Skal vi presentere oss?

Jeg heter Hege og er 25 år. Jeg er mamman til Tobias som hadde en veldig alvorlig hjertefeil
Han ble operert to ganger og døde nesten 8 mnd gammel av en blodpropp

Er vldig bitter på legene ettersom han døde kort tid etter at de bestemte at han skulle klare seg uten blodfortynnende medisiner

Han har hjemmeside http://www.tobbeliten.com

Nå to år etter at han døde er smerten der fremdeles. Nesten like vond synes jeg. Men vi har heldigvis fått noen å "trøste" oss med,. Aurora er snart 5 mnd med en kjempestolt storebror i himmelen

Litt om meg og mine:

20. September 1998 mistet vi vår førstefødte sønn Sander. 21. September, nesten et døgn etterpå mistet vi nummer 2 og nummer 3 Kristian og Thomas.

Ungene er resultat av IVF behandling, hvor det ble satt tilbake 2 egg og det ble tre nydelige gutter av det. Uheldigvis så fikk vi aldri oppleve dem, i den virkelige verden. De ble født i uke 20, pga for tidlig vannavgang og rier.

[Dubblis]

Så flott med en slik presentasjonstråd, men så trist å lese om så mange som har mistet.

Jeg er straks 28 år og kommer fra Trøndelag, men har flyttet fra herligheten.

Vi mistet vårt første barn i dødfødsel 6.september 1999, en liten jente som fikk navnet Carina.
Hun hadde noen misdannelser og fikk dessverre ikke livets rett. Hun døde ikke pga misdannelsene, men de fant ikke den egentlige årsaken til hennes død.
Fødte henne i 32.sv.skapsuke.

Vårt andre barn mistet vi 27.september 2000, en liten gutt som heter Håvard. Han hadde akkurat de samme misdannelsene som Carina og døde også i 32.sv.skapsuke.
Vi fikk vite i 20.uke at han også var syk, men valgte å la han leve i magen min så lenge som mulig, ville at han skulle få en sjanse han også.
Carina viste vi ikke var syk før hun plutselig var død.

Vårt tredje barn mistet vi 10.oktober 2003, en bitteliten gutt som heter Henrik. Han hadde de samme misdannelsene som de andre to.
Vi valgte å avbryte svangerskapet i 5.måned da det viste seg at Henrik også var syk.

Det er 25 % sjanse i vært av mine nye svangerskap at dette skjer igjen.
Vi fikk en frisk levende datter i november 2001, så vi vet vi kan få friske barn også.

Jeg er 25 år, bor i Oslo sammen med samboer og sønn. Poden heter Gabriel og ble født 24.mars 2001 -en snill og morsom liten mann som vel og merke har blitt en smule trassig...

9.juni 2003 ble jeg mamma til to tvillingjenter, Rebecca og Nadia. Har skrevet eget innlegg om jentene, under 'englene mine'. De ble født i uke 25 og den harde starten på livet ble for mye for dem

Dette er veldig nylig, og tankene er kaos. Men vi får utrolig livskraft gjennom Gabriel, han trenger oss og vi trenger han! Vet ikke hva jeg hadde gjort hadde jeg ikke hatt barn fra før!

[Blesha]

Jeg er Blesha, 21 år og mamma til Roy Ivar på 8 1/2 mnd.

Har mistet barn selv, tre ganger. Det var s.a. i 12.uke, 19./20.uke og 23./24. uke. Jeg føler at jeg har fått bearbeidet en del, men savnet og tristheten er der. Det hjelper meg veldig mye at jeg har en herlig mann og min lille skjønnhet

Har vært her inne og tittet litt innimellom, men brukte litt tid før jeg fant ut om jeg skulle skrive her eller ikke.


- Blesha

[LuckyGirl]

Kjære blesha

Det du har opplevd er veldig vondt, og jeg ønsker deg hjertelig velkommen her sammen med oss andre som har opplevd å miste sitt/sine kjære barn.

Ønsker deg alt godt.

