Psykisk vold?

[Uregistrert]

Huff... Jeg veit ikke hva som skjer, egentlig... Greia er at jeg har "sprukket". Klarte ikke å holde fasaden lenger, og var og snakket med ei jeg kjenner ganske godt. Prøver å sette litt ord på det som egentlig skjer i livet mitt akkuratt nå. Problemene mine tårner seg opp...

Jobben...

Jeg har akkuratt begynnt å jobbe igjen etter at jeg er ferdig med fødselspermisjon. Nå har jeg begynnt å bli allergisk for jobben min... I tillegg har det vært internt oppryk når jeg var borte. det var en hel stilling, som skjefen delte i to og ga til noen helt nyansatte... i stedet for å gi en stakkar full jobb. Føler meg ikke veldig vel med å være der. Både psykisk og fysisk. klarer rett og slett ikke å være der. Føler meg så dolka i ryggen.

Hjemme....

Føler meg skikkelig illojal og at jeg utleverer sambo når jeg skriver detteher, men det må ut.

Han setter høye, og i mine øyne ofte uoppnålige krav.
F.eks. Middagen skal stå klar når han kommer hjem. Potetene skal være passe kokt. Er de ikke det får jeg en kommentar på at de er rå... for mye kokt...
Og da kan jeg ha hatt en hylende unge på armen, stått og grått, og lagd mat i en time. Og allikevel er det ikke bra nok. Han pirker og pirker. I hans øyne er han perfekt, Og når han klager da.. potetene er for rå, det er for mye salt, dette går ikke ann å spise. Når jeg da forklarer situasjonen, er lei meg, gråter, da sier han at det bare er til opplysning, sånn at jeg ikke skal gjøre det samme neste gang.

Han gir meg en konstant følelse av at ingen ting er bra nok. Jeg går på nåler. Hva har du gjort i dag? Hvorfor står tallerknen på bordet fra i går? Hvorfor har du ikke tatt oppvaska? Hvorfor har dere ikke vært ute og gått tur i dag? Hvorfor har du ikke lagd middag? Hvorfor har du ikke kjøpt den juicen jeg liker?

Han skal på død og liv være så forbanna ærlig hele tida. Blåser i hva jeg føler for noe.

Alt det jeg gjør er feil. Det jeg kjøper, at jeg ikke har full jobb..

Juicen jeg kjøpte forrige uke var ikke noe god. Barnesetet jeg kjøpte til datteren min var i følge han umulig å montere, og tar alt for stor plass.

Det barnesetet brukte jeg masse tid på å velge, og det kosta mange penger, jeg brukte mine egne penger som jeg ikke har så mange av...

Han synes at jeg tar på vei for ingen ting, og at jeg gir opp alt for fort. Jeg føler at jeg ikke er sånn...

Jeg får dårlig samvittighet for alt mulig... middagen... at jeg ikke tok oppvaska... at jeg ikke gikk tur, Veien vi bor ved er 80-km grense, og ingen gangvei. Har gått der mang en gang med hjertet i halsen for at han ikke skal ha noe å si på meg...

Han tar skjelden hensyn 0g har lite forståelse for meg. Jeg hadde en spontanabort, og han skjønnte ikke hvorfor jeg tok så på vei... og hvorfor jeg lå i senga hele dagen... Han forsto ikke at jeg var lei meg, og at det var fryktelig vondt.

Han snakker hele tiden nedsettende om familien min. De tar seg selv for selvhøytidelig, de kan ingen ting... gjør ting feil ect. Jeg blir lei meg. Har slutta å svare han når han begynner å krittisere. Er redd for hvordan dette påvirker datteren vår. hun er 9 mnd nå, og forstår ikke så mye, men jeg er redd for at en dag er det for sent, hun forstår hva som blir sagt, og han forstår ikke hva som er feil med å være ærlig.

