Altså her skal jeg prøve å gjenfortelle det siste året i korte trekk....
(...og nå etter at jeg er ferdig skjønner jeg at det ble det stikk motsatte
)
Vi gikk fra hverandre januar 07, altså to år siden. Far hadde samvær annenhver helg hjemme hos oss til å begynne med(jeg ble igjen i huset) fordi minstejenta bare var noen mnd og fordi han først leide kun et rom...Vi var vel i en litt prøveperiode her, et vanskelig valg å ta.....men det eneste rette...
I september 07 kjøpte jeg en leilighet, og far flyttet inn i huset vi enda eide sammen. Samvær var nå hos han annenhver helg. Han hadde og har enda ikke bil, så det har satt endel sperrer og myye press på meg.... Jeg som måtte hente i bhg og sfo på fredag ettermiddag og kjøre de til han osv....
I november ble felles huset solgt og han kjøpte en leilighet i byen som ligger rundt 3-4 km unna oss.... Samværet forsatt på samme måte. Annenhver helg og jeg kjørte og hentet både her og der.... Jeg begynnte her å bli veldig sliten etter et år alene stort sett hele tiden, men 4 små fra 0-6 år..... Så jeg tvihold på frihelgene hvor jeg prøvde hardt å være meg...noe som må læres helt på nytt om man har vært hjemme med barn i så mange år....
Jeg har gått hos psykolog før og på denne tiden skjønte jeg at det var på tide å gjenoppta den biten der... søkte via fastlegen og begynnte på noe antidepresiva....
Rundt samme tid så begynte jeg å få rare tilbakemelinger fra felles bekjente av meg og far osv.... De lurte på hvorfor han så dopet ut på gata og oppførte seg så "important"..alltid med tlf på øret osv....veeldig mye folk ut og inn av leiligheten osv.... Jeg var nok rimlig trangsynt på denne tiden, ingenting skulle sette en stopper for de 4 døgnene i mnd jeg ikke hadde ungene...... Ingenting!!
Det ble alltid diskusjon om når ungene skulle hentes igjen osv...om jeg sa sju, sa han seks....skulle kortes ned overalt for han, og jeg trengte sårt mer fri....
I januar så måtte jeg også begynne å åpne øya mine. Far sa han hadde fått allverdens "diagnoser"...husker ikke alt jeg, lukker litt øra...men det var astma, lungebetennelse, depresjon, panikkangst, på grensen til manisk, hypoman...ja sikkert mer og og hadde derfor et enormt forbruk av piller.... Han var også veeldig interessert i hva jeg fikk av legen,dosering, mg/ g på de osv...helt opphengt.... Jeg eier ikke interesse for sånt og mener at akuratt det trenger vel ingen andre å vite eller?....
Han kunne feks si om jeg kommenterte interessen hans, at noe måtte jo han ruse seg på og...(pga en episode med fyll ble han et par år tidligere satt på glattcelle og fikk bot pga dårlig oppførsel, derfor drikker han ikke alkohol mer)
En annen gang skulle jeg på fest en fredag kveld, men jeg var så sliten... sa det sånn ift avlevering sånn småprat bare... så dro han opp to små piller av lomma. Ta disse så blir du så mye mer våken, jeg tok et par i sta! (og han virket jo opplagt) Jeg tenkte(ja naiv) ikke så mye mer over hva det var og hadde ikke tenkt å ta de... Men utpå kvelden der så var jeg på vei ned i et mørkt hull, sliten og deppa....klarte ikke få opp humøret lenger av noen øl heller... så jeg tok de....
Vel i følge mine venninner forandret jeg personlighet totalt....effekten gikk over etter noen timer.... Var helt hyper...fant ut at det var ritalin han hadde gitt meg.... Ble sint fordi på han, var rimelig lei meg etter dette...unnskyldningen hans var at han ikke visste vi skulle drikke...selvfølgelig visste han... jeg er fullt klar over at ikke det var han som dyttet de pillene ned halsen på meg, men etter 8 års samliv så stoler man jo litt på hverandre....eller jeg gjorde iallefall...
