Vis Profil
Se foruminnlegg
Se bloggmeldinger
Se artikler
Onsdag morgen våknet jeg og hadde vannavgang, det kom ikke så mye men tok seg fort opp. så da gikk jeg hele dagen og lakk
fikk kontroll på sykehuset kl 13.00 hvor de sjekket mor og barn (ul også) så bar det hjem og fikk beskjed om å gjøre det jeg ville men prøve å samle litt krefter om rien satte igang. (tre dager maks ellers setter de igang)
Vi hadde fått billetter til smak messen og tok turen dit, masse deilig mat og godt å traske litt rundt. men merket at kynnerne tok seg opp og var småvonde.
da vi endelig var hjemmme var det bare å krype opp i sengen og få med seg 21 nyhetene og prøve å sove, men jeg klarte ikke helt å bare ligge å vente så vi tok i bruk litt kjærringråd, hihi...
Tror jeg klarte å sove hele tre kvarter før jeg våknet litt før tolv, da var riene i gang...
prøvde å tvinge meg til å sove litt men det er håpløst når en vet hva som venter, så rundt ett måtte jeg opp, syns riene var vonde når jeg lå.
Logget meg på face og der finner jeg Kine som også sitter våken med vondt, men jeg tror ikke jeg helt var helt med, følte jeg svarte litt i dann og vann....
var så ufattelig trøtt og med rier samtidig fikk jeg ikke gjort noen ting... ved tre tiden syns jeg det roet seg ned litt og fant ut at jeg måtte prøve å slappe av eller sove så jeg inntok sengen igjen.
Gikk vel kanskje kvarter så måtte jeg opp, au ... merkelig at det var så vondt å ligge...
så da stod vi opp begge to, la oss på hver vår sofa og startet rietelleren. Hadde mellom fem til ti min mellom og de varte alt fra 35 sek til 2 min på den lengste. (var vanlig med umodne rier sa jordmor)
først ved seks tiden etter noen lurer mellom riene så var de ca fem min mellom og ett min lange.
Halv ti var vi endelig på sykehuset, tar tid å spise, helskift pga vannet eks antall ganger og kaos på veiene... men med godt mot! 2 cm åpning.
Vi ble tatt imot at en helt nydelig jordmor som akkurat hadde flyttet over fra aker tror jeg det var, og som var nyutdannet.
Fikk utdelt fam rommet som er tredelt, mottaksrom, bad og badekar, føderom. Var delt med to skyvedører.
Jordmor mente vi kunne få litt mer effektive rier så hun sendte oss ned for å spise og traske litt, rart å gå nede i amfiet på ahus med rier... men kunne ikke brydd meg mer. Var bare å stoppe midt i gangen og puste godt. Brukte trappen alle fem etg, det hjalp gitt...
vel oppe tappet vi i vann og sank litt ned i badekaret med god morgen norge i bakgrunn, herlig het for en opplevelse...
men som tredjegangsfødende merket jeg at riene var fortsatt ikke opptimale om jeg ikke skulle holde på hele dagen så jeg gikk inn i dusjen for å bruke tyngdekraften, varmt vann og massere brystvortenen. Juhu og det satte igang og det var en så god vond følse!
Tre kvarter i dusjen og vi måtte sjekke litt åpning, fikk ikke helt med meg men tror det var ca 5, men var kommet så langt på kort tid (kl 13.00) så jeg ble litt i fødesengen og jobbet godt der.
Kl fire hadde jeg 9,5cm og jeg var lykkelig og tenkte at nå er jeg straks ferdig! Men... de fant ut at jeg ikke kunne presse for han var en liten stjernekikker og uansett hvor mye jeg presset ville han ikke lenger ned, så vi prøvde alle mulig stillinger og jordmor prøvde å åpne meg litt uten hell..
knapt en time senere var jeg nede i 7 cm igjen, jeg hovnet opp pga trykk og leie han lå i og jeg fikk ble urolig, samtidig som jeg begynte å bli utslitt..
Men takket være en helt fantastisk mann som hele tiden var der og holdt meg i hånden, snakket til meg , roet meg, var min støttespiller gjennom hver sinsyke ri klarte vi og ikke gi opp.
Jordmødrene rundt meg var også helt fantastiske, rolige og pålitlige, skulle de ut en liten tur sa de klart ifra at de ble borte maks fem min og det holdt de! Vi var aldri alene lenger.
De skjønte at det var på tide å gjøre noe, jeg hadde ikke mer å gå på og de bestilte epidural og spinal, grunn var at spinal bare varte maks 2 timer så om han ikke var født innen det kunne de gå over på epidural,
Det var helt fantastisk og så deilig å få fri fra riene.. kjente ikke noe til at de satt epiduralen heller, spinalen klarte de aldri å sette, men smertene ble borte og jeg fikk slappet av.
Da var disse nydelige menneskene der igjen, ordnet opp og ga meg saft, rosiner og mariekjeks. Kroppen var så sliten at jeg bare lå og skalv, var nok litt kald også så vi fikk pakket meg inn og roen senket seg veldig over fødestuen. Pappan skulle endelig få seg litt mat, han var også passe utslitt av å ta seg av meg hele tiden! Så utrolig glad og stolt over hvor mye han bidro med! Barnepleieren var ute og laget toast til han, så søt dame altså, godt at de duller litt med pappane også.
Men han fikk ikke så mye tid til å sitte i ro å spise for pressriene startet og han var hos meg igjen!
Så med masse drypp og smertefri kunne jeg litt før syv begynne å presse, var litt urolig for om det gikk bra med tanke på stjernekikkeren men han fant ut at han like godt kunne snu seg riktig.
18.55 kom han ut riktig vei med hode på tre press, og mor smilte mellom hvert press..
det var en så fin følse, stille og rolig, og så var han der på magen min hvit og nydelig!
Svar med sitat
Skikkelig fin fødselshistorie. Jeg har selv født en stjernekikker og vi hadde langt fra samme positive opplevelsen mens det sto på siden jordmødrene ikke oppdaget det og ingen forsto hvorfor dette trakk ut i tid.
02 
Sosiale Bokmerker