Liten familie/få venner

[LilleTrille]

Dere som har liten familie OG få venner, hva gjør dere for å ikke forgå av ensomhet?

Vi er bare oss tre, pluss svigerfamilien som er bosatt nærmere 30 mil unna oss.
Vi har et vennepar med barn, og disse ser vi en gang i uka, sånn ca.

Jeg har noen venninner, men etter at vi fikk barn så er det alltid jeg som må ta kontakt. (Og når jeg gjør det har de alltid planer som jeg ofte ikke passer inn i.. F.eks. bestilt billetter, allerede reist..osv)
I tillegg enkelte andre venninner med bar, men disse hører jeg aldri noe i fra lengre, så der har jeg gitt opp.
Blir liksom litt lei av å alltid måtte ta iniativet..

Mannen min er innflytter, og har vel egentlig ingen egne kompiser. Han har nettopp avsluttet skole, og kompisene derfra er spredt utover landet. I tillegg er det ca 6 mnd før han begynner i jobb.

Og, det er det.

Vi er begge litt sjenerte, men det er ikke så ille at vi ikke prater med folk, spøker og ler.


Forslag?

Når vi en gang skal kjøpe noe eget å bo i (leier nå), skal vi definitivt kjøpe blokkleilighet eller rekkehus i et boligområde med mange barn Da MÅ man vel bli kjent med noen vel?

[Hermine83]

Da må man prøve å skaffe seg flere bekjentskaper, men det e ikke alltid like lett. Men det e da noen koselige sørlandsdamer med barn her inne da. Hehe. Jeg har truffet en av mine beste venninner inne på SM og de har blitt ett av våre beste vennepar. Det er veldig koselig!

[Bea81]

Har samme problemet her. Vi er begge innflyttere og har ingen familie i nærheten. De vennene vi fikk under studiene har flyttet tilbake dit de kommer fra, så plutselig stod vi her uten vennekrets.

Har blitt kjent med noen via jobb, barselgruppe og et par foreldre fra barnehagen til poden, samt et par her inne, men merker at vi ikke blir inkludert på samme måte som de som "alltid" har kjent hverandre. Litt kjedelig når man inviterer folk på fest, men aldri blir invitert tilbake osv.

Men, jeg hiver meg på de få gangene jeg blir invitert med, og prøver å ta initiativ til barseltreff osv. her. Er også aktiv med i foreldrerådet i barnehagen, og deltar på aktiviteter med jobben.

Ellers må jeg si det ikke blir "tid" til så mye ensomhet i hverdagen. Når jobben er slutt for dagen er det deilig å tilbringe timene sammen med barna.
Vi savner noen å kunne besøke/ha på besøk på lørdagskvelden, spille spill sammen med osv.

[lucifine]

Signerer Bea, er nesten sånn her og. Eneste forskjell er at mannen her ikke er tilflytter så han kjenner mange men han har få venner. Om dere skjønner forskjellen..

Jeg derimot.. Ja jeg seiler min egen sjø..

[Hermine83]

Hvor bor du lucifine?

[lucifine]

Bor på sørlandet . Se prikk.

[LilleTrille]

Da må man prøve å skaffe seg flere bekjentskaper, men det e ikke alltid like lett. Men det e da noen koselige sørlandsdamer med barn her inne da. Hehe. Jeg har truffet en av mine beste venninner inne på SM og de har blitt ett av våre beste vennepar. Det er veldig koselig!

Jeg var mye sammen med ei herfra før, men det har bare glidd ut i sanden..

Har samme problemet her. Vi er begge innflyttere og har ingen familie i nærheten. De vennene vi fikk under studiene har flyttet tilbake dit de kommer fra, så plutselig stod vi her uten vennekrets.

Har blitt kjent med noen via jobb, barselgruppe og et par foreldre fra barnehagen til poden, samt et par her inne, men merker at vi ikke blir inkludert på samme måte som de som "alltid" har kjent hverandre. Litt kjedelig når man inviterer folk på fest, men aldri blir invitert tilbake osv.

Men, jeg hiver meg på de få gangene jeg blir invitert med, og prøver å ta initiativ til barseltreff osv. her. Er også aktiv med i foreldrerådet i barnehagen, og deltar på aktiviteter med jobben.

