Jeg lurer på hvordan ståa er sånn fysisk, og psykisk, for dere nybakte mammaene?
Her har bekkenet vært et essensielt problem i svangerskapet, og det er det fortsatt. Etter at babyn kom ut fikk jeg jo bort en masse vekt, men samtidig endel støtte vil jeg tro. Nå kjennes det ut som om alle ledd i mellomområdet er delt, mage- og ryggmuskler er nesten ikke- eksisterende som støtte(iallefall den muskulaturen som ikke er der automatisk liksom...), og jeg må skikkelig konsentere meg i forflytning og annen bevegelse. Det går greit på dagen egentlig, men nettene er slitsomme. Håper denne barseltia kan samle kroppen og leddene litt, og jeg skal være flink på å bruke støttemuskulaturen bevisst. Samt jeg skal sette meg små mål for dagen ift fysisk aktivitet. Ikke noe stort, men ett steg om gangen.
Ellers var jeg utrolig heldig og slapp noen sår eller rift nedentil, så det er kun litt ømt enn så lenge. Men er snart som normalt der og tror jeg.
Puppene begynner bli normalt ammestor igjen, etter 2 døgn med hovenhet og sprengte ballonger. Det frister virkelig IKKE med silikon!
Psykisk er det litt opp og ned. Mest normalt og opp, men har mine dager med tårer og slitsomt topplokk. Klarer heldigvis og sette ord på det for mannen, og han støtter så godt han kan. Skal ikke kun skylde på hormoner her, men det er store omveltninger med denne nye tilværelsen. I tillegg er vi nå kommet til den hverdagen jeg var delvis redd for i deler av svangerskapet. Det går virkelig bra å ha fått en til, men tankene er der lell....
I morgen starter skole og barnehage etter høstferieuke og første uke hjemme med lillemann, og det blir godt. Ser frem til å få litt tid hjemme alene med knerten og mannen. Storebrødrene synes nok det kan være greit å komme i sitt virke og.
Sosiale Bokmerker