5 februar.
Postet 05-02-2009 kl 13:11 av geysirland
Hvorfor skal det være så vanskelig å ta en avgjørelse???
Jeg blir sliten av meg sjøl.
I går drev gubben meg til vanvidd igjen.
Det begynte med at han begynte å se på lønns og trekk oppgaven sin for i fjor. Fant ut der at regnskapsføreren hadde ført opp mer inntekt på han enn det som er tjent. Alt dette trodde jeg vi var enig om å gjøre for å ungå toppskatt på meg som jeg fikk sist.
Men neida. Han påsto at jeg måtte spørre han først og han ville ikke betale ekstra skatt osv osv..Jeg prøvde å forklare at all skatt er vår skatt og ikke min og din.
Jeg ba han stoppe fordi barna var oppe og prøvde å minne han på det. men neida han gnålte videre og videre om det der.
Og jeg sa hvordan annen vei skal man gjøre det hvis man ikke skal føre ekstra inntekt på han for å ungå toppskatt. Han mente at da skulle jeg betale det han fikk i skatt. Ja men sier jeg. Jeg med mine 5000 kr...hva skal jeg betale med??? Det er han som får alle pengene nå og styrer alt.
Nei så begynte han med at jeg hadde planlagt dette for å separere meg for å få han i dypest mulig gjeld og alt mulig slik. Da sa det bare pang for meg. Jeg vet ikke hva jeg gjør jeg mister fullstendig kontroll og skriker til han at jeg er ikke ondskapsfull jeg har ikke planlagt noe som helst sånt. Jeg vet ingenting om regnskap. Men han sa meg i mot og mi mot...tilslutt var jeg på sammenbruddets rand og jeg prøvde å roe meg og gå ut og alt mulig men han bare kom etter og gnagde på og jeg ble så fortvila jeg som skulle beherske meg foran ungene..men klarte det ikke. Følte meg som verdens værste mor. Jenta mi gråt og jeg har dårlig samvittighet langt inni sjela. Tilslutt dro jeg bare ut og gikk til faren min og gråt der. Han har ment lenge at jeg burde kommet meg ut av ekteskapet. Men som jeg sier det er ikke så sabla lett.
En stund senere ringer gubben faren min og sier han har ringt regnskapsføreren og fått høre at han ikke får noe restskatt.
Hvorfor i helvete kunne han ikke ha ringt før han angrep meg lissom??? Så hadde den krangelen vært ungått.
Det er jeg som får ca 60.000 kr i restskatt i år også. Men det er visst ikke så nøye så lenge han ikke får noe.
Nå har han sagt han skal betale de greiene der. Men vet ikke jeg.
Jeg får vondt i hodet mitt etter en sånn utblåsning. Jeg føler meg totalt tappet for krefter og orker ingenting etter det.
Han ber om unskyldning og sier han skal ta med seg vesla når han skal ut å kjøre. Han støvsuger, rydder, setter på oppvaskmaskina og lagermiddag. Jeg gjør ikke en dritt. Orker ikke.
Mens han er borte ringer Helsesøster... tilfeldigheter ja... og spør om hvordan jeg har det... og da begynner jeg å stortute selvfølgelig og forteller at hun valgte å ringe på akkurat riktige dagen.
Hun sier du kan ikke ha det sånn. Jeg sier jeg er så redd for alt mulig. Jeg er redd for at barnevernet kanskje kommer på banen og tar fra meg ungene osv osv..Hun sier at det skal du ikke være redd for. Vi ser da deg som en veldig god mor. Men at pappa'n ikke er like flink.
Hun sier at jeg vet du kommer på fredag med gutten på kontroll og hvis du vil kan vi ta en prat etterpå. Skal jeg få tak i hun fra familieetaten også. Ja jeg sa jeg fortalte at jeg følte at de hadde gitt oss opp etter som de ikke ville ha flere møter osv osv..og at jeg er veldig hårsår for tiden og tåler ikke noe. Pluss at jeg sover så dårlig om natta at jeg føler meg ganske så fort deppa.
