Ang å få seg samboer..

[Tidl. bruker]

Litt spørsmål ang det til dere som har fått dere ny samboer etter å ha vært single en stund.

Hvor lang tid gikk det fra dere ble sammen til dere flyttet sammen?
Hvor kort tid er FOR kort?
HVor mye av pengene dere får mistet dere da dere ble samboere? ( JA det er helt sykt av meg å tenke sånn, men jeg tenker faktisk litt på dette. Jeg går på skole og kommer til å gjøre det de neste 3 årene, og jeg vil IKKE bli avhengig av han økonomisk.)
HVorfor ble dere samboere når dere bestemte dere for det?
Hvor mye tar du del i evt hans barn og hvor mye tar han del i ditt?

[jeanett]

Sånt er ikke lett når det er barn involvert..

Jeg og sambo flyttet sammen nå i feb, da hadde vi vært sammen i nesten 1 år, grunnen til at vi flyttet sammen var fordi han bare bodde hos oss de siste 6 mnd før vi flytta.. og da syns vi det ble litt unødvendig at hans leilighet sto tom,og vi måtte betale hans husleie og lån, strøm og internett og div samt mine.. så da bestemte vi oss for å flytte sammen
Det går kjempe fint, han er akkurat som en pappa til snuppa, de leker sammen, vi deler på alt 50-50, annenhver gang legger vi henne, bader henne, og div.. han følger henne til bhg hver dag, og jeg henter.. det går på skinner

når det gjelder pengene, så mister du all støtten du får som aleneforsørger etter dere har bodd sammen i 1 år, og jeg studerer selv og syns også det er kjipt å måtte leve på sambos inntekt, men det finnes jo også studielån.

Snuppa var litt sjalu i begynnelsen og litt forsiktig når det kom til sambo, hun ville jo helst ha mammaen sin for seg selv, har jo liksom alltid vært bare oss to.
Men nå går det virkelig kjempe bra

Min mening, er å ta hensyn til ungene, det er de som får den største utfordringer og trenger tid til å tilpasse seg, og vist ikke sønnen hans er klar til august så ville jeg ha ventet.. slik at ikke han føler seg presset..
Hva med å ta han med på noe, bare dere to?
La han bli litt bedre kjent med bare deg?

Uansett så ønsker jeg deg lykke til!
Det kommer til å løse seg skal du se! Bare stol på deg selv og hjerte ditt.

[Bolette]

Jeg har ikke vært borti dette, så erfaringer kan jeg ikke komme med, men jeg vil gjerne få si meningen min likevel

Jeg synes 4 måneder er ALT for tidlig å flytte sammen når barn er involvert. For å være helt ærlig synes jeg det er litt tidlig etter bare en måned at datteren din vil kalle ham for pappa også, eller at noen av dere skal involvere dere noe særlig i hverandres barn så tidlig. Du sier at du har hoppet rett på den store kjærligheten og at du føler at dette er riktig, og det tviler jeg ikke på, men livet er ikke så enkelt at dette nødvendigvis stemmer i det lange løp. Hvorfor skal man ha så utrolig hastverk med å flytte sammen? Selvfølgelig er man stormforelsket den første tiden man er sammen! Og forelskelse gjør blind. Jeg håper at du har rett, at dette er drømmemannen din, og det kan det godt hende det er, men man vet ikke hva som dukker opp om et par måneder eller et halvt år. Man bør gi forholdet tid til å vise at det er sterkt, ikke bare tenke at det er sterkt i forelskelsens rus

Ok, jeg er streng ja, men jeg er litt engasjert i dette Og jeg håper virkelig at dette går bra, Snooky, det fortjener du

[Tidl. bruker]

Tusen takk for Svar Bolette. Syns det er flott å få flere meninger. Jeg har nå holdt tilbake ang gutter jeg har datet hele tiden. Jeg har aldri latt snuppa møte noen jeg har vært ute med/sammen med, fordi jeg har vært utrolig forsiktig. Faktisk altfor forsiktig, noe jeg mener man skal være når man har barn.
Men jeg har ikke mulighet for fri annen hver helg eller annet, så jeg har absolutt ikke noen mulighet til å ha en kjæreste uten at min jente er involvert. Det er derfor det er som det er og hun ble tatt inn i dette såpass tidlig.
Ville bare si det.

Jeg mener også ikke at snuppa skal kalle ham pappa. Egentlig aldri, for han er jo ikke det. Det skrev jeg jo over.