En fredag uti januar 08 kom jeg med de to yngste ungene til han på døra....jeg skulle til legen og hadde sendt han en melding om ikke ungene kunne være der fra litt før normalt(de gikk ikke i bhg), hadde ikke fått noe svar men tenkte han sikkert var hjemme.... Mora hans var på besøk da og jeg tenkte at selvom han evnt var dopa store deler av dagen så har da ho oppdratt 5 unger så det var trygt....jeg var jo desperat etter den frihelga og....
Vi sto der på trappa, ingen åpnet! Ga ungene noen teite unnskyldninger og prøvde å ringe han enda en gang..... Tilslutt fikk jeg en melding om at mora og han hadde satt seg på toget et par timer før(ho tok han med "hjem" til nordnorge), fordi jeg skulle presse han til å ha unger når jeg da måtte se at han ikke var istand til det?!!!
Verden falt i grus for meg da....nå visste jeg at jeg ikke hadde noe fri å se frem til....helt alene med alt ansvaret for fire små liv.....og jeg var helt på randen selv... Ja jeg burde kanskje sett mer, men tenkte det var greit siden mora var der og da...tror nesten jeg hadde levert de til hvemsomhelst akuratt da, var helt desperat....
Da situasjonen fikk roet seg litt og sinnet og frustrasjon begynnte å gå over til håpløshet visste jeg at noe måtte gjøres! Jeg har alltid vært opptatt av at utsiden skal se så vellykket ut...ungene er alltid rene og pene, stelt på håret osv...men innvendig klarte jeg ikke dette mer.... Jeg begynte å lure på om det eneste valget var å leve dette livet eller la vær..!!....
Jeg har alltid vært veldig dårlig på å spørre om hjelp, og familien har aldri fått vite hvor mye jeg slet.....Jeg sto ved et veiskille her...enten måtte jeg gå ut med alt, si at akuratt nå makter jeg ikke dette mer...jeg klarer ikke være en god mamma nå..... Eller fortsette, og det var ikke et alternativ....
Jeg tok valget om å oppsøke barnevernet neste dag. Visste at ei venninne hadde fått besøkshjem noen helger til sine små...kanskje det kunne være noe så lenge pappaen var ute av bildet? Da jeg kom inn der å fikk snakket med ei koselig dame, så sa ho først; "Altså det er ikke sånn at alle som er alene med fire unger får besøkeshjem"...... Ergo måtte jeg fortelle hvor sliten og nedafor jeg var...hvor tung hverdagen var og at å fortsette slik ikke var et alternativ... DA forsto de litt mer og vi hadde mye kotakt de neste dagene....ble kjent og det ble lettere å betro seg til denne dama enn noen andre....
Vi ble enige om at jeg ville ha godt av å dra vekk en liten stund....slippe alt ansvar og dagligdagse plikter.....få servert middag og kunne sooove ut.... Så jeg ble innlagt på en akutt krise avdeling mens ungene var hos familien min....to hos mamma og samboer, to hos pappa og samboer
Selvfølgelig stilte de opp når de fikk vite hvordan ting egentlig var, de skjønte også at dette kostet meg mye...
Men ute derfra så var jeg omtrent like langt etter kort tid....hverdagen var så ensom og ungene veldig krevene..... jeg ble noe motvillig med på å plassere minste og eldste i beredskapshjem for en liten periode....jeg kjente til denne familien og de var veldig gode med ungene mine! Men dette slet veeldig på samvittigheten min, selvom jeg visste at de hadde det fint og jeg så de fler ganger i uken... Derfor ble det bare noen uker på minsta, som jo ikke var gammel nok til å forstå hvorfor plutselig ikke mamma var der hele tiden....
. Storebror ble noen uker til, da han har litt andre krevende problemer og kunne forklares mer....
Så fra sommeren til oktober bodde de hos meg men jeg fikk mye mer avlastning fra familien enn før.... Jeg hadde både oppturer og nedturer her...dvs at ting gikk litt bedre men det skal så veldig lite til før man ramler ned igjen....
Nå hadde det gått ni mnd siden far til barna hadde noe samvær. Han kom noen ganger opp i løpet av sommeren, sånn at barna fikk iallefall se han...
Nå var det på tide å lete etter nye veier her.... Besteforeldrene har ale fulle jobber og avlastningen begynnte å bli litt i meste laget for de...noe som jeg forstår veldig godt....
