Skal vi presentere oss?

Jeg sitter her og gråter etter å ha lest alle deres historier- det gjør meg vondt å lese om barna vi har mistet- det kjæreste vi har!

jeg ha selv mistet to barn. En datter ble født i 1991 med medfødte misdannelser, dette visste vi i svangerskapet, men vi valgte å gå gravid videre da vi fikk vite at det ikke var kromosomfeil. Hun ble født 18.10.91 med keisersnitt i uke 34- jeg måtte få utført keisersnitt da hun ikke ville overlevd en vaginal fødsel. Hun levde i 3 uker, hun var så liten og søt- masse lyseblondt krøllete hår. Dette er lenge siden, men savnet er fortsatt stort.

Jeg fikk så en datter til ca et år etter min første datters død, hun er i dag 10 år, og i 1996 fikk jeg en sønn. Begge er friske og raske.

Trodde aldri jeg skulle oppleve å miste et barn igjen, så da jeg ble gravid med min nye mann mars-01, var jeg bare glad og lykkelig. Svangerskapet fortonet seg helt perfekt, babyen vokste og ble etterhvert stor. Termindagen kom uten at fødselen startet. Så etter 15 dager på overtid ble jeg sendt til sykehuset for overtidskontroll. Der kunne de bekrefte av babyen var stor, ihvertfall like stor som sine 2 gjenlevende søsken, som var over 4.5 kg begge to. Det ble bestemt at jeg skulle settes igang, og gele ble satt inn på ettermiddagen. Riene kom etter en 1/2 time, de kom fort og var vonde. Etter en time hadde jeg 4 cm og ble kjørt inn på fødestue. Etter ca 45 minutter sa jeg til min mann at jeg må presse, ring på jordmoren, hvilket han gjorde. Hun kom inn og mente at det ikke var pressing jeg følte, for jeg kunne da umulig ha full åpning kun i løpet av 45 minutter. Hun sjekket meg og fikk bekreftet nettopp dette, jeg hadde full åpning. Mye galt fra da av. Babyen hadde vært veldig aktiv hele tiden, sparket og kost seg. Da jordmoren tok hull på vannposen og rett etterpå satte en bedøvende sprøyte i skjeden på meg, ble babyen roligere. Jordmoren sjekket fosterlyden som ble stadig svakere, hun ga meg oksygen som jeg måtte puste inn- fosterlyden gikk så opp litt for så å synke drastisk igjen. Hun callet på legen etter langt tid, alt for lang tid- og legen så at fosterlyden ikke var bra. De fant den heller ikke i perioder... Mine pressveer hadde på dette tidspunktet stoppet helt opp, barnepleier og flere jordmødre ble tilkalt- det ble hektisk inne på fødestuen. Barnepleier og jordmor la seg på magen min mens legen satte sugekkopp på babyens hode og dro, mens jeg fikk beskjed om å presse, til tross for at jeg ikke hadde pressveer. Til slutt kom babyen ut- han var helt livløs og jeg rakk å se hans blå fot, før de løp ut med han. Jeg spurte hva som var skjedd, de svarte meg bare at de måtte ta ut babyen fordi han hadde fått for lite surstoff og var slapp. Det gikk mange minutter før legen kom inn igjen og sa at de hadde fått liv i han igjen, men han hadde vært lenge uten surstoff og prøver og rtg. bilder ville kunne fortelle mer om omfanget av skaden.

Vår lille praktfulle og velskapte gutt fikk bare leve i en uke, da valgte vi å slå av respiratoren som holdt han i livet. MR bildene viste at han hadde fått alvorlige skader på hjernen etter surstoffmangel og legene anbefalte å avslutte behandlingen. Vi slo av respiratoren og han tok sitt siste sukk i sin pappas armer. Jeg satt ved siden av sammen med min mor- helt i sjokk og sorg. Vår nydelig gutt var ikke blandt oss lenger, han var død.

Den dagen vi fulgte han til graven og la han ved siden av sin søster er for meg nesten helt uvirkelig. Tenk at jeg for andre gang måtte begrave mitt barn....