Han har en tendens til å bli eitrande sinna. Han mener at så lenge han ikke slår eller ødelegger noe så er det greit å bli sinna. Jeg har aldri gjort deg noe sier han. Men jeg blir kjemeredd når han er sinnt. jeg veit ikke hva jeg blir redd for. Jeg bar er det. Han forstår ikke...

Han er veldig lite kjærlig og oppmerksom. Kosing er i hans øyne det samme som sex. Han gjør meg noen ganger også vondt. De gangene jeg stopper han fordi det er vond blir han sinna på meg. Noen ganger lar jeg han fortsette, fordi jeg er så utsulta på nærhet. Jeg vil ikke at han skal bli sinna på meg.

Han forstår ikke hvorfor vi har få venner, at det ikke kommer noen på besøk. I hans øyne er alle andre usosiale.

Han latterliggjør meg. Spesiellt når det da endelig kommer noen. Forteller hva jeg har gjort... osv...

Han ser ikke forskjellen på det å være sur og lei seg.


Jeg er så sliten. Jeg vil kaste han ut. Jeg vil ha eneomsorg for datteren vår.
Men jeg har ikke mot nok. Klarer ikke....

Har sagt fra skikkelig en gang før. Hatt en skikkelig konfrontasjon, og ting ble bedre da. Det er vel ca 4-5 mnd siden, men nå er det uttforbakke igjen.

Han har dårlige og gode perioder.

Noen som har noen tanker?

[Angelina]

Jeg skal være ærlig med deg!
Jeg levde i et slikt forhold, og han kommer ikke til å forandre seg, 1 måned eller 2 i slengen kanskje, men det er bare sånn han er tydeligvis, du skal få et råd som jeg fikk. Avlutt det hele før ungen er gammel nok til å huske. Det gjorde jeg og er glad for det, for forholdet var ikke noe bra for noen av oss.

[Snurreline]

Han syker deg jo rett og slett ned han... har du noen mulighet til å flytte fra han en periode?
Om han kan forandre seg eller ikke kan jeg ikke ha noen formeninger om siden jeg ikke kjenner han... men jeg tviler sterkt på at han uansett vil klare det uten hjelp!

Og helt personlig så hadde jeg aldri klart å leve med en slik mann og blitt behandlet som dritt og ingenting.

[BeUrSelf]

Huff! Jeg kjenner meg ganske godt igjen... Har selv tanker om å gå, men blir. Bare å utsette og utsette...
Han er jo slem med deg! Du fortjener bedre!
Jeg vet hvor vanskelig det er å bare gå, det er jo barn med i bildet også, men hva tjener du på forholdet?? Ingenting. Og barnet deres har det ikke godt når mamma'n ikke har det godt!

[MTN]

Muligens er han ikke slem, men mangler kanskje bare evenen til empati ... men det spiller ingen rolle, bare en bisettning.

Rett på sak, du bestemmer nå for to mennesker, deg og barnet ditt. Hva du velger for deg er bare din sak, men hva du bestemmer deg for vil også påvirke barnet. Vil du barnet skal oppleve det samme som deg? Bli kritisert hele tiden? Hva gjør det med et barnesinn?

[Bibbi]

Jeg skal være ærlig med deg!
Jeg levde i et slikt forhold, og han kommer ikke til å forandre seg, 1 måned eller 2 i slengen kanskje, men det er bare sånn han er tydeligvis, du skal få et råd som jeg fikk. Avlutt det hele før ungen er gammel nok til å huske. Det gjorde jeg og er glad for det, for forholdet var ikke noe bra for noen av oss.

FLOTT SAGT!!! Håper du har det bra nå.

Kjære HI.
Det ER psykisk vold det du er utsatt for!
Dette forholdet kommer det bare vondt ut av.

Hør på hva Angelina forteller deg, og gjør som hun gjorde.

Ønsker deg og barnet ditt alt godt!!

[Uregistrert]

Beklager å måtte si dette, men ordet psykopat er det første som popper opp i hodet mitt. Kom deg vekk fra ham før han ødelegger deg, han kommer garantert ikke til å forandre seg!