Hun spør hva jeg ønsker. Jeg sier at egentlig ønsker jeg meg ut av dette ekteskapet, men at vi har blitt enig om å prøve i 3 mnd'er til. Og at å ta det endelige steget ut er så vanskelig for meg å gjennomføre. Jeg har så lett for å bli overtalt til å prøve mer ..og sånn går jo dagene sier jeg.
Hun sier du ødelegger din egen helse ved å fortsette dit. Jeg husker du sa du hadde det så greit når gubben var ute å reiste. Ja sa jeg. Da måtte jeg gjøre alt da og da er man innstilt på det. Men når gubben er hjemme så går man hele tiden å håper på litt mer hjelp og at ting skal bli bedre osv osv...men det blir jo ikke det. Jeg vet jo det innerst inne.
Skulle bare ønske gubben var enig med meg.
Jeg ser jo også at barna ikke har det bra når jeg er så utstabil som jeg har det og jeg vil ikke at de skal ha det sånn. Jeg vil at de skal ha en stabil mamma jeg.
Jeg vet at det er jeg som må ta det endelige valget.
Men så er det da om man skal vente 3 mnd'er eller si at nok er nok.
Jeg kjenner meg ikke igjen sjøl. Jeg har aldri rast sånn når jeg blir sinna som jeg gjør når han får meg sinna. Det er jo ene og alene han som driver meg til vanvidd. Jeg er egentlig ikke sånn.
Wish me luck tomorrow.
Gubben hadde prøvd å ringt mens HS snakket med meg og spurte om jeg hadde ringt halve NOrge igjen for å fortelle at vi kranglet.
Nei sa jeg ...tilfeldigheten er at HS ringte meg og spurte hvordan det sto til. Jeg har ikke sagt noe om møtet jeg skal ha i morgen. Mulig jeg forteller han det i kveld.
Jeg tror sjøl at den dagen avgjørelsen er tatt så kommer jeg nok til å føle en slags lettelse... men samtidig bli nervøs for hva som kan skje i etterkant. Man vet aldri hvor man har folk.
Hele tiden går gubben å sier at jeg tror ikke du kommer til å klare deg alene med barna osv osv... Jeg sier prøver du å ødelegge den lille selvtilliten jeg har igjen så skal du bli blå for den.
Nei sier han det er ikke det. Men for meg føles det som det er det han er ute etter.
Men akkurat det driter jeg i nå.
I går kveld dro jeg og vesla på hyggekveld i grenda vår. Det var så storveis koselig. Vis koste oss værre. Hun løp rundt med ungene og måtte vise alle at hun hadde kjole. Barnehage tantene hadde laget skuespill med karius og baktus og hun ene som heter Reidun hadde tupert håret sitt så det sto rett opp. Og vesla har ikke snakket om noe annet enn at Reidun var bustete på håret... Reidun er veslas store stjener. Hun har knytta seg så fælt til henne. Reidun er over 60 og en av mine beste venner her og hun har en datter som er like gammel som meg. Men henne har jeg ikke kontakt med. Reidun er så ung til sinns. Jeg liker henne selv om hun har sine feil. Hun er fæl til å sladre ...sånn typisk bygdesladder... men tar det ikke så seriøst jeg da. Jeg liker henne alikevel. Fordi hun har bestandig vært grei mot meg og mine. Og alle ungene er så utrolig glad i henne. Sikkelig barnetekke har hun.
Utrolig kjekt med liten barnehage der alle kjenner alle. Det er kun 8 i hele barnehagen og fra 0-5 år. Akkurat nå er min jente minst på 2 år. Men snart kommer 1 åringene ...
Og så henger skola i en tynn tråd for tiden. Blir den nedlagt må 6 åringene reise med buss 30 km 2 ganger daglig til skola. Ok det har sine fordeler men også ulemper. Jeg har vokst opp med skola her og elsker hjembygda mi. Kan ikke tenke meg å flytte.
Nei nå har jeg skrevet nok..skal skrive senere igjen. Snakkes.
Jeg blir sliten av meg sjøl.
I går drev gubben meg til vanvidd igjen.
