Jeg bor 6-7 timer unna der jeg selv vokste opp. Jeg bor sammen med mann og barn og har det fint med dem.
Men jeg savner familien min! VELDIG! Ikke har mannen min noe særlig familie her vi bor heller, hvilket ikke gjør det så mye bedre for meg.

Problemet ligger i at mannen min stortrives her! Han har nok virkelig ikke lyst til å flytte noe som helst sted, og den lille familien han har her er mere eller mindre avhengige av ham. Jeg føler jeg har ofret meg i flere år for at disse skal ha det fint...

Må jeg bare godta at det er her vi skal bo? Å gå rundt å føle meg som en fisk ut av vann resten av livet?

Er jeg egoistisk som vurderer å fortelle mannen min hva jeg egentlig har lyst til? Æsj, vet ikke hvorfor jeg egentlig skriver eller hva jeg forventer til svar, men takk for at du leste ;-)