Livet etterpå har vært tungt, ennå er sorgen stor og jeg kan nesten ikke fatte det som har skjedd. Men mine to andre barn gjør at jeg må ta meg sammen og være en bra mamma for de. De har også hatt det veldig tungt etterpå å ha mistet sin lillebror.
Nå er imidlertid hverdagen litt gladere igjen- for i magen ligger nok en liten gutt og sparker. Han skal se dagens lys om bare 22 dager. Denne gangen blir jeg passet godt på og skal føde ved et annet sykehus, får bra oppfølgning og føler meg trygg til tross for det jeg har opplevd. Bli barnet stort så velger jeg keisersnitt, orker ikke en slik fødsel igjen. Gutten jeg mistet var 4620 gr, 58 cm lang og 40 cm rundt hodet.

Ønsker alle dere andre englemammaer alt godt!

har lagt inn min historie som et eget innlegg så dere kan lese om den der.
kort fortalt mistet vi vå jente like før jul 2001 i dødfødsel etter fullgått sv. skap
grunnen til dette var infarkt i morkaka på slutten av svangerskapet. som ga jenta store hjerneskader. pga surtoffmangel
det har og er tunge stunder men vi har lært oss å leve med sorgen.

en stor til dere andre som har mistet

[rufsetufsa]

Heia..
Jeg har heller aldri vært så alltid vært så aktiv her...Men jeg har en historie og den omhandler mine to engler som døde i min mage 26 mai 1998.Tvillingene mine fikk ikke ett liv utenfor mammas mage..
Viser til min hjemmeside jeg..Føler ikke for å skrive alt nå

http://home.no.net/marismy

Stikker nok innom igjen her!


Klem fra

[Hanah]

Vondt å lese om andre englemammaer her inne.
Gode tanker sendes til alle sammen!


Jeg klipper og limer inn det jeg skrev på SM.


Jeg kaller meg Hanah, er lykkelig gift, og kommer fra Trøndelag.

Gleden var stor da vi i november 2001 fant ut at jeg var gravid. Vi ventet et julibarn!! Dette skulle bli vårt første barn, og vi var i ekstase!
Klarte såvidt å holde den gode nyheten for oss selv til juletider, og da fortalte vi endelig de kommende besteforeldrene og tantene om det nye livet som vokste i magen min. Alle gledet seg stort, og mormor begynte faktisk å strikke en baby-drakt allerede dagen etter hun fikk nyheten.

På nyåret kom jeg endelig over den magiske 12 ukers grensen, nå skulle vi VIRKELIG bli foreldre!
På den ordinære ultralyden i min 19. uke fant jordmor ut at alt sto bra til, heldigvis. Var litt nervøs før timen, men det var det altså ingen grunn til. Trodde vi. Jordmor forsikret oss altså at alt var OK, men ville ha oss tilbake om et par uker, da morkaka mi lå litt langt nede, og fordi hun ikke klarte å se alle hjerteklaffene helt klart pga at den lille hadde en hånd foran hjertet.
Vi var alt annet enn bekymret for neste time, og møtte opp spente, i håp om å kanskje få vite kjønn, og for å få fler bilder.
Men dette viste seg å bli den hittil værste dagen i vårt liv. Jordmor begynte å undresøke, så kom en lege for å titte litt. Så ble en overlege callet på. Ingen informasjon til oss.. Jeg spurte i begynnelsen på undersøkelsen om de kunne se hvilket kjønn det var, men da fikk jeg tilbake: "Det er andre ting som er viktige nå!" Først da ble jeg litt redd..
Jeg er sykepleierstudent, og hørte (og så) hva de snakket om. De brukte latinske ord, og hvisket til hverandre.. Fikk også medfølende blikk fra legen.
Med ett gikk alle tre ut av rommet, og jeg og mannen min vekslet et bekymret blikk. Det var vel ikke noe galt?!?
Endelig kom jordmor inn igjen, og fortalte at den ene legen satt i telefonen til Trondheim (Nasjonalt senter for fostermedisin), der han skulle prøve å ordne en time til oss til neste dag. For "det var noe med hjertet"..

