Er jeg gal som ønsker meg barn nå?

[Stirol]

Jeg er kun 18 år gammel, og skal etter planen begynne å studere til høsten, Kjæresten er utdannet til sommeren og får fast jobb da, og vi skal også kjøpe leilighet til høsten. "Problemet" mitt er at jeg er helt vanvittig babysyk, istedenfor å se Paradise Hotel, surfer jeg på nettet om bilsikring og barnevogner. Istedenfor å bruke pengene mine på alkohol nå i russetiden, kjøper jeg søte babysokker og sparkebukser for å ha på lur. Får jeg velge mellom å gå på fest eller passe kjærestens nevøer, så velger jeg helt klart nevøene.
Mamma er veldig opptatt av at jeg må leve ungdomstiden min og slutter aldri å mase om studietiden som venter meg. Jeg merker jeg ikke er så veldig interessert i den, fordi fest, fyll og fanteri er ikke helt meg. En gang i blant, ja! Men flatfylla hver helg har jeg ingen interesse for.
Selvfølgelig ønsker jeg meg en utdannelse, og vet dette blir tøffere med barn, men jeg er ganske sikker på at jeg ville klart det.
Men det jeg lurer på er, kommer jeg til å angre? vil jeg miste/savne studietiden? Er jo mange som studerer og har barn samtidig.
Siden vi faktisk blir to stykker om dette barnet, så vil det jo være mulighet for meg å ta meg en tur ut i blant, og samme med kjæresten hvis han ønsker det.
Så hva tenker dere, bør vi prøve når vi har fått leilighet? eller bør vi vente? Å vente til jeg er helt ferdig med utdanningen blir uaktuellt uansett for det klarer jeg ikke!

Håper noen av dere unge mødre vil komme med noen synspunkter og tips til meg Trenger å høre erfaringer fra noen som har vært der

[kAninen]

Jeg hadde det som deg, fikk sønnen min da jeg var 23. Jeg og faren hans er ikke sammen nå og i ettertid har jeg sett grunnen. Vi passet ikke så godt sammen, men jeg var helt forelsket i tanken på å få barn, stifte familie og han var den som var tilgjengelig. Jeg har i ettertid angret på at jeg ikke levde ut studentlivet mer.

Du tar ingen skade av å vente. Du har mange år på å bli mamma, men du er bare 18 en gang. Sier ikke at du skal gjøre ting du egentig ikke har lyst til, men du overlever fint å vente noen år. Jeg tror det å være her inne,samt surfe som du gjør er lite smart og vil gjøre det værre for deg selv!!!!! Du som 18åring må gjerne være her å lære, men uten barn er det lite du kan bidra med på et mammaforum..

[Hope3]

Dette er jo en avgjørelse som bare du og kjæresten din kan ta, men siden du spør kan jeg jo si litt.

Jeg ville ventet til jeg i alle fall var godt i gang med studielivet og kjent litt etter hvordan det kjennes ut. Det kan være at det er hardere enn du forestiller deg, men det kan jo også være at det kjennes perfekt ut å kombinere med mamma-rollen. Det er jo ikke så lett å vite på forhånd.

Hvor lenge har du og kjæresten vært sammen? Har der bodd sammen? Jeg kan med hjertet på hånden si at den største påkjenningen i mitt og mannens forhold, har vært å bli foreldre. Og vi ble kjærester i 16 årsalderen. Storesøster kom da vi var 27 og 28 år og hadde altså vært sammen i mange år og bodd sammen i 4 år. Jeg er sjeleglad for at forholdet vårt da var bunnsolid og at vi begge var 100% klare for å bli foreldre.

Så må jeg være skikkelig snusfornuftig å minne om at det koster en del penger å være foreldre og det økonomiske fundamentet bør være på plass. Da sparer man seg selv og omgivelsene for mange ekstra bekymringer.

Lykke til med planleggingen!

[Stirol]

Vi har vært sammen i 2 år, og vil si at forholdet vårt er ganske solid. Bodd sammen har vi, men ikke så veldig lenge, så vi må nok bo lenger sammen før vi bestemmer oss for noe. Det å være student er jo selvfølgelig noe jeg vil oppleve, så vil nok studere 1 år, kanskje to før jeg bestemmer meg for å få barn. Nå bare leker jeg med tanken og er ute etter synspunkter og erfaringer. En slik avgjørelse som den om å få barn, blir ikke tatt over natten.

