Utakknemlig mann?

[Wilhelmina]

Jeg prøver å sortere noen tanker jeg har i hodet, og tenkte derfor at jeg kunne kaste litt ball med dere, se hva dere mener og tenker om saken.

Foreldrene mine tilhører etterkrigsgenerasjonen, de hadde lite, brukte lite og satt veldig stor pris på det lille de hadde. Takknemlighet og ydmykhet var viktig, og jeg er oppdratt til å være høflig og takknemlig for det jeg får.

Det er en balansegang, man skal jo tross alt sette mer pris på gleden det er å gi noe til noen, enn det man får tilbake i form av takknemlighet, men mannen min er ekstremt lite takknemlig av seg. Han er kanskje takknemlig og glad for det han får, men han viser det ikke. Spiller ingen rolle hvem han får det av, eller hvilken anledning det er, han er uttrykksløs. Han sier stundom ikke takk, en gang. Til jul, f.eks. fikk han en veldig fin koffert av meg, han er mye ute og reiser, så dette trengte han. Husker underveis i gaveåpningen begynte det å hope seg opp med papir rundtom, så han tok pakken fra meg og ungene og vrengte av posen den var innpakket i, så begynte han å kaste julepapir oppi denne posen. Ikke et ord om gaven. Og sånn er det ofte, i stedet for takk eller en klem eller den var fin den likte jeg, må jeg altså spørre tilslutt om han likte gaven (ikke sånn masende, altså), og da sier han alltid ja på en sånn tvilende måte.

Han viser bare ikke takknemlighet, og jeg synes det er trist. Synes det er dumt at jeg i det hele tatt bryr meg om akkurat dette, men det plager mer litt, må jeg innrømme, jeg er nok et produkt av oppdragelsen min, derfor dette innlegget. Merker at familien min også reagerer på dette, og jeg tar meg i å takke på hans vegne, evt. unnskylde.

Noen som har noen tanker eller erfaringer?

[Tidl. bruker]

Vi er alle forskjellige, kan det hende at han rett og slett ikke er av den uttykksfulle typen? Noen er mer inneslutta, ikke like verbale og viser ikke like godt utad hva de tenker og føler. Mange har heller ikke så god kontakt med sitt indre. Det betyr imidlertid ikke at han ikke er takknemlig sånn automatisk, men at han kanskje ikke viser det så godt? Og spør du eller deler av dine tanker, får du sikkert en mann som trekker på skuldrene og svarer i enstavelsesord

Jeg er en blanding og kan variere litt ettersom omstendighetene, jeg er ikke den som takker og bukker, skryter og kommer med komplimenter som mange andre gjør. Det betyr ikke at jeg er like oppmerksom, takknemlig eller at det er vondt ment. Jeg er bare sånn at av og til må jeg bruke mer bevissthet og energi på det fordi det ikke ligger like naturlig i meg som hos en del andre.

[Wilhelmina]

Ja, jeg ser den. Helt klart. Folk er forskjellige, og godt er det, og problemet er kanskje at jeg ikke forstår hvorfor man ikke kan 'ta seg sammen' og på en eller annen måte vise at man setter pris på det andre har gjort. Jeg mener ikke at han (eller du) skal hoppe opp og ned eller overøse meg med ord om takknemlighet. Men et takk? Et smil? En klem? En "den var fin"? Et eller annet?

Jeg synes det er dumt at jeg må spørre, og jeg spør vanligvis ikke om han liker det han får, jeg er ikke den masete typen, men juleepisoden jeg beskrev i hovedinnlegget var ekkel, synes jeg. Jeg prøver mitt beste å overraske og glede mannen min, så når han behandler gaven fra oss på den måten, kan han umulig ha respekt for våre følelser. Kan hende han bare ikke skjønner det, men han kjenner jo meg. Eller, han burde kjenne meg etter alle disse årene.