Vi kom til Trondheim dagen etter, og der ble vi møtt på en fantastisk måte. Legen vi fikk var kjempeflink, og det betydde mye for oss.

Vi var på mange ultralyder (ca 15) i løpet av 4 dager, og det ble også tatt en fostervannsprøve. Diagnosen var klar: Den lille gutten vår led av en meget alvorlig og sjelden hjertesykdom. Så hadde vi valget da. Enten å føde gutten, og la han dø. Eller å føde han, og gå igjennom minst tre operasjoner (bare den første operasjonen har 50% dødelighet, og av de overlevende får 80% nevrologiske avvik. +++) Den siste utveien var å avslutte svangerskapet.
Vi fikk mye informasjon, og snakket mye sammen i disse dagene. Vi leste alt vi kom over, og tenkte også mye hver for oss. Heldigvis var vi enige. Vi ville avbryte svangerskapet.
Da jeg skrev under papirene på å avbryte svangerskapet, følte jeg at jeg skrev under på min sønns dødsdom.

Da jeg fødte min sønn var jeg 21+3 på vei. Jeg måtte føde han på vanlig måte, noe jeg før fødselen syntes hørtes helt forferdelig ut. I ettertid ser jeg at dette var nok den beste måten å gjøre det på.
Etter en 16 timers fødsel, ble vår lille førstefødte sønn født. Født til døden.. :'(
Han var 28 cm lang, og veide 422 gram. Vi ville ikke se han først, men jordmor overtalte oss, noe vi er glad for den dag i dag. Han var jo så nydelig!! Mye større enn jeg hadde trodd. Han hadde sin pappas nese, og min munn. Vi tok mange bilder, og fikk avtrykk av hender og føtter. Disse minnene er så dyrebare for meg nå.

Det var mye frem og tilbake i disse dagene. Vi hadde tenkt å ikke å se han, men gjorde det allikevel.
Så hadde vi tenkt å ikke ha annonse i avisa, og å begrave han på en minnelund.
Men det ble til at vi hadde en annonse, mye for å fortelle andre mennesker rundt oss at vi hadde mistet sønnen vår.
Vi valgte også en egen grav, noe jeg er så glad for nå.
Det betyr mye for meg å besøke han på graven.

De fleste mister barnet sitt uten at de vet det. Jeg valgte selv at min sønn skulle dø. Sammen med sorgen over at han er død, så har jeg også sorgen over valget vi måtte ta.
Dette plaget meg veldig i begynnelsen, men etter obduksjonsrapporten var klar, og vi fikk høre at det sto enda værre til med hjertet enn de hadde trodd, så ble skyldfølelsen litt lettere å bære.

Nå er Tor Erling blitt storebror til Enona som ble født året etter at Tor Erling skulle kommet til verden.
Jeg vil alltid ha et barn for lite.

[LuckyGirl]

Hei kjære Hanah

Det var trist og vondt å høre om din og din kjæres opplevelse. Det er ingen som fortjener en sånn sjebne. Det er nok godt å høre at deres gutt ikke hadde noen sjanse til å overleve uansett, og at dere fikk en bekreftelse på at dere gjorde ett riktig valg.

Jeg venter også nr. 2 og har ett angstfull svangerskap foran meg, men prøver å være positiv.

Jeg ønsker deg og dine alt godt.

[Pandora]

Jeg er 25år og kommer fra sørlandet. Jeg mistet datteren min i april 2002. Etter 39 uker svangerskap døde hun i magen min. Årsaken en ukjent. Hun bare døde. Vi ga henne navnet Anja. Jeg trenger ikke fortelle hvor forferdelig tiden etter har vært. Det tok et år før jeg kunne leve normalt igjen uten den harde usynlige kloa som grep tak i brystet mitt. I dag døpte vi lillebroren hennes som er født i juni. Da vi gikk opp kirkegulvet måtte jeg kjempe med tårene... Enda må jeg ofte tenke på datteren min, men det er ikke så vondt mer. Vil hilse til alle dere andre englemammaer når jeg først skriver inn her, for det har jeg aldri gjort før...