Men takk for råd og meninger. Det hjelper alltid å få ting sett uten i fra.

Jeanett: du skrev dere flyttet sammen etter ett år? men at han hadde "bodd" hos dere i 6 mnd? Da hadde dere altså bodd sammen siden dere hadde vært sammen i 6 mnd? uoffisielt?

[Idril]

Kjenner meg godt igjen.

Jeg ville tatt det med ro jeg. Ikke stresse. Det virker perfekt nå, men det er ikke sikkert det er det om ett år. Altfor tidlig å flytte sammen etter så kort tid, med barn involvert. Men skjønner jo at man blir revet med av følelsene.

Lykke til med valget. Håper det ordner seg for dere

[Kaaka]

Jeg kjenner jeg er veldig enig i alt Bolette sier. Iogmed at det er barn i bildet så ville jeg ventet litt. Særlig også siden hans barn er litt småskeptisk til deg. Bruk heller god tid på å bli ordentlig kjent med hverandre ordentlig. Tilbring masse tid sammen osv.

[Tidl. bruker]

Ja det er nok lurt at han flytter for seg selv med det første.
Jeg er jo egentlig enig i det. Vi får se hva som skjer. Men gud så upraktisk det blir... dobbelt opp med alt av utgifter..

[Ingis]

Synes jeg burde svare deg selv om jeg egentlig ikke hører hjemme her.
Jeg var alene med nr 1 fra før hun ble født. I 6 år hadde jeg ikke noe fast forhold (ingen jeg ville hun skulle treffe).
Så traff jeg min nåværende mann, etter å ha tastet litt på nettet noen mnd så møttes vi og etter 1 mnd ble det mer seriøst og han fikk treffe datteren min like etter. Han hadde ingen barn fra før så jeg hadde ingen andre å forholde meg til. I allfall så fant de tonen også og etter en stund begynte så 6-åringen min å mase om når han skulle flytte inn til oss......
Han flyttet inn etter 6 mnd, nå har det gått 7 år og vi er gift og har fått to barn sammen.
Gjør det du føler for.
Lykke til!

[@llimaC]

jeg hadde tatt det rolig med og tenke på og flytte sammen jeg..

Nå er jeg litt i samme situsjon som deg, med at vi begge har en unge hver.. Thias har møtt han to ganger, men vet ikke at han er kjæresten min. når det kommer til thias tar jeg det veldig rolig, han kan få treffe han og slikt, men vi er ikke kjærester foran han.. ang det og flytte sammen er det nok best og la det gå litt tid.. la den ny forelskelsen legge seg litt, lett og gjøre noe dumt når man er ny forelsket!


men håper alt ordner seg for dere da du fortjener det

[Tidl. bruker]

jeg hadde tatt det rolig med og tenke på og flytte sammen jeg..

Nå er jeg litt i samme situsjon som deg, med at vi begge har en unge hver.. Thias har møtt han to ganger, men vet ikke at han er kjæresten min. når det kommer til thias tar jeg det veldig rolig, han kan få treffe han og slikt, men vi er ikke kjærester foran han.. ang det og flytte sammen er det nok best og la det gå litt tid.. la den ny forelskelsen legge seg litt, lett og gjøre noe dumt når man er ny forelsket!


men håper alt ordner seg for dere da du fortjener det

Vi prøvde også å ikke være kjærester foran ungene nå i påsken siden alt var så nytt og usikkert. etter et par dager så klarte vi ikke mere. det ble så unaturlig for oss å sitte på hver sin kant i sofaen og late som ingenting. Vi delte ikke rom om natten, men lå på hvert vårt rom med hver vår unge osv, men om dagen måtte vi være som det føltes naturlig, og det syns ungene var også greit.

Får bare se hva som skjer framover. Nå kommer han igjen i kveld og skal være en uke. Gleder meg Sønnen hans skal også være med oss fra torsdag til lørdag. blir kjekt.

Klem til alle.

[@llimaC]

men sorry, jeg må bare spørre.. er lov og tenke litt her ikke sant? men si at det ryker om en mnd?? hva da? med tanke på barna altså?

[Tidl. bruker]

men sorry, jeg må bare spørre.. er lov og tenke litt her ikke sant? men si at det ryker om en mnd?? hva da? med tanke på barna altså?