Mamma har en overdreven forventing når det gjelder takking. Hun er typen som elsker å informere andre om hvor dyr gaven var og man må helst skrive takkebrev for at hun skal bli fornøyd, og jeg er overhode ikke sånn, jeg har ikke skyhøye forventninger og jeg har bena godt plantet på landejorda synes jeg selv, da, så en gylden middelvei av takknemlighet, hvis man kan kalle det det, er vel det jeg er ute etter.

[lucifine]

Syntes det er på sin plass å vise normal folkeskikk og takke når man får en gave. Trenger ikke skrive avhandling om hvor flott gaven er, men å i det minste si takk..? Såpass må voksne mennesker kunne gjøre.

Har du snakket med mannen din og fortalt han om dine følelser? Kanskje fortelle at du blir skuffet og/eller lei deg? Det er lettere dersom det stilles klare forventninger, også når det gjelder voksne.

[Tidl. bruker]

Noe med at gammel vane er vond å vende? Har man vært sånn siden man var barn og nå er i voksen alder, krever det mye bevisstgjøring å endre på det. Det krever at han forstår det, er motivert for å gjøre noe med det og jobber med å snu det, noe som ikke er så enkelt. For den det ikke faller naturlig for, krever det mye bevisstgjøring og energi å endre dette og det er lett å glemme seg bort. Ikke bare må han tenke veldig bevisst på det, men han må også si/gjøre noe som føles unaturlig for ham og dermed kunstig. Det er ikke sikkert at du kan forvente så store endringer eller at han skal bli som deg. Og blir han klar over/er klar over at han fremstår som utakknemlig er sikkert det vondt og skamfullt også - for hvem ønsker vel å bli sett på som utakknemlig?

Jeg ses ikke på som en utakknemlig person, snarere tvert imot, men jeg registrerer at mange er mye flinkere enn meg til å komme med masse positive tilbakemeldinger en hva som ligger naturlig for meg.

Hva sier han selv til dette da?

[guttem@mm@]

Jeg synes det er normal folkeskikk å takke og å vise at man blir glad for gaver man får. Hvis det ikke er noe han har vært vant til fra barnsben av så er det likevel atferd jeg vil forvente av en voksen mann. Det er jo fullt mulig å tillære seg atferd også i voksen tilstand.

Jeg hadde blitt skuffet hvis min mann ikke takket og viste taknemlighet overfor både meg og min familie og jeg hadde såvisst sagt i fra til han. Hvis det var slik at han ikke var klar over dette selv, at det var en ubevisst handlig hadde jeg samtidig forventet at han endret atferden sin etter at jeg hadde gjort han oppmerksom på det.

[Bimbeline]

En enkel takk er helt normal folkeskikk. Trenden nå med at man til enhvertid må overøse alle man kjenner med allverdens komplimenter det være seg på facebook eller irl er litt kunstig for meg, jeg skryter når det føles riktig for meg. Men jeg takker alltid, jeg takker for hjelp, jeg takker om noen holder døren åpen for meg, jeg takker for gaver, takker for maten osv.
Selv kjenner jeg at jeg blir grenseløst irritert når jeg feks har vært barnevakt og barnet blir hentet og foreldrene ikke sier takk. Jeg vet ikke hvorfor de ikke sier takk, men de gjør det altså konsekvent ikke. Jeg synes det er uhøflig og respektløst.

Jeg har ofte opplevd de siste årene at jeg har gitt gaver til både bryllup, konfirmasjoner og barnedåp og ikke hørt en eneste lyd etterpå. Og jeg er altså såpass til kjerring at til de anledningene forventer jeg et takkekort, og i det aller minste en normal takk.

Synes ikke du krever for mye, men om han ikke er vant til å takke for ting, så er det kanskje der det ligger?

Jeg ser til min store glede at all takkingen min smitter over på min datter, som både spør pent om hjelp feks i butikker og takker pent når hun har fått det.