For noen dager siden sa jeg til mannen; jeg vil ikke føde 4.oktober. Jeg har en så utrolig ekkel følelse for den dagen.
Lite visste jeg om hvor tragisk den dagen faktisk skulle bli.
Det var søndag, og klokka var ca 13:00.En dag over termin. Jeg hadde ikke kjent liv den dagen, men det var egentlig ikke veldig uvanlig. Han var en rolig gutt. Likevel ble jeg urolig når jeg ikke klarte å få frem en eneste liten bevegelse. Ringte føden, og fikk beskjed om ta meg en tur. Vi hadde tidligere avtalt at mamma skulle passe storesøster fordi vi skulle begynne å pakke til flyttinga. Hun skulle ikke komme før senere, så jeg dro alene. Tenkte at vi skal jo bare bekrefte at alt er bra. I verste fall blir jeg lagt inn, og da kan han jo bare komme etter.
Blir lagt på ctg, og for første gang var jeg skikkelig nervøs. Hun finner ikke fosterlyden der vi pleier, og prøver litt rundt. Jeg bryter ut i gråt, for jeg vet at han ikke lever mer. Det har aldri vært noe problem å finne hjertet. Likevel har jeg jo et lite håp. Hun sier at hun må kontakte lege og få UL. Jeg hvisker bare "Herregud, dette skjer ikke, det kan ikke stemme..." om og om igjen. Ringer mannen og får han til å komme med en gang.
Det tar litt tid før legen kommer, og jeg begynte å bli hysterisk. jeg fikk ikke puste, og ba instendig om at legen måtte komme NÅ. Jeg måtte vite. Jeg ber og ber, men det føles som en evighet før hun kommer. Men jeg tror ikke det var mer enn kanskje 10 min.
Det neste jeg husker er at jeg har UL-apparatet på magen, det e rmange mennesker der. Jeg merket ikke at legen hadde kommet. Jeg ser på skjermen, og ser at det ikke er noe som rører på seg. Likevel sier de ingenting, de bare ser alle sammen. Du er nødt til å fortelle det til meg, sier jeg, jeg må VITE.. Han er død..
Så kommer mannen løpende inn, han gråter like mye som meg og vi slenger oss rundt halsen på hverandre og bare hulker. Han bare gjentar "Det er ikke sant...nei...nei.."
Vi får beskjed om at vi kan velge å bli satt igang med en gang, eller komme tilbake neste morgen. Vi valgte det siste.
Mens vi satt der, sa jeg til mannen at vi må jo ha et navn til han. Sier at jeg ønsker han skal hete Fredrik, og han er enig. Jeg er ikke sikker på betydningen av navnet, men for meg er det nærliggende å tenke "rik på fred". Lille gutten vår..
Mange reagerer med vantro når man ikke får KS, men jeg hadde ikke valgt det selvom jeg hadde kunnet. Så lenge jeg kan føde vaginalt så ønsker jeg det. Jeg gikk gjennom enorme smerter med storesøster, og det ønsker jeg faktisk å gjøre for vår kjære Fredrik også. Det høres kanskje rart ut, men. jeg fikk beskjed om at jeg ikke skulle ha mer smerter enn nødvendig, og kunne få alt jeg ville av smertestillende. Men om jeg kunne fjerne smerten helt, hadde jeg ikke villet. En fødsel er jo vond, det "skal" den være. jeg ville ha en mest mulig "normal" fødselsopplevelse.
Jeg er ganske umoden, kun en liten cm åpning. Kl. 9:30 får jeg lagt tre modningspiller opp i skjeden. Siden han ikke lever kan man sette igang litt tøffere enn ellers. Jeg får murringer og uregelmessige rier, men ikke det store greiene. Hun sier at hun ikke sjekker mer modning nå før jeg føler jeg er skikkelig igang.