Ellers må jeg si det ikke blir "tid" til så mye ensomhet i hverdagen. Når jobben er slutt for dagen er det deilig å tilbringe timene sammen med barna.
Vi savner noen å kunne besøke/ha på besøk på lørdagskvelden, spille spill sammen med osv.

Ja, det er i helgene man merker det aller mest.
Jeg er hjemme på rehabilitering, så jeg merker det en del på dagtid i hverdagene også.

Signerer Bea, er nesten sånn her og. Eneste forskjell er at mannen her ikke er tilflytter så han kjenner mange men han har få venner. Om dere skjønner forskjellen..

Jeg derimot.. Ja jeg seiler min egen sjø..

Jepp. Mange bekjente, få venner.. Kjenner til det.

[Uregistrert]

Kjenner meg veldig igjen i mye av det som skrives her...
Jeg bor i en bygd hvor sambo er fra. Han kjenner selvsagt alle her, men har egentlig ingen han er noe særlig med, bortsett fra en som er singel....
Jeg har nå bodd her i snart 10 år, og har blitt kjent med mange, men har ikke fått en eneste venn, dvs. jeg fikk en, men så ble det brudd, og hun flyttet tilbake til sitt hjemsted.
Jeg er åpen og utadvendt. Har barn i barnehage og skole. Snakker med mange folk i forbifarten til barnehage, når vi er på møter på skolen og forskjellige komiteer og får alltid kjempekontakt med foreldrene, men THATS IT....
De fleste som bor her er oppvokst med hverandre, og har egne klikker de er i. De inviterer ikke andre til klubber m.v. Veldig vanskelig å komme inn i gjengen når de er fornøyd med det slikt det er liksom.... Jeg har prøvd å hintet om at jeg ikke har så mange venner, og at jeg er åpen for å være med på det som skjer, men likevel så blir hverken jeg eller sambo invitert noen steder. I løpet av de snart 10 årene jeg har vært sammen med sambo, har vi vært invitert til en 40-års dag....(bortsett fra familieting da) Mannen er imidlertid av og til ute med han kompisen som er singel, og da er de med noen andre også, men da bare menn....
Jeg har mange venninner som bor ca. 1 times kjøring herfra, men det sier seg selv at det ikke blir så lett.
Vi har aldri besøk, og er heller aldri på besøk hos noen. Jeg er så fortvilet over dette, og føler meg kjempeensom. Han har masse familie rundt her, men søsknene hans er like gamle som mine foreldre og det blir da ikke helt det samme. Nærmeste nabo er svigerforeldre på snart 80 år og søsken.... Til og med barna mine har det ensomt. Det bor ingen barn rundt oss, og eldstemann har mang en gang grått over at han ikke har noen å være med. Prøver å ringe til litt forskjellige for å få noen å leke med, men stort sett er de opptatt...
I familien hans forøvrig, er søsknene mye eldre enn ham, og de er opptatt med barnebarn m.v., og vi er derfor aldri sammen sosialt. Min familie bor bare 15 minutter herfra, men dessverre er mine foreldre treig når det gjelder å invitere på middag eller å gå på besøk. Vi ser de gjerne 2 ganger i løpet av 1/2 år, og barna mine kjenner dem nesten ikke. Dette er veldig sårt, men dessverre ikke noe jeg kan gjøre så mye med (de har en tendens til å drikke litt for mye dessverre, og det går ut over alt normalt familieliv, selv om de er verdens beste foreldre/besteforeldre når de er i en god periode...)
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for jeg går snart på veggene.....

[Lottiz]

Mye kan endre seg om man kommer til et nabolag med mange småbarnsfamilier Men vær flink til å be de andre mødrene opp på verandaen på en kopp kaffe/is-te mens barna leker ute.

Min nabo har på kort tid blitt en av mine beste venninner og vi er der titt og ofte på en kaffekopp eller pizza på lørdagskvelden.

[LilleTrille]

Mye kan endre seg om man kommer til et nabolag med mange småbarnsfamilier Men vær flink til å be de andre mødrene opp på verandaen på en kopp kaffe/is-te mens barna leker ute.

Min nabo har på kort tid blitt en av mine beste venninner og vi er der titt og ofte på en kaffekopp eller pizza på lørdagskvelden.

Godt å høre! Håper det blir løsninga for oss også