Hilsen Marjon

med to barn

Anja i himmelen 24042002

og Adrian 17062003

Sonne er 33 år gammel og trønder. Vi mistet vår førstefødte jente, Eirin, i -97. Hun ble født med misdannelsen mellomgulvsbrokk, og gjennomgikk en vellykket operasjon for dette. Hun var dog også seks uker for tidlig født, og med ekstrakomplikasjoner og lungeproblematikk, klarte hun aldri å komme seg fri fra respiratoren.. Til slutt sa lungene stopp, og vel fire måneder gammel døde hun i armene mine..

Vi har senere fått to friske jenter og etterhvert fått livet på høykant igjen, men vil for alltid være preget av opplevelsen av å miste et barn. Eirin har sin ubestridte plass i hjertene våre, som også de to andre skjønne jentene våre har det...

Med vennlig hilsen Sonne

[~lenamor~]

Hei, jeg fikk lyst til å presentere meg her jeg også. Jeg er 34 år, gift, er fra Larvik, men bor i Sandefjord sammen med mann og Emilie på 4 måneder. Vi mistet vårt første barn i januar i fjor. Skal prøve å gjøre historien ikke altfor lang.

Vi var veldig lykkelige over å være gravide, det skjedde veldig fort, og litt uventet, etter at jeg slutta med p-piller. Men vi gledet oss masse, og rett etter nyttår i 2003 begynte jeg å kjenne liv! Vi var spente før vi skulle til UL i uke 19, 20. januar 2003! Men det ble den verste dagen i våre liv. Legen fant ikke hjertelyden, og sendte oss rett til sykehuset. Mannen min brøt sammen i bilen når vi kom ut fra legen, mens jeg mest tenkte på at jeg måtte gi beskjed på jobben, og hva jeg skulle ta med meg. Det hadde ikke sunket inn hos meg ennå, jeg skjønte det rett og slett ikke tror jeg. Vi dro til sykehuset, hvor det ble bekreftet at barnet var dødt. Jeg ble lagt inn, og fødsel igangsatt. Jeg hadde ganske vondt, og fikk morfinsprøyter, som hjalp lite. Vi tok noen tunge telefonsamtaler den ettermiddagen, til familie og venner. Jeg husker ikke så mye av dagen, og skjønner ikke hvordan vi kom gjennom den. Tror ikke jeg gråt noe særlig, var veldig opptatt av det fysiske som skjedde, og hadde vel enda ikke tatt det innover meg. Sent p kvelden ble det konstatert at jeg ikke hadde noe åpning ennå, og "behandlingen" skulle avsluttes for natten. Men litt før to på natten kom slimproppen, og få minutter senere kom gutten vår til verden, i et bekken over toalettet...

Jeg vet ikke hvorfor, men ville ikke se barnet da. Noe jeg har angret bittert på i etterkant. Legen prøvde å dra ut morkaka, men den satt for godt fast, og jeg ble trillet til operasjonsstua for utskraping. Lå en stund på overvåkninga etterpå pga lav puls. Kom tilbake til rommet på morgenkvisten, og sov litt. Vi fikk litt mat, men jeg klarte ikke å spise noe. Utpå formiddagen kom legevisitten, men legen visste svært lite om barnet vårt og situasjonen. Pleiersken som var med ham visste at det var en gutt. Jeg hadde vel ingen klare tanker i hodet da, og sykehuset gjorde ikke det de burde etter min mening, selv om alle var søte og snille.
Vi reiste hjem til tomheten, til bilstolen vi nettopp hadde kjøpt, og Gravid-bladene på stuebordet. Og livet føltes TOMT.