Det er skremmende for deg å tenke på å bryte med ham, men husk at et brudd alltid gjør vondt, uansett. Det betyr ikke at smerten ikke går over. Og du vil klare deg, selvom du kanskje ikke tror det akkurat nå.

Han har nemlig klart å gjøre det han vil; han har ødelagt selvtilliten din, og han kommer ikke til å gi seg før han har lykkes med å bryte deg helt ned, for da får han endelig full kontroll over deg.

Lykke til med valget ditt.

[Frostiz]

Uff,kjære deg...føler virkelig med deg
Du må ha det vondt og han høres ikke ut som en å satse videre på...
Lykke til uansett hva du velger å gjøre!

[Uregistrert]

Jeg er nok ganske lik din samboer. Og det er ikke for å være slem eller pga mangel på empati, vi er nok bare forskjellige. Jeg mener i alle fall ikke noe vondt med det når jeg spør sambo hvorfor han ikke har ryddet av bordet eller tatt med ungene ut og lekt. Men jeg lurer på det. For det syns jeg han burde gjort.


Jeg syns det er rart at ordet psykopat nevnes her. Jeg har vokst opp med en slik i familien, og tro meg, dette stemmer ikke. Jeg synes du tar på vei for lite, hvorfor er det så krise at han sier det når potetene er rå eller for masse kokt? Hvorfor gidder du å gå tur når du ikke har lyst?

Ta ham med til familierådgivning og snakk om grensene deres, hva dere aksepterer og hvordan dere kan kommunisere på en måte som er akseptabel for begge to.

[Thinkerbell]

Du som skrev innlegget før dette:
Har du ingen tillit til den du er sammen med? Hvis dere sitter og spiser en middag sammen, tror du ikke at h*n er like godt i stand til å kjenne at potetene er for rå som du er? Og hva med å utvise litt taktfullhet? HI skriver: "F.eks. Middagen skal stå klar når han kommer hjem. Potetene skal være passe kokt. Er de ikke det får jeg en kommentar på at de er rå... for mye kokt...
Og da kan jeg ha hatt en hylende unge på armen, stått og grått, og lagd mat i en time." Kanskje er ikke dette det perfekte tidspunktet for kritikk, uavhengig av hvor konstruktiv den var ment å være?

Til HI:
Slik kan du ikke leve. Du må ta ansvar for ditt eget liv her, ingen andre kan gjøre det for deg. Jeg tror det klokeste er å forlange at dere går til familierådgivning. Hvis han ikke går med på det, tror jeg ikke forholdet deres har livets rett. Dessverre.

En liten ettertanke ... Hvordan var samlivet deres før dere fikk barn?

[Jea]

............

[Uregistrert]

Dette kan føles som en brannfakkel, men det er ment som et kritisk innspill, og IKKE vondt ment.

Først, jeg forstår at du har det vondt, og jeg kjenner meg litt igjen.
Vi som leser innlegget ditt vet egentlig veldig lite om forholdet ditt, så vår oppfatning må uansett tas med en stor klype salt.

Min erfaring fra forhold til andre, er det mye som kan gjøre et forhold surt, og ofte har begge ansvaret for dette.
Jeg synes han virker bekymret for deg, og irritert på deg, jeg vet jo ikke hva det kommer av, men det kan virke som han er redd for at du begynner å få alvorlig problemer, han prøver å "passe på" at du oppfører deg "normalt". Virker som han ikke helt stoler deg og dine evner.

Hva snakker dere om på kveldene? Hvor tydelig er du som person? Hva bestemmer du hjemme? Hva har du ansvaret for? Hva har han ansvaret for? Pass på at du tar ansvaret for en del ting, og sørg for at han forstår det. Sett grenser rundt deg. Istedet for å gråte når han sier at potene ikke er nok kokt, så si velg en annen stratgi, enten si at du ikke finner deg i slike kommentarer, fordi du har gjort ditt beste, eller bare kims det selvsikkert vekk, med uffda, jaja, det går vel bedre imorgen. Igjen, vis at du har og tar ansvarer for middagen, og resultatet, han trenger ikke å "passe på", blir det noe feil tar du ansvaret for det også.