Siden far nå så ganske okey ut og "bare gikk hjemme" om dagene så snakket vi om å "presse" han litt tilbake...det er jo trossalt hans barn og!! Barnevernet bestemte at de ville ha jevnlige urinprøver av han, noe som var heelt greit for han...han lo av hele greia til meg og jeg skjønner vel hvorfor... så det ble med en prøve, som jo selvfølgelig var ren....
ENDELIG hadde besøkshjemmene jeg søkte om i våres blitt en realitet, det var godkjent et hjem per unge en helg i mnd, men ingenting var kommet igang enda....vi lyste også ut stillinger om en "miljøarbeider" som kunne komme hjem til meg noen timer i uka...sånn at jeg feks kunne lage middag mens hun aktiviserte ungene, jeg kanskje kunne få bade lillesnuppa i fred...alle sånne ting som en mor gjerne vil men ikke får til alene med flere små....
Vi prøvde å snekre sammen en prøveplan over tre mnd(des-jan-februar), hvor besøkshjemmene fikk "sin plass", familien min satt inn visse faste perioder hvor de kunne trå til...resten av perioden ble delt likt mellom meg og far. Vi har da to barn hver og bytter litt på de.... Måtte gjøres sånn akuratt nå...i frykt for at jeg skulle falle tilbake, men også fordi jeg sto midt i bytte av leilighet... Leiligheten vi eide var over 5 plan og det ble mye stress, løping og roping opp og ned....derfor ville jeg heller flytte til en leilighet hvor det var iallefall stue og kjøkken på et plan...
Kanskje et kunne hjelpe på å få en roligere og mer harmonisk hverdag!
Vi var alle veldig usikre på farens tilstand...men han sverget på at han ikke gjorde noe dumt eller ulovlig lenger...han innrømmet også ganske mye som fikk meg til å få igjen en del tiltro til han....
Far var litt skeptisk siden han nå var ganske "ukjent" med å ha ungene, han følte seg kanskje litt presset til å ta "sin del" også....
Kort tid etter denne prøveplanen var satt i verk så fikk vi desverre en lite koselig erfaring.... Far skulle ha sønnen sin fra mandag ettermiddag, skulle ta han på trening osv... men ingen fikk plutselig tak i han....!! Han som alltid er så important og går med tlf på seg hele tiden...minibankkort osv hengende rundt halsen osv...(kan jo diskuteres hvor important akuratt DET er da
) Ikke var han hjemme, ikke på msn eller tlf..... Ble jo sint for det ble litt sånn "hvor dumme har vi vært som har hatt tru på denne planen, mannen aner jo ikke hva ansvar er", men samtidig litt bekymret og....
Pappa ringte ned på politistasjonen og fortalte at vi måtte få sjekket opp dette....ingen hadde hørt fra han på mange timer og dette stemte ikke.... Han ville de skulle møte han utenfor fars leilighet og låe opp døren.... Det var nå sent på kveld og jeg satt hjemme og ventet på beskjed om de fant noe..!!
Politiet ville ikke si noe og de ville ikke låse seg inn!! Pappa ble frustrert og da måtte de fortelle han at det ikke var noe vits...de hadde han der på kammeret og han ble der hvertfall over natten!!!...
Jeg fikk beskjeden og tusen tanker kretset rundt i hodet.... hadde han lurt oss hele tiden..? Var han på kjøret?...banka opp pga ett eller annet? Vi fikk ingen svar pga taushetsplikten....Hva var dette da...?!!
Dagen etter fikk vi litt mer info....politiet hadde hat razia(aner ikke hvordan det skrives, men dere vet...de "spionerer" på noen og "buser" på de når muligheten kommer...) og pågrepet han rett utenfor døren på vei ut...Takk gud for at sønnen vår ikke var der da!!! Tre stykker med håndjern og alt...
De hadde funnet 50 g hasj i leiligheten hans.....og det har da vært der mens mine små engler har lekt rundt der inne....
Han godtok og erkjente dom for å ha solgt 250 g hasj tilsammen, politiet har visstnok hatt han i søkelyset i 1,5 år!!!