[Tidl. bruker]

Jeg sier bare en ting jeg, først utdanning, så skaffer du deg en jobb og så kan du få barn. Ingen hast med å bli mamma og du er bare 18 år. Og 2 år som kjærester er ikke lenge syns jeg...

[Zoomien]

Hva syns kjæresten din da...?
Er han like klar som deg ?

Jeg ville råde deg til å vente
men det er fordi jeg personlig er veldig glad for at jeg ikke fikk barn med han jeg var sammen med på din alder... (selv om jeg ønsket og prøvde)
Jeg ser det nå ... at det ville aldri holdt!

Jeg ble heller ikke student - fordi jeg skulle jo få baby...så ble jeg aldri gravid, men utsatte og utsatte videre utdanning fordi jeg skulle jo snart bli gravid... -
angrer nå på at jeg ikke gjorde meg ferdig med skole før jeg startet 'babyjaget' !



Lykke til med alt...
og kos deg som student!

[Tuppa]

Siden du spør så kan jeg vel si noe også.

Jeg var vel litt slik som deg, var dønn forelsket, ønsket og stifte familie og bo.
Har alltid vært opptatt av barn, og alt som hører med; vogner osv.

Har aldri vært spesielt glad i fest og fyll, tok russetiden rolig (noe jeg angrer litt på nå...)

Men bestemte meg for å studere FØR vi fikk barn, var ferdig førskolelærer da jeg var 25, eldstemann kom da jeg var 27, aldri angret på at jeg ventet, fikk da nytt småbarnstiden fullt ut.

Du skriver at kjæresten din er ferdig utdannet til sommeren, og at han da får jobb. Hvordan vet du det? Arbeidsledigheten er på tur opp, nyutdannede har vel aldri vært dem som har fått jobb først...

Men til syvende og sist er dette noe dere bør ta stilling til sammen!

Lykke til i valget deres

[Tash]

De årene du har nå, fra du er 18 til du er 23/24, mener jeg du bør "unne" deg uten barn. Det er ikke så mange år om en tanker på at de barna du får skal du ha lenge - under dine vinger i 18/20 år og så resten av livet.

Jeg mener ikke at en plent skal være ferdig utdannet og sikret økonomisk før en får barn - men en bør være voksen, ha noen år på å bli kjent med seg selv og sin utvalgte uten barn først. Selv fikk vi får første da vi var 22 og 23. Vi kunne godt vært noen år eldre. Ikke for barnet sin del - som foreldre var vi ikke så fryktelig ulike da for det vi er nå - men for vår egen del; vi burde kanskje hatt noen år uten alt ansvaret at barn fører med seg.

[becky+1]

Jeg hadde ville ventet litt! Det å bli foreldre krever ganske mye av et forhold så bruk litt tid på å bo sammen og bli kjent. Snakk med kjæresten din og ta deg god tid. Anbefaler deg å prøve studiene uten barn og så kan dere ombestemme dere underveis. Umulig å ombestemme seg andre veien

Du har goood tid selv om du ikke føler det sånn nå. Når man er 18 så synes man ofte det haster litt med å komme igang med "voksenlivet". Kos dere som samboere og nyt hverandre. Studietiden er ikke bare fest og fyll.(selv om det ble det også) Studietiden er å klare seg selv, bestemme over egen tid, lære seg å prioritere, være sosial og utvikle seg som menneske. Det er å sitte på lesesalen til langt på kveld sammen med andre som er like oppgitt, det er å bruke store deler av dagen i kantina tidlig i semesteret, det er møte mange nye mennesker og så klart lære en god del. Ville ikke vært min foruten og ønsker deg lykke til med din (om det blir med eller uten barn)

[Rakkis]

[quote=Tash;7737961]De årene du har nå, fra du er 18 til du er 23/24, mener jeg du bør "unne" deg uten barn. Det er ikke så mange år om en tanker på at de barna du får skal du ha lenge - under dine vinger i 18/20 år og så resten av livet. [quote]

Enig! Den tida får du ikke igjen, og dett er åtr som man vokser utrolig som person. Dessutten tror jeg det er veldig vanskelig å sette seg tilbake på skolebenken etter man har fått barn.

[Kreps-77]

Siden du spør vil jeg anbefale deg å vente noen år til. Jeg ble selv mor som 19åring, og vet hvilke utfordringer man har da, som man kanksje ikke har når man har eldre.