Jeg tviler på at det ryker om en mnd.. Men det er sant, det KAN skje... men jeg tror ikke det vil si noen annet for dem enda, enn om det skulle være en venninne av meg. Det kan gå en god stund mellom hver gang jeg er med en venninne. Vi klemmer og hun tar og koser med snuppa og hjelper og stelle f.eks. Snuppa er jo glad i henne også men det er ikke noe fare med at vi kanskje ikke sees mere enn 2-3 ganger i året pga avstand osv.

Men samtidig så er jo dette en risiko i hvert et forhold. uansett hvor lenge det har vart. Så lenge dette føles greit og naturlig for alle parter så syns jeg faktisk at man skal go for it. Jeg har holdt tilbake altfor lenge og har aldri latt snuppa møte noen. Fordi det ikke har føles rett. Men dette føles rett. Og da tar jeg sjansen. Jeg har rett og slett ikke mulighet til å ha en kjæreste uten at snuppa er involvert. Sånn er bare livet mitt. HUN er livet mitt. og hun kommer på kjøpet når jeg har en kjæreste.

[T&M]

Tror nesten man må gjøre det som er best for seg selv og barnet jeg. Folk er forskjellige og har forskjellige meninger. Er nok ingen som kan fortelle deg hva som er riktig for deg og dine. Det er noe man må avgjøre selv.

Ble samboer selv nå 1. april jeg. Da hadde vi kjent hverandre i ett år og fire måneder. Vært kjærster i 8 måneder. For meg var det riktig. Og vi har det super bra sammen. Stor trives, og jeg har aldri hatt det så bra før. Dette virker jo også inn på MArio, han merker jo at jeg er i godt humør og dette smitter jo over på han også.

Ønsker dere lykke til, og håper det ordner seg for dere

[Piamor]

her har jeg litt erfaring og mitt råd er: Vent med å flytt sammen !! Og hvorfor skal hun kalle han for pappa? trodde hun hadde god kontakt med pappen sin jeg? i allefall ser de hverandre. min datter har aldri sett sin biologiske far,så her var det mere naturlig at xn (som har kjent hun siden hun var nyfødt) trådde inn i farsrollen og hun kalte han for pappa.

Jeg flyttet sammen med xn etter 6mnd i forholdet og solgte leiligheten min 2 mnd etterpå for dette var drømmemannen min.Han steg inn i farsrollen og vi hadde det kjempefint i ca 8mnd etterpå.Plutselig en dag sa alt stopp og selv om det er utrolig sårt for meg,så er det ENDA værre for vesla.

Nå må vi flytte til et nytt sted igjen og den trygge gode pappaen hennes blir ikke med.(joda,ha fortsetter self å være pappa..)

Mitt tips er å vente,vente og vente og ikke la frøkna di kalle han pappa.

[Tidl. bruker]

her har jeg litt erfaring og mitt råd er: Vent med å flytt sammen !! Og hvorfor skal hun kalle han for pappa? trodde hun hadde god kontakt med pappen sin jeg? i allefall ser de hverandre. min datter har aldri sett sin biologiske far,så her var det mere naturlig at xn (som har kjent hun siden hun var nyfødt) trådde inn i farsrollen og hun kalte han for pappa.

Jeg flyttet sammen med xn etter 6mnd i forholdet og solgte leiligheten min 2 mnd etterpå for dette var drømmemannen min.Han steg inn i farsrollen og vi hadde det kjempefint i ca 8mnd etterpå.Plutselig en dag sa alt stopp og selv om det er utrolig sårt for meg,så er det ENDA værre for vesla.

Nå må vi flytte til et nytt sted igjen og den trygge gode pappaen hennes blir ikke med.(joda,ha fortsetter self å være pappa..)

Mitt tips er å vente,vente og vente og ikke la frøkna di kalle han pappa.

Takk for gode råd alle sammen. Vi får se hva som skjer framover. Det er ikke hver dag man treffer sin tvillingsjel. Men vi tar det med ro for unges skyld.
men en ting... mange av dere kommenterte dette med at hun vil kalle han pappa. Dette skrev jeg jo i første innlegg at jeg selv følte var feil og at jeg aldri ville la henne gjøre mot hennes ordentlige far. Aldri. Så dere trenger ikke kommentere det på den måten at jeg liksom syns det er helt greit. for det syns jeg ikke. Viktig for meg at dere forstår det.