Vi vet enda ikke hva straffen blir, i følge han selv kan det bli 5 mnd i fengsel, delt fengsel og samfunnstjeneste, eller bare samfunnstjeneste om han er veldig eldig. Noe han mente siden han hadde så sårt forklart de at han han fire barn han måtte ta vare på, samt var så psykisk syk så....
I dag bare ler han av hele greia(vi har enda ikke hørt noe om straffemåte) fordi han, etter å ha snakket med psykologen sin og evnt andre, mener at de ikke har råd til å bure han inne siden de da må ha en mann på vakt til han hele tiden.... jeg aner virkelig ikke hvorfor han vil fremstilles på denne måten...han virker som før når jeg ser han og har ikke noen forhistorie med psykiske vansker...men jeg antar at det er har med oppmerksomhet å gjøre...
Her vil sikkert mange si jeg er gal som lot han få fortsette å ha barna.......men jeg følte jeg ikke hadde noen andre valg midt i verste flytting og oppussing...
dessuten visste jeg at han var godt holdt "øye med" av både meg og min familie, barnevernet og politiet.... Dommen som omhandlet salgt av hasj var fra en tid tilbake og han sier det de fant hos han ikke var hans.....jada jeg veet.....men....-uff dårlig samvittighet-..... han lovet iallefall igjen at han aldri igjen skulle gjenta noe av dette og at han også skulle bryte kontakten med alle disse "vennene" osv...han sier han har gjort det med nesten alle, men er ikke noe jeg får sjekket....
Men jeg har selvfølgelig blitt mer stresset og litt presset til å komme meg nok ovenpå igjen selv, nettopp fordi det ikke føles rett dette... er fler grunner til det... Eldste er i samtaler hos barnepsykolog pga div problemer, og kort fortalt etter hva de mener etter noen mnd så støtter de meg i tanken på at ungene bør være mindre hos far.... de vet om endel av problemene med far og har også vært ganske åpne mot sønnen vår...så han vet litt, men er hyyperlojal ovenfor faren.....
Vi har veldig forskjellige måter å oppdra barn på...Han syntes det er greit(og gjør det!) å gå til naboen over gårdsplassen når ungene har lagt seg. Sier at han har jo med babycall?!! Den sier vel ikke fra om brann eller?, og hva gjør det med ungenes tanker...de vet de er alene liksom...5 åringen er meget engstelig av seg også.... Han lar eldste(7,5 år) være alene hjemme og går til legen i byen (tar 5-10 min) selv....uten at noen av naboene er hjemme eller han har noe tlf eller noe.... Jeg sa jeg ikke mente det var rett..han kunne vel ta han med...men han var syk....Avbestille den timen da kanskje?!!! Arg.... Kjører myye taxi med de og bryr seg ikke om å sikre de i det hele tatt....Selvom jeg har prøvd å snakke med han maange ganger!!! Blir så frustrert....og i tilegg klager han over at han ikke har mat!! Hvordan i hulseste har man råd til å kjøre ungene i taxi til skole og barnehage da?????!!
Og han har nettopp fått seg ny dame....var eldste som fortalte meg det, jeg visste ingenting...han sa at de satt å "Rååklina" i sofaen...
Vi har bare helt forskjellige tanker om hva som er rett og galt....
Både skolen, bhg og barnevernet mener ungene bør ha en mer stabil hverdag igjen snart og jeg er enig.... Jeg håper og tror at ved at jeg er flinkere til å si fra om det skulle bli vanskelig, besøkshjem/miljøarb. og god hjelp fra familie og far så kanskje vi skal kunne få en god, rolig og avslappende hverdag igjen....
Jeg har jobbet hardt dette året og alt er ungenes fortjeneste...det er de som driver meg videre....uten dem tror jeg at jeg hadde gitt opp for lenge siden...
MEN desverre, så lett skal det visst ikke bli....