Da jeg fikk nr 2 og nr 3, hadde jeg utdanning, jobb, hus, økonomi osv på plass. Dette var ting jeg bekymra meg for om jeg ville få orden da P var lita.
I tillegg, selv om jeg ikke så det som 18-19åring, fikk jeg etter hvert et behov for å feste fra meg. Det var ikke enkelt med ei lita ei i hus, og jeg gikk nok glipp av en del som jeg kanskje hadde hatt godt av å få med meg.
Utdanninga mi, som tok 5år, var viktig for meg - dette for å kunne forsørge P og meg. Eksamensperioder der P ringte og gråt fordi mamma var masse borte var skikkelig vondt for mammahjertet...

Forholdet til barnefar holdt heller ikke, fordi småbarnsperioden er ikke nødvendigvis bare rosenrød med kun kos med ungene. Det er mange våkennetter, kanskje krever ungen mer pga sykdom o.l osv.

Dette er mine erfaringer, det er ikke sikkert noe av dette blir ditt problem - men jeg kan kun snakke om hvordan jeg har følt det.

Til tross for det jeg her sier, må jeg selvfølgelig si at det har vært masse glede og lykke

[Isa]

Jeg er nok mye som deg.
Jeg fester ikke, og er velger gjerne å passe barn fremfor andre ting som folk på min alder aldri ville gått glipp av.

Poenget er at vi er forskjellige, og vi har forskjellige interesser.
Jeg kommer nok ikke til å savne festinga for å si det sånn

Jeg tror det beste du kan gjøre, er å lese og prate mye om temaet barn, så du får god innsikt i hva det vil si å ha et barn i hus, slik at du kan ta et mest mulig relistisk valg, om du skjønner hva jeg mener?
At du har tenkt igjennom flest mulig sider av saken før du bestemmer deg.

De fleste sier at de ville ventet, at du ikke må finne på å få barn nå, at de aldri ville klart å få barn når de var 18-20 osv, men folk er forskjellig, og du må nesten bare satse på hva du tror er rett for deg. Ta dine egne valg, for du kjenner deg selv best.

Jeg har etter hvert også snakket med mange som sier at de ikke angrer ett sekund på at de fikk barn i ung alder, og en del som anbefaler meg å vente, og som virkelig ikke har peiling på hva de prater om

Jeg tror selv at livet mitt nå (studerer på andre året), hadde vært mye mer givende og innholdsrikt om jeg hadde hatt et barn
For livet mitt er egentlig ganske kjipt nå, faktisk.
Denne fantastiske studietiden og ungdomstiden som andre snakker om, den har jeg ikke sett mye til gitt.

Jeg kan godt være med på at bekymringene blir større og annerledes når man får barn, og at det og følelsen av frihet kan være et savn når man først har fått barn, men samtidig, er det ikke verdt det?

Jeg tenker og at de fleste som svarer her og andre steder, som har fått barn i ung alder, ikke akkurat planla å få barnet, og det tenker jeg er noe helt annet enn å faktisk planlegge og virkelig ha lyst på et barn.


Også tenker jeg at man kanskje bør snu litt på det og, og se på alle fordelene som finnes om man får barn tidlig. For det er nemlig ikke bare ulemper.
F.eks. at du når barna er blitt store har mulighet til å dra på reiser verden rundt (noe jeg absolutt ikke har som student!), mens vennenne dine sitter hjemme med småbarna sine
Man orker mer, man er mer tilpassningsdyktig, studietiden er ofte godt lagt opp for å ha barn (i alle fall her i byen, og har intrykk av det i andre litt store byer og), som student har du ofte mye mer tid hjemme og er mer fleksibel enn om du jobber osv osv.

Poenget er at du må nesten bare finne ut av dette selv..