Noen dager seneer ringte de fra sykehuset og lurte på om vi hadde bestemt hva som skulle skje med barnet, mht begravelse. Da forstod jeg det på hun som ringte at barnet hadde hatt misdannelser, noe vi ikke hadde fått noe informasjon om. Vi fikk avtalt en time med en lege som skulle snakke med oss om barnet. Jeg gruet veldig for den samtalen, men det var fint. Legen var flink og hyggelig, og tok seg tid. Han fortalte at gutten vår hadde hatt nakke-hygrom, en ganske sjelden tilstan,d uforenlig med liv. Han hadde sett noen tilfeller, også fullgåtte svangerskap, men de barna døde kort etter fødselen. Han hadde en væske-ansamling i nakken, og også på kroppen, og misdannede hender og føtter. Vi fikk se et bilde av gutten tatt rett etter fødselen, han var 22 cm lang og veide 220 gram! Så liten! Men nesten ferdig, og fin var han, selv med misdannelsene. Så fikk vi se ham på ordentlig, det var rart. Det var gått noen dager, og han hadde begynt å tørke inn på en måte, og så nesten ut som en liten fugleunge! Bildet fikk vi med oss, og det er noe av det kjæreste jeg har!

Vi valgte egen grav til gutten vår. Han fikk ikke noen navn, for vi hadde ikke bestemt noe navn før han døde, og det føltes ikke naturlig for oss å gi ham et navn etterpå. På gravsteinen står det "Mamma og pappas kjære lille gutt døde i mors liv 21-1-2003". Vi hadde en enkel seremoni ved graven, bare oss og presten.

Jeg har vært bitter på sykehuset i etterkant. De budre håndtert dette annerledes. Gynekologisk avdeling burde lært av fødeavdelingen hvordan de bør håndtere slike pasienter som mister relativt tidlig. Før fødselen burde vi fått prate med noen om hvordan det kom til å være, vi burde fått tilbud om å snakke med en prest, og informasjon om foreninger for de som har mistet barn. Og vi burde blitt anbefalt å se barnet! Fantasien er stort sett verre enn virkeligheten! Og legen som kom på visitt burde satt seg mye mer inn i saken, og hatt en skikkelig samtale med oss med informasjon om barnet. Har hatt lyst til å sende et brev til sykehuset om dette, men har ikke gjort det. Er ellers veldig fornøyd med sykehuset.

Legen vi snakket med om gutten vår begynte litt senere å jobbe hos en gynekolog i hjembyen vår, og fulgte oss opp tett i svangerskap nummer to, med flere UL, også på Rikshospitalet. Men vi ble gentestet, og visste at vi ikke var bærere av sykdommen, det var tilfeldig. jeg ble gravid igjen allerede etter tre måneder, det var deilig! Og tulla vår ble født 21. januar i år, (på samme sykehus) akkurat ett år etter sin englebror! Så nå er dette en dag til både sorg og glede!

Det ble visst langt, men det må liksom til for å fortelle historien. Jeg skal tenne lys i kveld for alle englebabyene våre! Vi er nok litt ekstra takknemlige for de barna vi får lov å være foreldre for, vi som har ett (eller flere) barn for lite!

Hei.
En kort presentasjon av meg og mine.
Har 2 store barn på 20 og 18 år, hvorav en funksjonshemmet.
Har ny mann nå og vi mistet sønnen vår i juli 2001, uke 37+4 på grunn av morkakesvikt.
Vitale mål på vår lille engel var 3170 gram ogg 49 cm.
Var under hele siste svangerskap veldig redd og ble ikke fulgt opp slik jeg burde blitt, ble tidlig sett på som risikofylt svangerskap, litt mindre liv de 3 siste uker og siste kontroll viste ingen hjerteaktivitet.
Er utrolig bitter på legen idag.
Hadde en fin minnestund 5 dager etter småen døde og en skjønn begravelse 7 dager etter småen døde.
Har ikke laget noen minneside om vår sønn, synes minnene om vår lille sønn er privat.

Hei. Har akkurat registrert meg, og vil gjerne presentere meg. Bare sånn kort til og begynne med. Jeg er ei jente på 25 år fra Østlandet. Fødte eneggede tvillingjenter 22-juli-98. Og urettferdigheten rammet meg 30-oktober-98. Da mistet jeg den ene jenta mi i krybbedød.

Sorgen og savnet er der hver eneste dag, men har blitt lettere å leve med. Jeg kommer aldri til og kunne akseptere det, men det er ingenting annet jeg kan gjøre enn å fortsette. Føler med alle dere andre som også har mistet.. Klem fra meg.