Fra vi startet denne prøveplanen på tre mnd og frem til nå så har vi vært på familievernkontoret tre ganger... Hver gang så er det første han har tatt opp og at han nå ikke vil betale bidrag...for vi har de 50 %, det er også det siste han har nevnt før vi har gått.... Han har fått beskjed der at dette er jo en prøveperiode, han ble "hentet" inn som hjelp i en veldig vanskelig periode, fordi det var han som far det var mest naturlige å spørre...Så det spørsmålet har han fått beskjed om at får vente til etter prøveperioden ut februar er over.... Det skal være sagt her at han ikke har store utlegg på ungene...siden jeg fortsatt får bidrag så betaler selvfølgelig jeg alt av klær, medisiner, leker og utstyr...Jeg henter og kjører mye for han siden han ikke har bil..han betaler ikke noe på bussen for de....Har en gang kjøpt litt matvarer til han så lenge han sier at han har såå dårlig råd... Skjønner jo at han syntes han betaler mye bidrag(når han har de mer enn utregninga fra nav sier), men dette er jo det nav har regnet ut er rett for han(med null samvær som var rett til vi startet prøveperioden). Og han har ca like mye utbetalt i mnd som meg, og jeg har myye mer gjeld enn han, utlegg på unger osv.... Gjelda på leiligheten har jeg jo fordi det er pga ungene jeg må ha en leilighet på 90 kvm...her er tre soverom..minste og eldste har et lite rom hver, jentene i midten deler. Selv har jeg verken seng eller soverom, rer opp på sofaen i stua hver kveld..... Lånet jeg har er beregnet utifra bla bidrag og nå når jeg klarer se litt lenger så er selvfølgelig det en problemstilling også... Ungene og deres vel kommer selvfølgelig først, men jeg har rett og slett ikke råd til å miste penger i mnd heller....
Dette var ikke noe jeg tenkte på i høst, var mer en desperasjonsløsning mens jeg jobbet videre for å få ting på plass...
Men nå har DET plutselig blitt et stort problem....
Han har jo skjønt at om vi har en fast 50/50 løsning så skal han ikke betale bidrag! Selvom jeg ikke er så sikker på det siden det er jeg som har hovedomsorgen og søkte om besøkshjem og min familie som hjelper meg...da må jo det legges til min del eller? Fordelt på hver unge så har han de bare ca 9-10 netter pr mnd. Hver og en altså...MEN minstesnuppa er ikke hos han på natten i det hele tatt....så ho er liksom litt utenom.... Ho ble så forvirret da jeg flyttet, hun skulle være hos oss begge OG hos min familie og besøkshjem...Når hun våknet om natten ropte hun; Mamma? Morfar? Mimmi?.....uff stakkar lille snuppa mi...
...så jeg sa at jeg ikke ønsket mer enn det mest nødvendige for henne sånn sett....mest hos mammaen sin, litt hos morfar og samboer og en besøkshelg i mnd(som forøvrig er min tante) Dette var helt greit for far(ho er jo mest krevende, kan ikke sette på en film for henne og legge seg på sofaen)....han sier det er det samme for han hvike barn han har hver uke, bare han får rett antall liksom... den som må tenke på hvor hver og enkelt unge var forige uke, skal neste uke, neste helg osv....jo det er meg... Det er også jeg som følger opp alt med ungene..tannlegebesøk, foreldremøter, avtaler osv... Sier ikke at far ikke hadde gjort det om jeg hadde "forlangt" det, men tror det er mest naturlig for begge at jeg tar det meste ansvaret...alltid vært sånn
Og jeg vil jo være der og....
Men altså, nå når det nærmer seg siste besøk på familievernkontoret i prøveperioden så han har fått "tillatelse" til å ta opp spm om fast samvær og BIDRAG....
Som sagt over her så tenker jeg at etter denne perioden ut februar så skal jeg prøve stå på egne ben igjen...ser at jeg har mye mer hjelp enn før og er veldig takknemlig for det...all ære til barnevernet for et godt samarbeid og familien min som virkelig har støttet opp under denne vanskelige tiden...Selvfølgelig er jeg veldig glad på ungenes vegne om faren vil være mer tilstede i livet demmes enn tidligere.....
Men far ser det tydeligvis på en annen måte....
Han sier nå at han SKAL ha 50/50 og at det ikke er aktuellt med noe annet forslag...kun det han vil akseptere!! Han sier han kommer til å gå rettens vei om jeg ikke samarbeider med han der....