[Stirol]

Tusen takk for svar Isa, har lagt merke til deg innpå her at du er en sånn "raring" som meg hehe
Ja den festingen er jeg ikke så grusomt opptatt av, var i Kongeparken i helgen, og hvem var det som omtrent var edru hele helgen og måtte holde hår, hjelpe til når noen skulle spy, og tilogmed legge to av de på Russebilen min.
Jeg er straks ferdig med VGS, så studietiden har jeg ikke erfaringer med, har en mistanke om at jeg også vil få det litt som deg.
Det er godt at du vet om noen som synes det har vært supert å få barn i ung alder, det er godt å vite
Ja dette barnet blir ikke noe sånn laga i en grøftekant på fylla opplegg hehe for å sette det veeldig på spissen. Det blir planlagt og ønsket, selvom planlegging av barn så tidlig kanskje høres litt voldsomt ut hehe, men det er jo sånn det blir.
Ja vi må bare finne ut av tingene vi to, og bestemme oss for hva vi vil gjøre

[MayaB]

Jeg tror selv at livet mitt nå (studerer på andre året), hadde vært mye mer givende og innholdsrikt om jeg hadde hatt et barn
For livet mitt er egentlig ganske kjipt nå, faktisk.
Denne fantastiske studietiden og ungdomstiden som andre snakker om, den har jeg ikke sett mye til gitt.

En ting er bombesikkert, og det er at man ikke bør få barn for å "fikse" en kjip tilværelse. Den fantastiske ungdommen og studietida, refereres til som fantastisk av mange i etterkant, ikke fordi vi gikk rundt og var dønn lykkelige, men fordi det var da vi definerte oss selv som voksne individer, noe som gir en trygghet man ofte trenger når man skal ta vare på et barn. Det handler om å bli kjent med seg selv, noe som kommer både deg og dine fremtidige barn til gode.

Man orker mer, man er mer tilpassningsdyktig, studietiden er ofte godt lagt opp for å ha barn (i alle fall her i byen, og har intrykk av det i andre litt store byer og), som student har du ofte mye mer tid hjemme og er mer fleksibel enn om du jobber osv osv.

Orker mer? Hva da? Det er ikke forskjellen mellom 20 og 50 man snakker om. Venter man til man er i midten av tyveårene tror jeg man orker vel så mye (om ikke mer) enn når man er i slutten av tenårene.
Jeg har vært student hele tiden som jeg har vært mor, og du tar så FEIL Isa, det er ikke mye som er "lagt opp for å ha barn" mens man er student. Hverken selve studieløpet eller økonomi.

[eplekjekk]

Må det være så svart hvitt da? Enten få barn som 18-åring eller som 40-åring? Hvis du tar en treårig høgskoleutdanning og jobber et år etterpå for å tjene opp permisjonsrettigheter er kan du være mamma som 23-åring. Er da ingen gammel mor det heller? Men en som er kommet litt lenger i livet...

[Isa]

En ting er bombesikkert, og det er at man ikke bør få barn for å "fikse" en kjip tilværelse. Den fantastiske ungdommen og studietida, refereres til som fantastisk av mange i etterkant, ikke fordi vi gikk rundt og var dønn lykkelige, men fordi det var da vi definerte oss selv som voksne individer, noe som gir en trygghet man ofte trenger når man skal ta vare på et barn. Det handler om å bli kjent med seg selv, noe som kommer både deg og dine fremtidige barn til gode.

Jeg mener ikke at man skal få barn for å fikse noe, men jeg tror jeg hadde følt at jeg hadde en grunn til å stå opp om morningen om jeg hadde hatt et barn som trengte meg - for akkurat det har jeg ikke nå.

Orker mer? Hva da? Det er ikke forskjellen mellom 20 og 50 man snakker om. Venter man til man er i midten av tyveårene tror jeg man orker vel så mye (om ikke mer) enn når man er i slutten av tenårene.

Så klart ikke, men man blir ikke yngre heller. Og skal man først vente til man er ferdig med utdanning og fått jobbet litt, så begynner det å bli noen år.

Jeg har vært student hele tiden som jeg har vært mor, og du tar så FEIL Isa, det er ikke mye som er "lagt opp for å ha barn" mens man er student. Hverken selve studieløpet eller økonomi.

Det er sikkert forskjellig fra hvor man bor og studerer, men her er det nok enklere å ha barn som student en som arbeidende, med tanke på barnehage, bolig ol.
Og jeg vet om mange som har barn og som studerer som sier det samme

[Isa]

Må det være så svart hvitt da? Enten få barn som 18-åring eller som 40-åring? Hvis du tar en treårig høgskoleutdanning og jobber et år etterpå for å tjene opp permisjonsrettigheter er kan du være mamma som 23-åring. Er da ingen gammel mor det heller? Men en som er kommet litt lenger i livet...

Det er klart. Men hvorfor MÅ man vente til man er ferdig med studier og har jobb?

