Jeg har jo aldri presentert meg, selv om jeg har brukt disse sidene i snart ett år. Men når vi mistet vår lille engel ifjor ble sjokket og sorgen så vanvittig stor at jeg aldri har orket å legge det ut her eller noe annet sted. Det er svært tøft å gjennomleve det som skjedde fortsatt, men jeg vil jo gjerne at dere skal vite hvem jeg er - så her kommer noen linjer om meg og min engel.
(Jeg håper dere forstår at jeg ønsker å anonymisere dette litt - jeg liker ikke så godt å utlevere for mye om meg selv og familien på Internett.)
Kort fortalt så fikk vi toeggede tvillingjenter i fjor vår, de var nesten 3 måneder premature. De ble tatt med hastekeisersnitt p.g.a. komlikasjoner hos meg og prematur vannavgang. Tvilling nummer en (som de kalte henne) døde mellom siste gang de sjekket hjertelyden og når de åpnet magen min to minutter etterpå. Hun hadde en deformasjon i navlestrengen som derfor ikke hadde sørget for nok oksygen - så når veene startet så løsnet den. I tillegg hadde hun fått en infeksjon etter vannavgangen. Hun trakk aldri pusten utenfor magen...
Tvilling nummer to - den andre datteren vår - lå veldig lenge på sykehuset men har kommet fra dette uten synlige men. Hun er ganske liten for alderen og ligger etter motorisk, men ellers er hun ikke preget av den tøffe starten hun fikk. Hun er helt normal idag og virkelig en utrolig kilde til glede og en solstråle som hjelper oss gjennom savnet etter tvillingsøsteren hennes.
Men tomrommet og savnet etter den vakre jenta vi mistet er der hver eneste dag. Noen dager er lettere enn andre, men livet vårt blir aldri det samme igjen. Alt forandret seg den dagen jeg mistet datteren min og mye har ikke blitt som det var før. Jeg satt jo der på sykehuset med to armer og to bryst - nok til å mate og varme og elske og kose med to små jenter og så fikk vi bare beholde den ene. Livet har vært vondt for oss, som for dere andre her inne - men heldigvis finnes det også lyspunkter. For oss er det de tre barna vi har som gjør at vi greier å gå videre.
Vi skal prøve på enda en liten en til høsten og håper vi er heldige nok til å få oppleve et normalt svangerskap og fødsel som resulterer i en frisk liten
Husker noen nydelige ord jeg hørte på sykehuset som jeg har tatt med meg videre og jeg avslutter med de her: "Sorg er prisen vi betaler for å elske."
, Christopher 6/9-2005 og Tobias 24/4-2002. 
ble så lang at jeg la den ut som et eget innlegg, så de som ønsker kan lese mer om gutten min der.
i himmelen) ...også små føtter setter dype spor... 
Snus og barna hilser
Milly
Linjærmodus
