Jeg vet ikke helt hva jeg vil oppnå med dette; få ut litt frustrasjon? Få et innblikk i hvor mye man bør tåle før man kan kaste inn håndkleet? Jeg er i hvertfall svært sliten nå..
Det begynte vel i fjor vår, da min mor fikk påvist brystkreft. Det ble heldigvis oppdaget tidlig,så etter en operasjon og strålebehandling ble hun frisk. Så kom høsten i fjor da min far ble dårlig.. Vi var vel alle redde for at kreften hans var tilbake (han var svært døden nær av en alvorlig kreft for noen år siden), men 5 legebesøk og 4 sykehusinnleggelser gjennom høsten og vinteren var visst ikke nok til å finne ut av dette. Ikke før i januar i år fikk han påvist tilbakefall! dessverre gikk ikke dette bra og han døde i april.
Så ble hunden min plutselig syk og døde rett foran øynene mine for noen uker siden. Og som om ikke dette var nok så har moren min fått kreft igjen!! Denne gangen i magen og svært alvorlig!!
Jeg føler jeg sitter igjen helt maktesløs! Jeg har to barn å ta vare på oppi alt dette; ei på 3 år og ei på 5 mnd! 3-åringen min har opplevd så mye sykdom og dødsfall nå at hun bllr livredd hvis jeg bare blir forkjølt - for da er jeg syk og havner i himmelen, som hun sier. Det er tøfft for en 3-åring!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! Bekymrer meg hele tiden, sørger over de jeg har mistet. Føler meg rett og slett dypt ulykkelig... Er så trist for at jeg skal leve videre uten pappa og hunden min, og snart mamma også. Trist for at de ikke skal få se barnebarna vokse opp.. Og så er jeg trist for at jeg egentlig skal være så lykkelig nå med baby og små barn! Så skjer alt dette på en gang!
Så er jeg så vanvittig sliten!! Hadde det ikke vært for barna så hadde jeg nok bare blitt liggende i senga hele dagen! Jeg går rundt med en konstant klump i magen, og når jeg kjenner det blir for mye har jeg ikke annet valg enn å gjemme meg unna og la tårene trille. Jeg kan jo ikke la barna se hvordan jeg egentlig har det!
Så slik er det da.. Noen som har gode råd å komme med? Eller kanskje erfaringer om det å miste noen?