok. Ringte pappa (som var på jobb) og han kom hjem.
Nå har det vært mye frem og tilbake med skilsmissegreiene. Først skal de skilles, også skal de ikke skilles. Dette er veldig slitsomt for meg!
Pappa har nå gitt mamma en siste sjanse (noe ikke jeg liker, siden jeg ikke liker mamma lenger) så jeg skulle mye heller ønske at de skilte seg istedenfor. Det letteste for meg hadde vært om jeg tørte å si til pappa hva jeg føler, men det tør jeg ikke!

[mymlen]

Kjære Sondre! Sånn skal du ikke ha det! Har du noen andre voksne rundt deg som du stoler på? Helsesøster på skole, en lærer, en nabo, besteforeldre? Vær så snill og fortell noen hvordan du har det, noen som kan gå til din far og fortelle det. Har du ingen andre, ta kontakt med helsestasjonen, i mange kommuner har de ett tett samarbeid med barnevernet, og de har kompetanse til å lære faren din hva han må gjøre, kanskje de også kan hjelpe moren din?

Du må si ifra, Sondre!!