Jeg mener ungene har vært gjennom nok nå og at det er helt naturlig for de å være mer her. Det er hos meg de har hjemmet sitt!! Jeg har vært hjemmeværende med de i nesten 8 år, han har jobbet og vært mye vekk....jeg er enormt knyttet til dem og de til meg, en hverdag uten di er utenkelig.....
Bruker ikke fortiden mot han på noen måte altså, men jeg bare vet inners inne hvorfor han vil "sloss" så veldig for de nå.....
... har nemlig vært veldig mye ukoselig rundt de bidragspengene.....så om han tror han kan slippe helt så skjønner jeg jo at det er fristende.....
Vi var gjennom noe av det samme ved bruddet for to år siden...da hadde han akuratt vært å fått en "pep-talk" hos sin tante som sa han for all del måtte kreve 50/50...da fikk nemlig begge to en ekstra barnetrygd og han slapp å betale bidrag.... Først ble jeg litt sjokka over tankegangen hans, men så sa jeg "-greit.. bare vit at vi da skal dele på alle utgifter ift ungene" Barnehageregningen, Sfo,fire sett vinterklær om høsten, nye vinterstøvler, ski, leker, vogn, you name it...sa at jeg tvilte på om han ville spare på det...pluss at han måtte handle, ha mye mer ansvar osv..og nei da var det ikke så interessant likevel...så vi gikk for vanlig samvær annenhver helg og en ettermiddag i uka den gang....
Ungene er det eneste jeg ha vært trygg på hele tiden, jeg vet på tross av alt at jeg er en god mamma...men en god mamma kan også bli veldig sliten og lei, min verste reaksjon i den vanskeligste perioden var at jeg "meldte meg ut"....klarte ikke levere i bhg på morgen, kom i 12-13 tiden osv.....:Men jeg tok det rette valget ved å be om help. Har heldigvis fått masse skryt for akuratt det....Helsesøster sa her om dagen på 4 års kontrollen at om jeg trengte noen form for skriv e.l så skrev ho gjerne det for meg. Ho sa ho kunne gå god for meg på alle mulige måter... Ho hadde jo ikke noe vondt å si om faren som ho sa(fikk dratt han med på kontroller osv innimellom), men ho visste jo også hvem som hadde fulgt opp barna hele veien....
Det gjorde veldig godt, og barnevernet har også gitt meg mye støtte....liikevel merker jeg at jeg får litt kalde føtter over hele situajonen....
Nå som jeg skulle glede meg over at etter mye rot og slit, så kanskje jeg kan få dette på bena igjen...er innstillt på at med mye hjelp og støtte skal jeg klare å være den gode mammaen jeg vet jeg kan være...vi trenger stabilitet og ro nå, alle sammen....de rundt trenger å se at dette går rett vei....
Isteden går jeg å tenker, hvis om atte, tenk om osv...Hva skal egentlig til for at han får de like mye?
Så eeeendelig til dere som ikke har sovna, er det noen som har noen formening om hvor sterkt jeg står i denne saken? Please...trenger å få litt nattesøvn nå
Selvfølgelig ønsker jeg at barna skal ha jevn og god kontakt med faren sin, men jeg ønsker også å skape tilbake det hjemmet vi hadde...at hjemme er hjemme, hos pappa er hos pappa....jeg vil de skal ha et hjem, en trygg base....alt annet som "bonus".....Jeg diskuterer gjerne en annen ordning enn den vanlige med annenhver helg og en ukedag, hadde han bare vært interessert i det.....
Men nei som sagt han sier han SKAL ha 50/50!!
Jeg er takknemlig til dere som har kommet gjenomm denne romanen og har noen innspill...alt av interesse!!
Kan far kreve 50/50 fordeling etter alt som har skjedd....?
Det er utrolig sterkt av deg og be om hjelp, du en en tøff dame! Og sånn som mannen har svinset rundt så har jeg vanskelig for å tro at han kan få 50/50. Jeg kan ikke vise til noen erfaringer eller dommer eller noe, bare min egen magefølelse som sier at her vil man la pappa få vise gjennom opptrapping at han eventuelt er klar for delt samvær.
+ 
= 
1997 og 
2005
-01, 
-99
Klem fra Amber 
Linjærmodus
