Samlivsbrudd, fordi samboeren ikke vil gifte seg?

[Uregistrert]

Velger å være uregistrert, da jeg nå er i en situasjon hvor vurderer å gå i fra samboeren min.

Vi har vært sammen i over 10 år, og har ei datter sammen på 4 år. Jeg ønsker å gifte meg, men han vil ikke. Dette resulterer i mange krangler, og jeg stiller meg nå spørsmålet om jeg burde gå.

Det føles feil for meg å ikke være gift når vi lever sammen slik vi gjør, og ellers har et bra familie og samliv. Vi elsker hverandre, og har felles verdier og interesser. Allikevel er det som et stort skår for meg, at han ikke ønsker å gifte seg med meg. Det er rett og slett vondt.

Spørsmålet er om jeg skal kaste over bord et samliv som ellers fungerer bra, og ødelegge hjemmet til datteren vår bare fordi jeg vil bli gift. Er jeg for egoistisk?

Andre som har vært i denne situasjonen?

[iMum]

Ja, hvis det at han ikke vil gifte seg er det eneste problemet, så vil jeg si dette er hårreisende egoistisk. Og det til tross for at jeg er veldig for ekteskap og er enig med deg i at det den naturlige samlivsformen.

Hva er det du ønsker med ekteskap? Og hva er det som gjør at han ikke vil gifte seg? Ønsker han ikke festen, eller ønsker han ikke de rammene ekteskapet gir?

[Uregistrert]

Årsaken til at han ikke vil gifte seg er nok sammensatt av flere faktorer. Hovedårsaken er nok at jeg var utro for 8 år siden. Andre årsaker er at han selv sier han ikke har en nær nok venn som kunne vært forlover, og at han mener jeg tidligere har tatt noen avgjørelser over hodet på han.

Har egentlig ikke et helgodt svar på hvorfor det er så viktig for meg. Bunner nok mye i at de aller fleste venninnene mine er gift, og jeg føler meg som en fiasko som ikke er gift selv.

[Carrera]

Om du vurderer å gå fra han, så er han vel heller ikke den du burde gifte deg med?

Jeg var selv i den situasjonen at jeg ville gifte meg, mens mannen min ikke så det store poenget. javel, det var kjipt, og det gjorde noe ed humøret mitt, men jeg vurderte selvfølgelig ikke å gå fra han. Jeg ville jo gifte meg med han...

Jeg slo meg til ro med at vi kom til å forbli samboere. Hvorfor skulle jeg presse gjennom min vilje? Hvorfor skulle mine ønsker være mer verd enn hans?

Etter mange år så kom temaet opp igjen, da på kanskje litt mer ppraktisk grunnlag enn tidligere, og det endte med at vi giftet oss.

[iMum]

Kanskje dere skal vurdere samtaler om dette hos noen, eks. familievernkontoret? Ingen av dere har jo egentlig gode grunner; du blir jo ikke mer eller mindre utro om dere gifter dere, og det forandrer heller ikke på hans følelse av at du tar avgjørelser over hodet på ham.

Men samtidig; det er jo litt rart hvis du føler deg så "mislykket" som ugift at du vurderer å bryte opp. Jeg er skilt selv, og selv om jeg ser veldig godt at ekteskapet mitt ikke kunne vært reddet, føler jeg meg litt mislykket innimellom. Spesielt når jeg ser hvor vanskelig det er for barnet mitt.

[Uregistrert Mann]

Jeg hadde akkurat samme holdning, at jeg aldri skulle gifte meg. Mye av årsaken var nok at jeg var gjennom to skilsmisser som barn, og ikke ville at mine egne barn skulle oppleve det samme.

Min samboer var klar over dette fra første stund, og hun infant seg med det, iallefall tilsynelatende.
Men hun var også klar på at det å stå hvit brud alltid hadde vært en av hennes store drømmer, helt siden hun var en liten pike.

Likevel, etter mer enn 10 års samboerskap og to barn, kom jeg gradvis til den erkjennelse at et ekteskap ikke ville utgjøre den store praktiske forskjellen, og det ble vanskeligere og vanskeligere å rettferdiggjøre overfor meg selv at jeg nektet min kjære å få oppfylt en av sine store drømmer i livet.

