Plutselig nybakt mamma

Lille dattera vår er nå 6 dager gammel, og pappa'n er den som står opp med en gang hun skriker, skifter bleier, mater henne med flaske osv. Jeg kan bli sittende å se på, føler at det lille underet han holder i armene ikke er min.

Hun ble født tre uker for tidlig, uten ett eneste forvarsel om sin ankomst. Var på sykehuset for å ta en EKG da morkaken plutselig løsnet. På under ti minutter undersøkte de meg, la meg i narkose og tok keisersnitt. Det gikk ikke opp for meg at hun var blitt født flere timer etter at de tok henne ut. Inne i livmorhulen hvor hun lå var alt fostervannet borte og blitt erstattet med blod. Hadde de brukt ett par minutter lenger hadde hun antageligvis ikke overlevd.

Så jeg føler at jeg BURDE føle meg overlykkelig. I stedet for klarte jeg ikke amme henne og tok valget å stoppe melkeproduksjon. Noe som kan ha vært positivt for henne for hun mistet mye vekt de tre første dagene.
Etter ks har jeg hatt to blodoverføringer, har fortsatt problemer med å bevege meg, er nå redd for å få brystbetennelse, og alt er generelt for mye for meg å takle.
Jeg er så redd for hva veien videre kommer til å bringe. Hvor lenge kommer det til å ta før jeg kan stå og beundre dattera mi uten å føle skyld?

Dette ble ett langt innlegg, men jeg følte jeg måtte få det ut. Kanskje er det noen her som har hatt det lignende?

[lied74]

Du har virkelig blitt kastet inn i dette, så det er ikke rart at du sliter med etterreaksjoner. -har du fått pratet med noen på sykehuset? Tror det er veldig viktig for deg å bearbeide det du har vært gjennom med noen som har vært borti lignende tilfeller tidligere.

Masse, masse lykke til, det er slett ikke uvanlig at morsfølelsen lar vente på seg, ihvertfall ikke i slike tilfeller som ditt.

[hondacrv]

Jeg er for trøtt til å skrive mye nå, men vil gi deg en klem, og si: Morsfølelsen kommer. Men kjære deg, du er vel nesten i sjokk ennå?
Ikke krev mer av deg selv enn å se på at hun har en pappa som tar seg av henne nå, og DIN TID KOMMER.
Du har vært gjennom operasjon, sjokk over å nesten miste, koplikasjoner etterpå.... forstår godt at du er redd!
Pakk brystene dine inn i masse ull, ring ammehjelp hvis du er redd.

PM meg gjerne.

[Reppis]

Vil bare gi en god klem! Ta tiden til hjelp!

[Sun]

Ville bare gi en stor klem
Jeg hadde "bare" en kolikkunge, og ingen dramatisk fødsel. Jeg var et godt stykke unna dine følelser, men slet likevel endel med morsfølelsen. Beundret min lille baby på min måte, men følte meg ikke særlig bundet til den lille skrikende babyen før etter noen uker. Uansett om det tar en time eller noen måneder, morsfølelsen kommer til slutt. I mellomtiden ville jeg gjort som nevnt over her og søkt hjelp. Dramatiske fødsler bør man jobbe seg gjennom i ettertid, og spesielt når man har det litt vanskelig som deg. Lykke til

[Chrissy78]

Uffda. Dette hørtes ut til å være en forferdelig start på det som skal være det mest fantastiske i vårt liv.
-Men trøst deg med at det er mange som har slitt den første tiden!
Så flott at du har en snill og flink mann, som tar seg av babyen.

Jeg måtte også ha keisersnitt (men fikk litt bedre tid til å forberede meg, da ca 16 timer), og hadde ikke alle komplikasjonene etterpå.
Men det ER vondt å ha tatt keisersnitt. Luftsmertene varer i mange dager, det er vondt å gå, stå, reise seg, ligge osv.

Og dette med at du ikke har fått den "oh store morsfølelsen" enda; Den kommer!
Det er vanlig at det kan ta flere uker for noen før de virkelig blir glade i barnet sitt. Ta tiden til hjelp du så går det nok bra.

Håper du har noen å prate med om de vanskelige tankene.
Sender deg og familien en goood klem!!
Lykke til!

[Berta]

Jeg hadde ingen store komplikasjoner som det du hadde med min fødsel, allikevel tok det tid før jeg fikk den beryktede, og til tider oppskrytte morsfølelsen som en "skal få så fort en ser barnet sitt". Det er svært mange som ikke opplever denne før etter at barnet har blitt både noen dager gammel og også uker og noen ganger måneder.

Kjære deg, det har gått bare 6 dager og du trenger nok litt tid, På en annen side er det viktig at du føler du har lov til å snakke høyt om disse følelsene du står i, at det ikke er tabu og at det er viktig å ha noen å betro seg dette til. Hva med mannen din, venniner, helsesøster? Kan du snakke med dem?

Har du fått noen oppfølging av sykehuset i ettertid? Det er tross alt et traume du har gått igjennom og det kan trenge bearbeiding for å komme seg over og videre.

[Jiin]

Høres ut som en dramatisk fødsel ja! Først og fremst synes jeg du skal gi mannen din en kjempeklem for alt han gjør nå. Han virker som en riktig kjernekar.

Og morsfølelsen vil komme. Kanskje du skal prøve å ikke tenke så mye på hva du føler og sånn og heller slappe av og hvile deg? Det vil ikke nytte å tvinge frem følelser, det bare øker frustrasjonen. Men vit dette: Morsfølelsen VIL komme. Kanskje ikke i morgen, kanskje ikke om en uke, men den VIL komme. Garantert. Hvis du begynner å føle deg deprimert så ta kontakt med HS fort som svint. Jo tidligere du får hjelp med en evt. fødselsdepresjon jo bedre.


Vær tålmodig.

[Tammis]

Ja, jeg har hatt det på lignende måte, med førstemann. Endte med hastesnitt, ammingen fungerte ikke, jeg orket ikke se henne, mate eller steller henne i begynnelsen. Vi hadde ønsket oss barn i mange år, og da hun endelig var her ble jeg bare tom, helt tom liksom. Skyldfølelsen tok overhånd pga ammingen, og det ble ikke bedre når alle spurte om hvorfor jeg ikke ammet :arg:

IKKE HA SKYLDFØLELSE, da ødlegger du deg selv. Ta tiden til hjelp, ikke press deg til å føle kjærlighet for henne. Dere må bli kjent først. Ta ett steg om gangen, så går det nok bra til slutt.
Kanskje du kan prate med HS. Og du må gjerne sende en pm om du vil snakke. Jeg er her jeg.



Også må du aldri glemme det viktigste: Du er verdens beste mamma for datteren din, uansett.

[lucifine]

Må bare signere Lied og Tammis.. kloke ord fra kloke kvinner..

Gi deg tid, du er ikke alene om å ha det slikt.. Snakk med fagfolk om du har mulighet! Lykke til..