Virker som om han tror at du driver dank når han er på jobb, gjør du det? Er han bekymret for barnet? Kan det hende at du har en barselsdepresjon som gjør deg usikker og passiv?

Sett dere ned å fordel ansvaret for de ulike tingene hjemme - og ta det ansvaret. Så kan du kreve at han respekterer din måte å gjøre det på (innen for visse grenser selvsagt).

Hvis du alltid møter han med tårer og med å synes synd på deg selv når han tar opp noe, går du fort inn i en offerrolle og noen menn blir da veldig irritert og føler seg presset i et hjørne, og beskyldt for å være slemme, og sinte. Selvsagt en dum reaksjon, men ikke så uvanlig. Han er nok betydelig usikker på situasjonen og på deg.

Tror det haster for deg å sette opp grenser og ta ansvar for situasjonen ikke minst for din egen del. Og har du gjort det, og han fortsatt er håpløs, må du ta ansvaret for å avslutte forholdet, destruktive forhold er ikke noe bra sted å være for noen.



For ordens skyld, dette er selvsagt ikke din skyld alene, men det er bare deg vi får skrevet til. Hadde helt klart hatt noen meldinger til han også,men den muligheten har jeg ikke. Derfor er mine innspill bare fokusert på deg.

[Uregistrert]

Kom dere til parterapi og prøv å finne ut av floken. Enig med hun over her at du ikke må gråte så han ser det. Menn hater tårer så av dette blir det ikke bedre. Svar han tilbake når han kritiserer. Ikke gråt for all del.

[Fimbo]

Jeg bodde med en mann som minner mye om din HI. Han hakket og kritiserte, ikke på absolutt alt, men på ting han visste at jeg ikke syntes jeg var god til, og hvor han mente han var bedre. Men han så ikke på seg selv som perfekt da.

De små stikkene såret, og jeg gråt mange ganger for meg selv, da jeg en gang begynte å gråte foran han, så skjønte han ikke hvorfor

Han kunne hakke på meg fremfor andre også.

Etterhvert flyttet han ut, og ting ble vel ikke så mye bedre, for han var der jo ofte. Men så flyttet jeg langt bort med ungene. Jeg vokste på det, for hele tiden har jeg visst at jeg ikke er så gale som han skulle ha det til.

Da han så etter en tid kom på besøk, så startet han med den evindelige hakkingen, men nå svarte jeg han tilbake. Han ble helt satt ut kan du si, hadde ikke ventet det.

Og først nå, etter at han har begynt å innse hva det var han gjorde, og jeg har innsett at jeg skulle sagt ifra for lenge siden, begynner vi å få et ok forhold. Hva som skjer i fremtiden vet ingen, men han og jeg har ihvertfall lært en lekse.

Mitt poeng er at man kan forandre seg, og de som lar seg hakke på, bidrar til at folk hakker. Si ifra, kom deg bort en periode, du har ansvaret for at både du og barnet ditt har det bra. Kan han forandre seg, så er jo det flott, men gjør han det ikke, så får ihvertfall dere det bedre uten han. Ikke la han tråkke deg så langt ned at du begynner å tro på det han sier. Si at han får for pokker lage maten sin selv siden du tydeligvis ikke gjør det godt nok.

En stor klem til deg HI

[Uregistrert]

Hvordan går det med deg hovedinnlegger?

[Uregistrert]

kjære deg.


du må bruke tid på å registrere det som skjer.

jeg var sammen med verdens beste mann, men overså en del som det har kostet meg dyrt å ikke se.

vi ble gravide, han dyttet meg så jeg gikk i sjokk.
jeg mistet barnet etterpå, vet ikke om det skyldtes den handlingen, men for meg var det en handling så graverende at jeg våknet.

er nå 32 år uten mann, uten barn og har tatt et veldig vanskelig valg om å gå.

