Vis Profil
Se foruminnlegg
Se bloggmeldinger
Besøk hjemmeside
Se artikler
Endelig var ventetiden over. Isabell Ariel ble født 22/2
Da vår lille Isabell Ariel kom til verden
22/2.11
Kl: 04:26
Endelig var ventetiden over...
Tenk at gjennom en sommer, høst og vinter har ei liten jente vokst seg stor og fin i magen min ♥
Et mirakel....
Ord for å beskrive den store kjærligheten og enorme lykkefølelsen er vanskelig å finne.
Jeg er evig takknemlig for at jeg er mamma til verdens fineste trekløver av barn og at jeg fikk sjansen til å bli mamma til ei jente også.
Mandag 21/2.
21.februar kl 09:32 postet jeg dette på fb:
"Flinke litjpia som har bodd i magehybelen i 38 uker nå ♥
Tiden er inne, følg lyset og kom ut til oss...
Vi venter på deg og er mer enn klar, litjpia vår ♥ ♥ ♥ "
Nok en dag hvor vi bare trippet og ventet.
Skulle det skje no idag? Ingen tegn på at fødslen var rundt hjørnet den formiddagen hvertfall.
Etter flere uker med åpning, tak, uregelmessige, regelmessige, premature rier and so on var det nå ganske så rolig i magen...
Ingen tak og kroppen hadde fått slappet godt av faktisk
(i motsettning til 2-4 t. med søvn de siste ukene)
Jeg hadde en voldsom energi den dagen og satte igang en skikkelig vask av hele badet og leiligheten.
De siste klærne til litjpia ble lagt på plass, bleiepakker ble åpnet og lagt i kurv osv.
Mandagen gikk..
Pratet endel med MarsSnuppene i gruppa vår på FB og ble enig om at jeg skulle kline til med riksen sin sexoppskrift for å sette igang fødslen så fort mannen kom hjem.
La meg si det slik, den anbefaler jeg INGEN for nytelse, men for å få ut babyen, oh yes... Kjør på
Mannen kom hjem, ivrig begge to og stillinga ble utført (ÆVVA!)
Det tok ikke mange min. før jeg kjente at det kom noen tak, nesten regelmessig. Men ikke vonde.
Ganske så gira så klinte vi til med ENDA en runde i senga bare denne gangen en helt annen stilling.
Timene gikk fort og kvelden kom smygende innpå oss...
Takene fortsatte uansett hva jeg gjorde.
Varm dusj og jeg visste nok kanskje innerst inne at NÅ var det ikke lenge før vi skulle møte jenta vår.
Smågira trippet jeg inn i stua, kl var rundt 22.00 nå.
Fortalte min kjære at jeg mistenkte at fødslen var i gang. Om ikke igang så var den hvertfll RETT rundt hjørnet.
Som alle andre ganger, var han en smule oppgitt, stakkar...
Ble nesten irritert over at jeg trodde noe var på gang. Han ba meg ringe føden, jeg feiga litt ut og ville vente. Noen minutter senere tok vi med oss fødebaggen og kjørte mot sykehuset. For en deilig ro det var å sette seg i bilen. En enorm lykkerus fylte kroppen min og takene ga seg ikke, men muligens litt lengere i mellom (søren....) Utafor snødde det ganske så tett. Mørket, snøen og to spente kropper fikk meg til å stirre fredfult ut av bilvinduet. Var det nå vi skulle bli foreldre? Var det endelig VÅR tur?
Vi tuslet hånd i hånd inn på Ahus. Det var helt stille, ingen rundt oss og ingen som så på oss. DEILIG! Jeg måtte be min kjære om å vente litt. Det er ikke bare bare å vagge seg fremover mens man har deilige tak i ny og ne
5 etg.
Vi meldte oss på Føde-Obs`en.
"Har du rier?"
"Hmm, jeg vet faktisk ikke. Det er regelmessige tak, men jeg er usikker fordi det ikke gjør vondt"
"Bare gå inn på føden, dere...."
Min kjære skjønte ikke bæret.
FØDEN? HU SKAL DA IKKE FØDE NÅ?
(Stakkar, det er ikke greit å være mann gitt
Vel inne på føden fikk vi rom nr 69. Hoppet opp i fødesenga og ble koblet til CTG.
For en fantastisk jordmor. Min kjære spurte hvor mange barn hun hadde tatt imot. Han fikk til svar at hun hadde sluttet å telle etter hun passerte 1500 babyer
Jordmor hadde funnet frem en sykehus-skjorte, hun lurte på om jeg ville skifte nå eller etterpå.