Hun prøvde igjen i går å kalle ham det. Og vi forklarte henne sammen (som jeg ALLTID gjør) at hun har en pappa men at han ikke bor med oss. (meg og snupp) Jeg syns ikke det er rart at hun sier det for han er en fantastisk farsfigur for henne og er de er også blitt veldig glad i hverandre. Men jeg hadde ikke likt om hun kalte noen andre for mamma, og jeg tror ikke pappaen hennes gjør det heller.

men tusen takk for gode råd alle sammen.

[Bolette]

Jeg reagerte ikke i og for seg mest på at hun kaller ham pappa, men nettopp det du sier nå om at han er en farsfigur for henne. Det synes jeg faktisk er for tidlig etter to måneder. Og dette er ikke rettet mot deg, men helt generelt hva jeg har observert her inne: jeg synes mange er relativt ukritiske til hvordan de går inn i nye forhold når det er barn involvert. Skal man involvere kjærester man får etter kort tid blir det potensielt MANGE menn å forholde seg til for barna våre, og alle forhold føles jo riktige i starten.

[Tidl. bruker]

Jeg reagerte ikke i og for seg mest på at hun kaller ham pappa, men nettopp det du sier nå om at han er en farsfigur for henne. Det synes jeg faktisk er for tidlig etter to måneder. Og dette er ikke rettet mot deg, men helt generelt hva jeg har observert her inne: jeg synes mange er relativt ukritiske til hvordan de går inn i nye forhold når det er barn involvert. Skal man involvere kjærester man får etter kort tid blir det potensielt MANGE menn å forholde seg til for barna våre, og alle forhold føles jo riktige i starten.

Det er veldig sant det du sier. det har gått veldig fort. Jeg har aldri innvolvert menn i livet hennes før, for jeg merker ganske så fort om det ikke er noe, og da gidder jeg ikke date dem en gang. Jeg har vært utrolig forsiktig. men denne gangen er det annerledes. Du besvimer vel sikkert når jeg forteller at vi var å så på forlovelsesringer i går.. men det var bare for gøy... Det vil i hvertfall ikke skje på en god stund.
Han er en fantastisk farsfigur for henne. Det er min bror også. og det syns jeg er viktig for henne at hun har i hverdagen sin. Det er veldig tidlig i forholdet vårt nå, og jeg VET jeg tar en risiko, men jeg følger bare magefølelsen min. Og den har jeg fulgt nøye en stund nå og jeg stoler på den.
Jeg syns også man bør være kjempe forsiktig med kjærester osv når man har barn. Det ER jeg også. Dette er den eneste på 2 år som jeg har vært sammen med som har møtt hele familien min og som allerede er blitt en del av familien min.

[Carpe Diem]

Jeg skjønner at det er uøkonomisk og upraktisk for dere, og at dere helst vil tilbringe masse tid sammen.

Jeg kan snakke av egen erfaring:

har hatt en kjærest i 1 1/2 år nå, og de første 10 mnd gikk som en drøm. Så begynte hans barn å sette seg på bakbeina og ting ble skikkelig trøblete for oss. Vi planlagte i det små å flytte sammen etter 1 år, men de planene har vi lagt på is foreløpig. Barna er det viktigste her og da må man ta tiden til hjelp. Jeg er like sikker på at jeg har funnet min drømmemann som du er, og gleder meg ubeskrivelig til vi kan våkne sammen hver morgen, men som sagt, vi venter.
For hans barn tok det altså 10 måneder fra jeg møtte dem første gangen til reaksjonene kom på at jeg var en del av livet deres. Og først nå, 9 måneder senere begynner ting å gå seg til og vi kan kanskje begynne å planlegge en framtid sammen, innen rimelighetens grenser.

Jeg ber deg bare om å gi det tid.
Ikke la økonomien bestemme hva dere gjør iallefall.
Det er barna som er og blir det viktigste.

[Tidl. bruker]

Carpe Diem: Tusen takk.

[Tidl. bruker]

Følg magen og hjertet, men ta hensyn til barna.
La de bli kjent og føle seg trygge først.
Noen unger vil alltid protestere... de vil ikke dele mamma eller pappa, men det går seg til.

Vi har tenkt flytte sammen i løpet av sommeren en gang, vi har ett barn hver. Regner med at det blir litt krasj i starten i forhold til ungene og slik, men den utfordringa får vi bare ta.
Da har vi vært sammen i ett års tid, og at han er rett er ingen tvil