Han er modellvakker, skogsmann, akademiker, svigermors drøm og til vanlig fryktelig snill.

en dag hadde jeg bare lyst til å hoppe ut vinduet. Jeg var fullstendig nedkjørt.

Det begynte VELDIG i det små, bare små kommentarer om at det skulle vært ryddigere i bilen osv. Men han ordnet også alt for meg praktisk, jeg trodde jeg overreagerte.

Under press kuliminerte det voldsomt - og fort.

I dag er jeg glad jeg gikk, men føler meg selvfølgelig også fortapt , ulykkelig og har mistet drømmen om mann og barn.

MEN jeg våkner og er TRYGG, har harmoni og har rom for å skryte av meg selv.

LEs gjennom listen under. den fikk meg til å våkne.

Husk også at alt kan bli bra, selv om det er en vond tid du må forsere.
stor klem

Det skjer ofte, at din partner?
1.sier, du er for nærtagende
2.gjør deg pinlig berørt overfor dine venner og familie
3.roper til deg
4.kaller deg økenavn
5.latterliggjør din dialekt, etniske bakgrunn, sosiale klasse eller religion
6.nedvurderer deg
7.underkjenner dine kompetanse
8.truer deg for at få sin vilje
9.forhindrer deg i at gjøre ting, du gjerne vil
10.tar beslutninger, som vedrører dere begge uten først å snakke med deg
11.kritiserer deg ved hver ved en hver anledning
12.konstant betviler dine motiver og hensikter
13.anklager deg for at ville ham ondt
14.deler opp ting i svart og hvit og virker består av, hvem der har rett, og hvem der tar feil
15.anser forholdet for at være en konkurranse eller krigssone
16.sier noe, han senere benekter
17.beskylder deg for fullstendige å ha misforstå ham
18.overvåker hvem du er sammen med og hvem du snakker i telefon med
19.leser dine brev, e-mailer, sms eller din dagbok o.l
20.ikke vil involvere deg i deres felles økonomi
21.sårer deg og hver gang lover, at han aldri vil såre deg igjen
22.latterlig gjør deg og sier, at du ikke har sans for humor eller er for anspent
23.anklager deg for at være en dårlig mor
24.anklager deg for at behandle ham dårlig
25.ignorerer eller fornedrer dine følelser
26.sier, at de problemer han har med deg, har han aldri hatt med tidligere kjærester
27.avbryter deg, når du prøver at snakke med ham
28.skifter emne, når du forsøker at snakke med ham om bestemte ting
29.hører deg uten at lytte
30.ruller med øynene eller sukker dypt, når du snakker
31.utsetter deg for taushet i kortere eller lengre perioder
32.forlater rommet uten å svare deg, eller setter TVen for at unngå at høre på deg
33.ikke giver uttrykk for, at han påskjønne deg
34.tilbakeholder ømhet og kjærlighet
35.insisterer på, at du er selskapelig, selv når du ikke har overskudd til det
36.har uforutsigbare og uforklarlige humørsvingninger
37.behandler deg bedre, når der er andre tilstede
38.har mistenkelig mye kontakt til sin tidligere kjæreste
39.viser seg fra sin beste side utadvent og er likt av andre
40.sørger for, at det du mest av alt ønsker er akkurat hva du aldri oppnår
41.især sårer deg, når du er kjørt ned eller er syk
42.tilsynelatende får energi av at skjenne, hvor i mot skjenn utmatter deg
43.fremprovoserer skjenn uten grunn
44.tirrer deg til du mister tålmodigheten, hvorpå han anklager deg for at være hysterisk, aggressiv osv
45.fordreier dine ord og bruker dem mod deg
46.sjeldent innrømmer eller tar ansvar for ting, han har gjort mot deg
47.truer med å gå fra deg, hvis ikke du oppfører deg ordentlig
48.sier, du aldri vil kunne klare deg uten ham
49.sier, at ingen andre vil kunne holde deg ut meg deg
50.oppfører seg egoistisk og barnslig, men beskylder deg for å være begge deler
51.saboterer forholdet hver gang du synes, det er begynt at gå bedre mellom dere
52.fremsetter grunnløse anklager om, at du har sidespang
53.kritiserer ditt utseende, dine klær, din make-up, din parfyme
54.forsøker å bestemme din påkledning, din make-up, din frisyre?
55.manipulerer deg med selvmotsigelser og løgner