[Kate]

Jeg har alltid ønsket meg barn, drømt og planlagt navn,passet unger....Men jeg tok studier først og var ferdig sykepleier som 22 åring og ble gravid da jeg var 23. Planlagt.

Det positive med å ha barn vet du jo allerede derfor tenkte jeg å nevne noe av det jeg heller ikke så klart i min rosenrøde verden

-babyer gråter masse og de kan ha magesmerter og kolikk. Da gråter de hele tiden
-de er våkne om natta,og det er slitsomt! Å skulle studere i tillegg...hjelpe meg
-de er totalt avhengige av deg for det er du som har maten.
-det blir lite tid til romantikk og kjærestetid. Å få unger er tøft for forholdet. Plutselig er man uenige om filleting og det kommer som en følge av at man er sliten.
- Når nattrutinene begynner å falle på plass, og man tenker endelig! Da kommer tennene. Det er ikke godt å få tenner visstnok.
-når barnet begynner i barnehagen får det alt av sykdommer som går. Det første halvannet året etter bhg start er en sammensurium av forkjølelse,øyekatarr,hoste,snørr,halsbetennelse,oppkast og diarè,pluss de ulike barnesykdommene som florerer,feks, fot-hånd og munnsyke som er noe skikkelig dritt Og flere andre sykdommer som man knapt har hørt navnet på.
-Man er aldri bare seg selv lengre. Det er alltid en liten en som krever deg. Hele tiden.

Jeg var voksen, og i dine øyne kanskje litt gammel,da jeg fikk min første. Men jeg fikk faktisk bakoversveis over hvor krevende det var, hvor frustrerende det var,og hvor sliten jeg var!

Men du verden det er mye kos!! Det er gøy med unger,samme hvor sliten og frustrert man blir! Men det blir ikke mindre kos om man venter og har litt ungdomstid først. Og livserfarenhet er alltid kjekt å ta med seg inn i foreldrerollen,og det får men ikke om man ikke har levd litt først 18 år er ingenting og hele livet ligger foran deg.

[Kate]

Det er klart. Men hvorfor MÅ man vente til man er ferdig med studier og har jobb?

Det er vel ingen som sier at man MÅ.
Men de som svarer her sier at det kan være lurt. Fordi vi som har unger vet hvor slitsom det kan være.

Jeg skjønner ikke argumentet ditt med at en 18 åring orker mer enn en som er eldre, feks 23 år...Er man så gammel n år man er 23

[Niobe]

Man MÅ ikke vente til man er ferdig med studier og jobb. Men om man er ung, og tror man trenger et barn for å ha en grunn til å stå opp om morningen, da kan man i mine øyne godt bli mer moden før man blir mor.

Og det er ikke til å skyve under en stol at momenter som unge foreldre, lav inntekt, lavt utdanningsnivå, dårligere boforhold, går igjen i barnevernssaker (kilde: forelesninger om barnevern og barns oppvekstvilkår på sosionomstudiet). Det regnes som risikofaktorer. Barn av unge foreldre har også høyere fare for å oppleve samlivsbrudd. Jeg sier selvsagt ikke at det betyr at alle unge foreldre er potensielle barnevernskandidater, men at det tydeligvis spiller inn. Selvsagt går det sikkert fint om dere velger å bli foreldre nå, men det klokeste valget er det neppe.

Ang. det å orke mer: vi kjenner barnefamilieri alt fra tidlig 20-årene til 35 år. Jeg sier ikke at vår vennegjeng er representativ, men de eldste foreldrene er helt tydelig i en gunstigere situasjon, mtp barna. De har bedre økonomi, som igjen gir dem bedre tid med barna, bedre tid i hjemmet. De har mer solide, tryggere, roligere forhold,, de er tryggere på seg selv, noe som gjør dem til tryggere voksenpersoner overfor barna. De har et bedre nettverk, gjerne av andre småbarnsfamilier rundt seg. Alt dette gir overskudd!
Det kan godt hende at de yngste foreldrene er sprekere rent fysisk. (Men ikke sikkert. Hvem av disse foreldrene har råd og tid til å trene? )

Jeg har aldri likt hverken fest eller fyll, så for min del handler det ikke så mye om å få med seg noen år med rølp, men at man gjerne kan gi seg selv noen år på å finne seg selv, bli tryggere på seg selv, det tror jeg det bare er fordeler med.