Stedatters konfirmasjon om to dager - skal jeg dit?

[69er]

Min samboer gikk fra sin x for 10 år siden, og han og jeg møttes for 8 år siden. Xen hans har aldri villet høre noe om meg, og han må alltid være nøye på å prate i "jeg-form" når han prater med henne. Tlf.samtalene deres ender fremdeles av og til med gråting fra hennes side, fordi hun "er så alene, har et kjedelig liv, osv"

Jeg har kun møtt henne en gang, da dumpet jeg tilfeldigvis borti henne under et idrettsarrangement. Jeg tok initiativet til å håndhilse på henne den gang, hun hadde nok selv ikke gjort dette. Hun sa i etterkant til sin x at det var helt fryktelig å treffe meg...

Deres eldste barn valgte for fire år siden å ikke konfirmere seg i det hele tatt, men nå er det datterens tur. Henne har jeg kjent halve livet hennes, og hun er fast hos oss 1/3 av tiden.

Om to dager er det konfirmasjon, og jeg har frem til dags dato ikke visst om jeg er invitert el ei... datteren min har fått invitasjon da disse to jentene er jevne i alder og gode venninner.

Men nå har han endelig spurt henne om hun ser for seg at jeg kommer (dette blir et selskap på ca 35 stk, i leid lokale). Hun svarte da at han får bestemme, men da er det mulig at hun må ta beroliggende tabletter for å komme igjennom dette... Det må nevnes at hun er (og så og si alltid har

Så hva gjør vi? Litt dumt hvis hun flipper helt ut på datterens store dag, da er jo årsaken meg... På en annen måte, kan dette bli litt "break the ice", og kanskje hun ser at det ikke var noe "farlig", og vi får et mer avslappet forhold i fremtiden. Jeg vil jo uansett holde meg ydmykt i bakgrunnen og ikke stikke meg frem på noen som helst måte hvis jeg kommer til middagen, men helt usynlig kan jeg jo ikke gjøre meg.

Kort tenketid her, setter pris på noen gode råd.

Dette har ikke vært diskutert med konfirmanten (iallefall ikke her hos oss), men hun er klar over morens anstrengte forhold til meg.

[snedig]

Synes dere skal snakke med jenta jeg og høre med henne hva hun vil. Synes det er naturlig at du skal være der siden du jo er en stor del av livet hennes.
Også synes jeg mor er barnslig her. Det er tross alt 10 år siden. Get over it.......

[torisve]

Jeg ville nok også pratet med stedatter da dette er hennes dag. Hvis dette er vanskelig for henne ville jeg blitt hjemme

[Carrera]

Min første tanke er at du skal gå, for moren sier jo at det er opp til dere, noe som jeg tolker som at hun er forberedt på det. Slik du beskriver henne så hadde hun nok sagt blankt nei om hun virkelig mente det.

Men ja...snakk med konfirmanten. Hun kjenner sin or, og vet nok litt om hva som kan forventes her om du går.

[guttem@mm@]

Jeg håper du går i konfirmasjonen. Jeg ville ikke spurt konfirmanten for jeg tenker umiddelbart at hun da blir satt mellom barken og veden. Jeg synes ikke hun skal måtte ta ansvar for at mammaen har et anstrengt forhold til deg og kanskje måtte føle at hun enten skuffer deg eller moren. Moren er forberedt på at du kommer, det er 10 år siden (!) og du har vært og er en stor del av datterens liv så i mine øyne må voksne (moren) klare å takle dette for denne ene store dagen!

Håper det blir en flott dag for dere allesammen!

[Sukkerrose]

Enig med de andre Syns absolutt du skal gå... det skal jo være en dag for konfirmanten sammen med de menneskene som er glade i henne.
Mulig det blir litt 'kaldt' mellom deg og moren, men dere (hun) klarer nok sikkert å forholde dere rolig og ikke lage noe oppstand. Mulig at det er best at dere to ikke snakker så mye sammen akkurat denne dagen, men som du sier - kan se det som en start på fremtiden. Er iallefall virkelig på tide at dere generelt begynner å omgås. Vil jo ikke være siste gangen at slike arrangementer som dette dukker opp.

[iMum]

Jeg håper du går i konfirmasjonen. Jeg ville ikke spurt konfirmanten for jeg tenker umiddelbart at hun da blir satt mellom barken og veden.

Jeg er helt enig i dette, jeg synes det er direkte slemt å legge dette ansvaret over på barnet.

Gikk du?

[69er]

Dagen før konfirmasjonen ringte konfirmanten til sin far, og det gikk lang tid før han skjønte hva hun pratet om, fordi hun gråt slik. Etterhvert kom det frem at hun lurte på om det gjorde noe at ikke jeg kom i konfirmasjonen. Hun og moren hadde da sittet og sett på bordplasseringen, og da hadde moren (på en el annen måte) gitt uttrykk for hva hun ville føle hvis jeg kom, og lagt denne byrden over på konfirmanten. Samboeren min trøstet henne over telefonen og sa at det gikk greit, og at uansett, så ville jo X (min datter og hennes stesøster) komme i selskapet.

Så dermed endte det opp med at jeg ble hjemme. Men jeg må si at jeg har null og nix til overs for moren. Tenk... hun kunne ikke la konfirmanten få bestemme på sin egen dag, men trakk selv i trådene til fordel for seg selv... Og det var kun snakk om et tre timers selskap...

[iMum]

[guttem@mm@]

Det var trist! Håper din mann snakket med sin x og forklarte situasjonen. Ikke godt for konfirmanten å bli satt i en slik situasjon på en dag som skal være flott og bekymringsfri!

[Carrera]

Fy søren, så råttent gjort av moren. Stakkars konfirmant. Håper faren tar seg en prat med moren her, og lar henne få vite hva dere mener om slik oppførsel.

[Tamia]

Tenk at voksne folk ikke klarer å sette barnas beste foran sine egne følelser... Jeg syns iallefall det virker som om konfirmanten ønsket å ha sin stemor tilstede på SIN dag, men at hun pga sin mor måtte be henne om å bli hjemme.