Lilljenta mi har frem til nå (11 mndr) vært kjempeflink og sovit hele natt igjennom. Hun har våknet et par ganger i ny og ne, men har alltid vært lett å få til å sove igjen...
Så plutselig skjedde det!
Hun våknet midt på natta og det tok to timer å få henne til å sove igjen! Siden er det blitt verre og verre, og jeg har kapitulert å latt henne sove i dobbeltsenga, jeg. Sikkert ikke etter Helsestasjonens anbefaling, men...Klarer jo ikke å se det lille rødgråtne fjeset og høre når hun hikster "MamamamaMAMAMAMAAAA!!!!!" Kommer hun ned i senga vår, krøller hun sammen den lille pysjkroppen sin til en liten frosk og sovner med rompa i været på 2 sekunder...Selvfølgelig.
Jeg synes jo bare det er koselig å ha henne i senga, men nå har det seg sånn at hun har våknet tidligere og tidligere og ikke gått å roe ned. Om dagen sover hun heller ikke gjerne selv. Går vi tur går det fint, men å sove innendørs i vogna synes hun bare er tull. Bare ler å prøverå klatre ut av den, hun...Hvis jeg derimot tar meg en høneblund sammen med Veslemor, sovner hun så snart hun lagt ned hodet på armen min...
Er dette en separasjonsangst-fase, tror dere? Det hender også om dagen at hun nekter å gi slipp på meg, tviholder i benet mitt og bare vil opp. Da har jeg tatt henne i bæaresele inemellom. Det er det eneste som hjelper. Og jeg må jo få laget mat, da...
Vi prøvde lenge å få henne til å sove selv i senga si på eget rom så jeg har ikke latt henne sove i senga vår hele tiden, hvis det nå er noen som tror det (...men forresten er det så feil og sove sammen med barnet sitt, da?) Og det er først i det siste det har blitt problemer.
Jaa, lurer på hva dere synes vi skal gjøre og om det er flere derute med små "mammadatter", jeg...?
Sosiale Bokmerker