Skal vi presentere oss?

[Mariposamamma]

Dere som er medlemmer av Englesiden kjenner kanskje litt til meg derfra.. Men jeg er altså Mariposamamma (Mariposa fra SM). Vi mistet vår førstefødte datter, Johanna, natt til 1.juledag 2005 5 dager over termin.

Historien om Johanna ligger i "minnelunden" på Barn i magen (jeg var aktiv der i svangerskapet med Johanna), og de som ønsker å lese den kan gjøre det her.

25.august ble vi foreldre for andre gang. Vesle Sunniva har kommet med solen tilbake til livet vårt. Vi er uendelig takknemlige for å at det gikk bra denne gangen.

Savnet og sorgen over Johanna vil vi alltid leve med. Hun er med oss i alt vi gjør, i hjertene våre..

Det er så trist at vi er så mange som har mistet et barn..

[Emjo]

Da vi mistet lille Thomas:

Det var i 2000. Begynner å bli noen år siden.....
Var til ordinær ultralyd i uke 19 . Til da hadde alt virket ok og normalt, til og med kjent de første sparkene.
Men på ul fikk jeg den tunge beskjeden - guttebabyen kom aldri til å få leve. De hadde oppdaget en sjelden kromosomfeil. Ble tilbudt å få reise til utredning på St.Olavs i Trondheim på Nasjonalt senter for fostermedisin.

I Trondheim møtte jeg 2 leger og 1 jordmor som var med meg hele tiden. Undersøkelsene viste at SUS hadde rett. Diagnosen gutten min fikk var: alobar holoprosencephalon. Dette er vedlig sjeldent og derfor vet de svært lite om dette og hvorfor den inntreffer. Spesielt sjeldent var det i mitt tilfelle siden jeg var bare 23 år. Dette er en kromosomfeil som rammer hjernen spesielt, hvor hjerneinndelingen ikke finnes - slik at hjernen vokser sammen. I tillegg har de som regel en leppe- ganespalte.

De satte igang fødselen i Trondheim siden de skulle obdusere ham der (jeg godtok det slik at de en dag kan gi svar). Fødselen varte i 10 timer. Fikk det jeg ønsket av smertestillende. Kl 22 den 05 august 2000 ble gutten min, Thomas, født. Legene sa at siden han var så liten ville han ikke overleve selve fødselen. Jeg kjente på hjertet hans med en gang han ble født - det slo. Sjekket mange ganger - etter 10 min slo hjertet hans ikke mer. I de 10 minuttene hørte jeg lyder fra munnen hans, som om han prøvde å puste - og gjett om jeg gråt. Så fortvilende at ingen kunne hjelpe ham!

Vi begravde ham 1 uke senere og jeg besøker graven jevnlig. Hjelper i sorgprosessen.
- Vi glemmer aldri - sov søtt lille skatt

I slutten av 2005 bestemte vi oss for å prøve å bli gravide for første gang. Vi var heldige og fikk raskt klaff. Det ble uker med kvalme, men glede over lille babyen i magen. Du var første barnebarn på begge sider, og både vi og hele familien var stolte og forventningsfulle. Kvelden før vi reiste på påskeferie kjente vi spark for første gang, masse små dult som til og med pappa kunne kjenne.

Magen vokste seg ganske stor etterhvert, så selv om sjokket var stort var vi likevel litt forberedt da jordmor fortalte at det var to der inne på ordinær UL. Ei frisk jente og en frisk gutt. Helt perfekt! Pappa ble så glad at han begynte å gråte, holdt mamma i handa og knipset i vei på ultralydrommet. Mammas første tanke - midt i den gledelige overraskelsen - var "Å nei, vi har ikke bil og ikke har vi råd til det heller!". Mamma bekymret seg litt underveis for dette med at dere var to, leste bøker om tvillinger og tvillingsvangerskap, men hele tida med utgangspunkt i at dere skulle vokse opp hos oss. Vi var så stolte av dere og vi gledet oss sånn! Den dagen vi fant ut om dere bestemte vi også hva dere skulle hete - Eskild og Sigrid - de to fineste navnene i verden.

Selv om mamma prøvde å ta det med ro og følge alle råd, var det likevel noe som ikke stemte. Mamma fikk rier 19.mai. UL kunne vise at fødselen hadde startet. Mamma ble lagt flat, fikk lungemodningssprøyter og drypp for å stanse veene, men det klarte ikke å stoppe det. 20.mai omkring kl.23.30 ble dere født, Sigrid først, med et skrik, og så Eskild, med et klynk. Kuvøser og annet utstyr var klart, sammen med de 10 personene som var kommet for å hjelpe - de beste legene på sykehuset. Terminen var nemlig 3 måneder unna, og dere så små.

Dere ble straks flyttet over til Nyfødtintensiven, der flinke sykepleiere og leger gjorde alt de kunne for dere. Mamma og pappa fikk bruke mye tid sammen med dere mens dere var der. Vi så på dere, holdt på dere og syntes dere var verdens vakreste små. Bittesmå, men perfekte! Vi ble fortalt at det var mange skjær i sjøen, men at vi hadde grunn til å håpe - og håpe gjorde vi! Håpet var det vi hadde å gi dere. Vi håpet på et helt vanlig liv sammen med dere. Et helt vanlig barn var det vi hadde ønsket oss, og det var det vi håpet på - ikke noe ekstraordinært.

Begge våre to møtte skjær i sjøen som ikke var til å komme forbi. Sigrid levde i 6 dager og Eskild i 11 dager. Korte liv, men liv som har forandret mamma og pappa for alltid. Sporene etter dere i hjertene våre kan ikke viskes ut. Vi håper fortsatt, men det er ikke et håp for dette livet...

Nå har dere fått en lillebror. Han er vår store glede, men samtidig minner han oss om alt dere også skulle vært i livene våre. For hver dag ser vi mer av det vi mistet da dere døde. Han er like vakker og perfekt som dere var, og likner dere begge to.