"Ehh, nå?"
Jordmor: "Ja, dere skal ikke hjem med babyen på innsiden av magen hvertfall, dette er jo tredje gangen din, så du vet vel at du er igang!?"
Der lå jeg... Lagde ikke en lyd når riene kom. Sa ingenting, smilte, pratet og lo.. Også sa hun at vi ikke skulle hjem med babyen på innsiden, kanskje jeg hadde tatt feil. Det kunne jo hende jeg ikke hadde rier ?
Igjen, blir min kjære litt forfjamsa. Han kunne ikke forstå hvordan hun kunne si noe sånt UTEN å ha sjekket åpning. Må si meg enig. Jeg var redd hun tok gleden på forskudd ang fødsel på oss den natta.
CTG ferdig og takene kom de, oppi 100 så og si hver gang på maskinen. Så var det på tide med en sjekk av åpninga.
Mannen gikk ut på gangen og jordmor sjekket.
"Her er det 4 cm. Snart har du jenta di her. Jeg kjenner hodet hennes godt nedi her"
Fire-hva-for-no-sa-du?
Mannen kom inn og tårene mine trillet....
Jeg fortalte han stolt at det var FIRE CM nå.
Dessverre, skjønte han ikke hva DET betydde, hehe...
Så da måtte jeg jo forklare. 4 av 10. Jeg er nå lagt inn. Snart er vi foreldre og snart har vi jenta vår her.
Skal SI han var stor i øya. Stakkar....
Også den natta han var stuptrøtt fordi han sov så dårlig natt til mandag. Fikk litt vondt av han da ja.
Kl var forresten halv 12 ca når det var 4 cm.
Jordmor ble hos oss mtp hvor fort det gikk med nr 2. Fra 2 cm til ute på en time. Men hun fortalte oss at nr 3 ER en luring så det KUNNE faktisk ta litt tid nå....
Vi prater, ler og koser oss.. Ute dalte forsatt snøen ned og jeg kan ikke beskrive den følelsen i kroppen min den natta...
Timene gikk og fortsatt ingen baby. I løpet av den tiden hadde vi dessverre fått ny jordmor. Vi som håpet at hun som tok oss i mot skulle ta i mot litjpia vår. (Var visst voldsomt trøkk på føden den natta, kl 05 hadde 10 barn blitt født der og flere var rett rundt hjørnet og det før dagvakta kom på vakt)
Kl 01.30 sendte jeg en sms til moren min:
"Kun seks cm, foreløpig ikke vondt, bare litt ubehagelig. Vi ler, slapper av og koser oss. Jordmor klarer ikke å se når jeg får rier og syns det er vanvittig fasinerende, så fasinert at hun måtte hente noen andre og "vise meg frem" hehe...."
Ny sms til moren min ble sendt kl 02:41:
"Jordmor kommer inn kvart på for å sjekke på nytt. Ellers alt bra. Dusjet raskt to ganger og stråler litt mer i lårene nå. Men fortsatt ikke vondt, bare ubehagelig"
Fikk raskt svar av mamma og sendte fort tilbake til hun :
"Det står helt stille tydeligvis... 6 cm enda. Hun skulle høre om de skulle ta vannet"
Vannet ble ikke tatt, jordmor hadde pratet med de andre og de mente det var best om vannet gikk av seg selv. Helt greit for meg, hadde jo ikke noen smerter, var bare skuffa over at det stod stille..
Så da ble det tripping, kosing på kjæresten og venting til neste sjekk. Litt over kl 04.00 ble jeg sjekket igjen.
FORTSATT seks cm! og nå sa hun selv at hun skulle ta vannet. Det var så vidt det rant noe vann. Opp og hopp for å se om vannet gikk. Hang litt over prekestolen og min kjære filmet meg. Vi pratet, lo litt og ventet. Utålmodig? Oh yes... Filmsnutten av meg som henger over prekestolen blir avsluttet med at jeg sa : "SHIT, TREKK I SNOREN... TREKK I SNOREN" DER gikk vannet med et splæsj..
Han trakk i stolen og løp ut på gangen stakkar.
Nå var det bare å komme seg opp i fødesenga for jeg kjente at NÅ kommer hun. Enormt press ned mot perleporten min og jeg kaver meg opp i senga. 2 jordmødre og 1 studen kom inn.