Klokka 12:30 får jeg to piller å svelge istedet.Da satte det igang rimelig kjapt, og jeg fikk skikkelig vonde rier. Det var på nivå som da de tok vannet og satte meg på drypp med storesøster. Spør om jeg kan få bruke dusjen, og det får jeg. Føler at det lindrer litt, men riene kommer så hyppig, og tilslutt tar jeg imot tilbudet om morfinsprøyte i låret. Til min store fortvilelse føler jeg ikke at det hjelper i det hele tatt. Jeg blir bare kvalm og rusa, tror mannen ble litt flau over et par av tingene jeg sa, jeg syntes jeg var så morsom
(I ettertid så virket nok morfinen likevel, men vannet mitt gikk antakeligvis i dusjen uten at jeg merket det, og riene blir jo da sterkere.)
Klokka 16 er det tid for ny sjekk for å se hvor moden jeg er. Har da 3 cm. JM bestemmer at vi kan ta vannet(visste jo ikke at det var gått). Men først skal jeg få epidural.
Den kommer ca 16:30. Og i motsetning til sist, så hjelper den! Fikk vel ca en halvtime hvor jeg kun kjente riene, men kunne prate samtidig, og være meg selv.
Så kjenner jeg en utrolig pressestrang. Jeg fikk det tidlig med storesøster, og fikk helt angst når jeg kjente det igjen. For å få beskjed om å ikke trykke når kroppen ikke vil annet er UMULIG. Men jeg ligger en stund og jobber med. Prøver å puste raskt hver gang pressestrangen kommer, for å forhindre kroppen i å trykke. Så sier JM at hun skal sjekke meg igjen, tilfelle. For det er jo ingen vits i at jeg skal kjempe mot, om jeg faktisk kan trykke.
Og der var det 9.5 cm åpning
Et par rier til, sier hun, så kan du trykke.
Det skjedde så fort, at jeg er ikke på fødestua engang. Jeg er fortsatt på rommet der jeg ble satt igang, i vanlig seng.
Jeg begynner å trykke, og kjenner hodet hans komme ned i skjeden. Får beskjed om å vente på neste ri. Men den kommer ikke! Følelsen er helt ubeskrivelig der hodet sprenger, og ingenting skjer.. Barnepleier masserer livmora, mens mannen og jeg stimulerer brystvortene. Etterhvert kommer det en ri, men jeg merker den ikke noe særlig. Så det var bare å presse alt jeg kunne. På den 3. rien, kjenner jeg han skli ut av meg. Og i et brøkdelssekund så glemmer jeg at han ikke lever. Helt til jeg ser mannen ved siden av meg bryte sammen i krampegråt. Jeg gjør det samme.
De tørker han kjapt, og legger han på brystet mitt. Han er så nydelig. Så perfekt liten gutt. Fem fingre og hvem tær. En liten oppstoppernese, stor overleppe og en liten søt hake. Ganske mye mørkt hår, akkurat som storesøster da hun ble født. Han er faktisk veldig lik henne.
Jeg ser på han, og selvom jeg kjenner sorg, så kjenner jeg først og fremt stolthet. Jeg er så utrolig stolt av den lille nydelige gutten min. At jeg får være mammaen hans. Hvorfor skulle ikke han få leve? Jeg skjønner det bare ikke.. Det er så ufattelig urettferdig.
Vi har han hos oss i mange timer etterpå. Holder han, koser, synger og prater. Forteller hvor høyt vi elsker han, at vi aldri skal glemme han. Han vil alltid være med oss.
Jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg kunne passe på han for alltid.
Vi har en en "uro" her hjemme, sånn til å henge på sengen, som vi kjøpte til Fredrik. Den har to bamser på seg. Da vi dro på sykehuset tok jeg av den ene, som han har hatt med seg hele tiden. For jeg vil ikke at han skal være alene
Storesøster skal få den andre bamsen, og når hun blir stor nok skal hun få vite at lillebror også har en sånn bamse, der han er..
Jeg er ikke kristen, men håper virkelig det er en slags himmel. At gutten vår er der nå, og leker med de andre englebarna..
Sov godt, gutten min. Vi vil alltid elske deg.
Kjente hjertet sank ned i magen da jeg såg denne tråden.
Håper dere har fått tatt noen bilder av ham som dere kan ha som minner.
Du virker sterk, selv om du sikkert ikke føler det sånn nå!
Hilsen Prøvende
blir trebarnsmor i februar
Vinterbarnet 2008
Sommerbarnet 2005
Linjærmodus