Hvis du nikker gjenkjennende til mer enn 10-15 av ovenstående utsagn, er det risiko for, at du befinner deg i et voldelige parforhold. Hvis du er i tvil, så prøv at vende tilbake til listen etter en ukes tid og gjennomgå symptomene igjen.


http://www.krisesenter.com/innlegg/k...ikke_bare.html

[Uregistrert]

Jeg kjenner igjen typen.... Levde med en sånn "mann" i ti år. Jeg ble kritisert for alt mulig... Jeg var for tykk, maten var aldri bra nok, jeg fikk ofte høre at jeg skulle vært mer sånn som henne, eller henne som hadde den utdannelsen eller den jobben eller de interessene... Han påpekte mine overvektsproblemer og forventet at jeg skulle ligge med ham senere samme kvelden.... Veldig fristende å vise seg frem med kritikken friskt i minne....

Familien min var en gjeng med idioter, det var også vennene mine... Som mor var jeg totalt amatør....

Han kunne sitte og høre på meg med vennlige øyne og en snill stemme, for senere bruke det jeg fortalte ham til å dumme meg ut neste gang vi var sammen med andre... Jeg vet ikke hvor mange ganger det skjedde før jeg sluttet å si mer til ham enn det som var helt nødvendig... Det var tydeligvis et must for ham å latterliggjøre meg når vi var sammen med andre.

Jeg gikk i flere år og tenkte mer og mer at jeg var ikke livet verdig, jeg begynte å tenke at jeg var helt udugelig. Det gikk altfor lang tid før jeg innså at det var han som var årsak til at jeg følte meg så mislykket. Og jeg skammer meg ofte fordi jeg kunne være så dum, så blind! Skammer meg fordi jeg kunne falle for et sånt menneske!

Da jeg foreslo familierådgivning ble jeg møtt med dette svaret: "Jeg er ikke interessert i å gå til en jævla krymper som skal fortelle meg hvilken idiot jeg er!" To år etter han sa dette bestemte jeg at jeg måtte ut av ekteskapet.
Jeg "slo opp" med han 6 ganger i løpet av ti måneder før han endelig skjønte tegningen... og det var like vanskelig å si det hver gang...

Å komme ut av dette forholdet er det vanskeligste jeg noensinne har gjort. I dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg angrer ikke et sekund på valget jeg tok...
.....for jeg vet at han kommer aldri til å forandre seg.....

[Uregistrert]

Vet ikke hva som har skjedd siden denne først kom ut, men så den akkurat. Dette høres mye ut som min stefars forhold med min mor, og hvis det er noe av det samme kommer det bare til å bli verre. For å være helt ærlig hadde min og mine søstres barndom vært mye bedre hvis min mor hadde forstått hva som foregikk fra begynnelsen. Det forandrer folk virkelig å gå gjennom slike ting, og alt er opp til deg, men jeg ville enten få han til å gå til alternativ til vold, for psykisk vold, eller gå fra han. Beklager å gå så rett på det, men tror virkelig at barnet ditt får et bedre liv slik...

[Uregistrert]

Ring ditt nærmeste krisesenter. De har utrolig kompetanse på dette. Har god erfaring på det. GJØR DET IDAG, NÅ!