"Press når du kjenner at du må presse, Kine"
Sekundene blir lange og jeg venter... Kjenner at jeg blir litt stressa for det som virker som en evighet for meg og jeg kjenner ingen pressetrang. Hvorfor må jeg ikke presse? Dabbet det helt av nå? Plutselig, ut av det blå må jeg presse og jeg kan begynne...
Jeg ble plutselig helt borte, de fikk ikke kontakt med meg. Verken de eller mannen. Datt visst nesten UT av senga også og husker fjernt de ba meg om å legge meg midt i senga, jeg hang jo med halve kroppen ut. Det var helt sprøtt. Jeg "hørte" at jeg svarte dem, men ut kom det ingen ord. Klut, kald klut var noe jeg plutselig måtte ha. Vips, så kom ordene ut av munnen og studenten løp for å hente klut. DEILIG....
Opp med rumpa og presse funker forresten SVÆRT dårlig, hehe...
En stor reise og et enda større eventyr er ved veis ende. Vi gjorde en FANTASTISK jobb sammen. Litjpia og jeg. Vi jobbet sammen for å endelig få møte hverandre..
Jeg husker jeg fikk et stort SAVN etter å møte jenta mi.
Mens jeg var i lykkerusen over snart å være ferdig blir ting litt dramatisk. Jordmor hyler temmelig høyt at
"NÅ MÅ DU FÅ UT BABYEN KINE, DU MÅ FÅ HUN UT NÅÅÅÅ!!!!!!!!!!!!!!!!! "
Hva er det for no å si mens jeg ligger der i lykkerusen min og presser? Jeg presset med pressrier og uten, fikk streng beskjed om å ikke presse om jeg ikke hadde pressrier (Ja si det ETTER du ber meg om å få ut jenta mi, du....)
Jeg kjemper mot tårene og panikken satt GODT i meg, det så de nok for de trøstet meg.. Jordmor fortalte at hun hadde masse mørkt hår og at snart.... snart er hun ute.
(Hvem hadde trodd at litjpia hadde SÅ mye hår? Fikk jo samme beskjed under fødsel med nr 1 at det var masse mørkt hår og han hadde sånn ca 5 hårstrå på hodet, så optimist ang håret til litjpia var jeg nå ikke, hehe)
Så, kom endelig beskjeden alle vil høre.
"BARE PRESS ENGANG TIL, KINE... SÅ ER HUN HER"
Det var helt rart å kjenne hodet hennes stå i åpninga, jeg bøyde meg ned for å se på hodet.
Tror dere ikke jordmor hadde rett? Det var jo MASSE hår på det lille hodet.
Svusj,
DER kom hun ut....
Men, men......
LYDEN?
Hvor ble det av den første gråten? Hvorfor lå hun der så stille?
Hun så jo nesten livløs ut, min kjære lillemor....
Tårene trillet, det var jo ikke dette som skulle skje.
Jordmor røsket til saksa og klipte navlestrengen.
Så fort og ivrig at det spruta blod i ansikte mitt, på bryste mitt, på senga, på den nybakte pappan.. Ja, litt overalt egentlig.
Fortsatt ingen lyd, hun lå der så fredelig mellom bena mine og tiden gikk ekstremt sakte (hvertfall for oss)
Plutselig.... Satte hun igang. Ikke no voldsom volum, men FOR en lyd.
Den mest fantastiske lyden. Lillemor ble lagt på bryste mitt og jordmor styra fælt med å få hun til å gråte enda mer og var nok på grensa til å bli plagsom.
Endelig.....
Så var det volum og fart i jenta vår.
Fantastisk og ubeskrivelig til tross for at dette var min tredje gang.
Det er nesten sånn at det blir sterkere for hver gang. Den stolte far stod der med tårene som rant sakte. Kysset meg og fikk ikke nok av jenta vår. Hvisket forsiktig: "Jeg er så stolt av deg, som har bært frem den fine jenta vår"
En fantastisk fødsel som endte godt. Ingen vonde rier i det hele tatt. En deilig og god atmosfære på fødestue nr 69. En behagelig ro og lykke som fylte kroppen min. Ingen smertestillende og ingen rift eller sying. HELT perfekt og jeg er så glad og takknemlig for at jeg er mamma til 2 nydelige gutter og ei nydelig jente. Snakk om fullkommen lykke, da....
Vakreste Isabell Ariel ble født 22/2-11
kl 04:26.
Vekt: 3120.
Lengde: 50 cm.
HO: 34 cm
Svar med sitat
Mamma til verdens beste 
2004 
2010 
20.02.15 
19.05.15 
Sosiale Bokmerker