Så det ble etterhvert til at jeg fridde for hennes skyld. Jeg gikk til bryllupet helt uten nerver, og anså det vel nærmest som en ren formalitet, en slags vennlig gest for å vise min kjære at jeg var villig til å kaste mine tidligere prinsipper på båten for å være grei mot henne.

Da vi omsider sto foran presten, viste det seg at det var meg som var mest rørt.
Det var umulig for meg å holde igjen tårene, jeg gråt av lykke, og tårene rant uavbrutt mens presten messet i vei...
Det var en merkelig opplevelse for en mann som ikke hadde felt en tåre på over 20 år.

I ettertid angrer jeg ikke. Kanskje har det til og med blitt enklere å håndtere kriser i forholdet, nå som vi har gitt hverandre et høytidelig løfte om å holde sammen i gode og onde dager.

Ville bare skrive dette for å vise deg at det er mulig for en mann å skifte mening.
Ikke gi opp drømmen din enda, dersom du ellers mener at han er mannen i ditt liv.

Lykke til!

[guttem@mm@]

Jeg synes du bør spørre deg selv hva som blir praktisk annerledes ved å være gift kontra å leve sammen som samboere. Er det verdt det å gå fra en mann du har et godt forhold med og som er pappaen til ditt barn for å få oppfylt drømmen om "en dag som prinsesse"? Hva er det som gjør at ønsket er så sterkt? er det selve dagen? Å leve opp til dine venners "standard"? Eller er det andre årsaker? Jeg håper du og din mann har avtaler og alt i orden gjennom advokat så lenge dere ikke er gift?

Snakk sammen, vær ærlig mot din mann men ikke velg å gå fra han uten å gi han en sjanse til å endre mening eller eventuelt å ikke gjøre det. Å gå fra sin partner når man har barn bør være svært veloverveid og det er ingen lettvint løsning. Et samliv er MYE gi og ta og mange kompromisser og han har også rett til å ikke ønske et ekteskap som du har rett til å ønske et.

[Uregistrert]

Jeg hadde akkurat samme holdning, at jeg aldri skulle gifte meg. Mye av årsaken var nok at jeg var gjennom to skilsmisser som barn, og ikke ville at mine egne barn skulle oppleve det samme.

Min samboer var klar over dette fra første stund, og hun infant seg med det, iallefall tilsynelatende.
Men hun var også klar på at det å stå hvit brud alltid hadde vært en av hennes store drømmer, helt siden hun var en liten pike.

Likevel, etter mer enn 10 års samboerskap og to barn, kom jeg gradvis til den erkjennelse at et ekteskap ikke ville utgjøre den store praktiske forskjellen, og det ble vanskeligere og vanskeligere å rettferdiggjøre overfor meg selv at jeg nektet min kjære å få oppfylt en av sine store drømmer i livet.

Så det ble etterhvert til at jeg fridde for hennes skyld. Jeg gikk til bryllupet helt uten nerver, og anså det vel nærmest som en ren formalitet, en slags vennlig gest for å vise min kjære at jeg var villig til å kaste mine tidligere prinsipper på båten for å være grei mot henne.

Da vi omsider sto foran presten, viste det seg at det var meg som var mest rørt.
Det var umulig for meg å holde igjen tårene, jeg gråt av lykke, og tårene rant uavbrutt mens presten messet i vei...
Det var en merkelig opplevelse for en mann som ikke hadde felt en tåre på over 20 år.

I ettertid angrer jeg ikke. Kanskje har det til og med blitt enklere å håndtere kriser i forholdet, nå som vi har gitt hverandre et høytidelig løfte om å holde sammen i gode og onde dager.

Ville bare skrive dette for å vise deg at det er mulig for en mann å skifte mening.
Ikke gi opp drømmen din enda, dersom du ellers mener at han er mannen i ditt liv.

Lykke til!

Ble rørt til tårer av det du skrev. Det var flott at du ville dele din histori med oss. Tusen takk!!

[Simane]

Jeg skjønner hva du mener. Har selv vært sammen med min samboer i 17 år og bodd sammen i 14 av dem. Jeg tror årsaken til at han ikke vil gifte seg er at foreldrene hans er skilt og generelt den høye skilsmissestatistikken. Men vi er bundet sammen resten av livet uansett og det å få barn er mer bindende enn det å gifte seg.

Du kan jo vise han artikler som denne :

http://www.dinepenger.no/regler/ekte...ner-seg/502761