Det begynte med at han begynte å se på lønns og trekk oppgaven sin for i fjor. Fant ut der at regnskapsføreren hadde ført opp mer inntekt på han enn det som er tjent. Alt dette trodde jeg vi var enig om å gjøre for å ungå toppskatt på meg som jeg fikk sist.
Men neida. Han påsto at jeg måtte spørre han først og han ville ikke betale ekstra skatt osv osv..Jeg prøvde å forklare at all skatt er vår skatt og ikke min og din.
Jeg ba han stoppe fordi barna var oppe og prøvde å minne han på det. men neida han gnålte videre og videre om det der.
Og jeg sa hvordan annen vei skal man gjøre det hvis man ikke skal føre ekstra inntekt på han for å ungå toppskatt. Han mente at da skulle jeg betale det han fikk i skatt. Ja men sier jeg. Jeg med mine 5000 kr...hva skal jeg betale med??? Det er han som får alle pengene nå og styrer alt.
Nei så begynte han med at jeg hadde planlagt dette for å separere meg for å få han i dypest mulig gjeld og alt mulig slik. Da sa det bare pang for meg. Jeg vet ikke hva jeg gjør jeg mister fullstendig kontroll og skriker til han at jeg er ikke ondskapsfull jeg har ikke planlagt noe som helst sånt. Jeg vet ingenting om regnskap. Men han sa meg i mot og mi mot...tilslutt var jeg på sammenbruddets rand og jeg prøvde å roe meg og gå ut og alt mulig men han bare kom etter og gnagde på og jeg ble så fortvila jeg som skulle beherske meg foran ungene..men klarte det ikke. Følte meg som verdens værste mor. Jenta mi gråt og jeg har dårlig samvittighet langt inni sjela. Tilslutt dro jeg bare ut og gikk til faren min og gråt der. Han har ment lenge at jeg burde kommet meg ut av ekteskapet. Men som jeg sier det er ikke så sabla lett.
En stund senere ringer gubben faren min og sier han har ringt regnskapsføreren og fått høre at han ikke får noe restskatt.
Hvorfor i helvete kunne han ikke ha ringt før han angrep meg lissom??? Så hadde den krangelen vært ungått.Det er jeg som får ca 60.000 kr i restskatt i år også. Men det er visst ikke så nøye så lenge han ikke får noe.
Nå har han sagt han skal betale de greiene der. Men vet ikke jeg.
Jeg får vondt i hodet mitt etter en sånn utblåsning. Jeg føler meg totalt tappet for krefter og orker ingenting etter det.
Han ber om unskyldning og sier han skal ta med seg vesla når han skal ut å kjøre. Han støvsuger, rydder, setter på oppvaskmaskina og lagermiddag. Jeg gjør ikke en dritt. Orker ikke.
Mens han er borte ringer Helsesøster... tilfeldigheter ja... og spør om hvordan jeg har det... og da begynner jeg å stortute selvfølgelig og forteller at hun valgte å ringe på akkurat riktige dagen.
Hun sier du kan ikke ha det sånn. Jeg sier jeg er så redd for alt mulig. Jeg er redd for at barnevernet kanskje kommer på banen og tar fra meg ungene osv osv..Hun sier at det skal du ikke være redd for. Vi ser da deg som en veldig god mor. Men at pappa'n ikke er like flink.
Hun sier at jeg vet du kommer på fredag med gutten på kontroll og hvis du vil kan vi ta en prat etterpå. Skal jeg få tak i hun fra familieetaten også. Ja jeg sa jeg fortalte at jeg følte at de hadde gitt oss opp etter som de ikke ville ha flere møter osv osv..og at jeg er veldig hårsår for tiden og tåler ikke noe. Pluss at jeg sover så dårlig om natta at jeg føler meg ganske så fort deppa.
Hun spør hva jeg ønsker. Jeg sier at egentlig ønsker jeg meg ut av dette ekteskapet, men at vi har blitt enig om å prøve i 3 mnd'er til. Og at å ta det endelige steget ut er så vanskelig for meg å gjennomføre. Jeg har så lett for å bli overtalt til å prøve mer ..og sånn går jo dagene sier jeg.
Hun sier du ødelegger din egen helse ved å fortsette dit. Jeg husker du sa du hadde det så greit når gubben var ute å reiste. Ja sa jeg. Da måtte jeg gjøre alt da og da er man innstilt på det. Men når gubben er hjemme så går man hele tiden å håper på litt mer hjelp og at ting skal bli bedre osv osv...men det blir jo ikke det. Jeg vet jo det innerst inne.
Skulle bare ønske gubben var enig med meg.
Jeg ser jo også at barna ikke har det bra når jeg er så utstabil som jeg har det og jeg vil ikke at de skal ha det sånn. Jeg vil at de skal ha en stabil mamma jeg.
Jeg vet at det er jeg som må ta det endelige valget.
Men så er det da om man skal vente 3 mnd'er eller si at nok er nok.
Jeg kjenner meg ikke igjen sjøl. Jeg har aldri rast sånn når jeg blir sinna som jeg gjør når han får meg sinna. Det er jo ene og alene han som driver meg til vanvidd. Jeg er egentlig ikke sånn.
Wish me luck tomorrow.
Gubben hadde prøvd å ringt mens HS snakket med meg og spurte om jeg hadde ringt halve NOrge igjen for å fortelle at vi kranglet.
Nei sa jeg ...tilfeldigheten er at HS ringte meg og spurte hvordan det sto til. Jeg har ikke sagt noe om møtet jeg skal ha i morgen. Mulig jeg forteller han det i kveld.Jeg tror sjøl at den dagen avgjørelsen er tatt så kommer jeg nok til å føle en slags lettelse... men samtidig bli nervøs for hva som kan skje i etterkant. Man vet aldri hvor man har folk.
Hele tiden går gubben å sier at jeg tror ikke du kommer til å klare deg alene med barna osv osv... Jeg sier prøver du å ødelegge den lille selvtilliten jeg har igjen så skal du bli blå for den.
Nei sier han det er ikke det. Men for meg føles det som det er det han er ute etter.
Men akkurat det driter jeg i nå.
I går kveld dro jeg og vesla på hyggekveld i grenda vår. Det var så storveis koselig. Vis koste oss værre. Hun løp rundt med ungene og måtte vise alle at hun hadde kjole. Barnehage tantene hadde laget skuespill med karius og baktus og hun ene som heter Reidun hadde tupert håret sitt så det sto rett opp. Og vesla har ikke snakket om noe annet enn at Reidun var bustete på håret...
Reidun er veslas store stjener. Hun har knytta seg så fælt til henne. Reidun er over 60 og en av mine beste venner her og hun har en datter som er like gammel som meg. Men henne har jeg ikke kontakt med. Reidun er så ung til sinns. Jeg liker henne selv om hun har sine feil. Hun er fæl til å sladre ...sånn typisk bygdesladder... men tar det ikke så seriøst jeg da. Jeg liker henne alikevel. Fordi hun har bestandig vært grei mot meg og mine. Og alle ungene er så utrolig glad i henne. Sikkelig barnetekke har hun.Utrolig kjekt med liten barnehage der alle kjenner alle. Det er kun 8 i hele barnehagen og fra 0-5 år. Akkurat nå er min jente minst på 2 år. Men snart kommer 1 åringene ...
Og så henger skola i en tynn tråd for tiden. Blir den nedlagt må 6 åringene reise med buss 30 km 2 ganger daglig til skola. Ok det har sine fordeler men også ulemper. Jeg har vokst opp med skola her og elsker hjembygda mi. Kan ikke tenke meg å flytte.
Nei nå har jeg skrevet nok..skal skrive senere igjen. Snakkes.
Antall kommentarer 0
Kommentarer
Antall Trackbacks 0
Trackbacks
Siste bloggmelding av geysirland
- 23 februar. (23-02-2009)
- 7 februar. (07-02-2009)
- 6 februar part II (06-02-2009)
- 6 februrar. (06-02-2009)
- 5 februar. (05-02-2009)