Klem

[Maine]

Litt om meg og mine

Jeg har lest her på dette forumert en stund uten å ha klart å legge inn innlegg.

Jeg fødte min første sønn, Christoffer 18.januar 2002. Han ble født spontant i 30.svangerskapsuke. Han hadde en alvorlig hjertefeil som vi visste om, men som viste seg å være enda verre enn antatt. Vi fikk beholde han i 14 timer før han døde i armene mine. Tiden etterpå var helt jævlig, ja, dere forstår jo det.

Heldigvis ble jeg fort gravid igjen og vi fikk Viktor 01.01.2003. Hans navnvalg er ikke tilfeldig. Viktor betyr seier og det er akkuratt det han er for oss. Han er en frisk og aktiv gutt som gir dagene mening. Men jeg har likevel et barn for lite, tenker på Christoffer hver eneste dag, og det går skjelden en dag uten at jeg gråter. Spesielt kommer følelsene når jeg leser om dere andre som mister barn. Det er så meningsløst og urettferdig!!!

Men det er viktig å kunne "møte" andre som forstår hvordan vi har det. De som ikke selv har mistet barn kan ikke sette seg inn i smerten vi lever med.

Hilsen Maine

Har utsatt og utsatt å presentere meg i denne tråden.

Jeg kaller meg altså Maz er 37 år, gift med Mazochisten og bor i Trondheim Jeg flyttet inn på NM i Mars med min andre datter populært alt Mazungen. Mazungen har en storesøster som er engel.

Sommeren 2001 utviklet jeg alvorlig preeklampsi i mott første svangerskap. Dette var veldig tidlig og av alvorligste slag, veldig uvanlig slik at legene ikke en gang tenkte tanken og trodde prøvene var feil.

Ericka var frisk, men jeg var så syk at legene måtte sette igang føsdelen for å redde meg. Det var umulig å forstå da og like umulig nå. Heldigvis slapp vi å godkjenne denne beslutningen og fikk lov å være sinte. Det tok faktisk 36 timer fra legene begynte (jeg ville ikke ha overlevd et keisersnitt) med igangsetting til fødselen var over. Jeg fikk legene til å gi meg nok morfin til at hun ikke skulle ha det vondt. Det hjalp meg veldig å se hvor fredfylt hun var og jeg er veldig takknemlig for det.

Legene og jeg var litt uenig om termindato. Jeg har nå fått bekreftet at jeg hadde rett. Ericka var vakker og helt perfekt, veldig vakker men liten. HELLP syndrom fører til redusert vekst. Det er nå mulig å redde barn født i uke 23/24 men jeg er trygg på at det finnes skjebner værre enn døden og når jeg ser på det alternativet aksepterer jeg at det ikke var noe alternativ.

Ericka har en utrolig spesiell og vakker gravstein, det var jo det eneste vi kunne gjøre for henne. Hun måtte jo ofre live for å redde mitt og det følses jo som et svik fremdeles. Etter Mazungen ble en del av livet vårt har dette offeret fått en mening.

Det tok faktisk et år før jeg klarte å ta på følelsene fra sykehuset og fødestuen. Før det så var det mye sinne mot allt press og stresset jeg var utsatt for før og under sykdommen. Ca et år etter merket jeg at følelsene var mindre råe og at jeg kunne tenke på Ericka uten å føle sinne mot andre eller mot verden. Den lille stunden hun lå på brystet mitt før jeg ble kjørt til operasjonssalen er utrolig nok blitt et "kjært" minne.

Vi vil iallefall ikke glemme den lille engelen vår, og har anskaffet et pent antikt skrin til de små minnene. Denne står fremme slik at bilder, minnehefte arbånd osv alltid er nær oss

Mazngen vil alltid være lillesøster til engelen Ericka. De som ikke er villig til å akseptere det (visse deler av min familie) har ikke noe i vårt liv å gjøre.

[Maja]

..........

[Pippi-mor]

HEI!

Jeg har heller ikke vært "aktiv" på denne tråden før. Men i det siste har jeg lest så mange av deres rørende historier, at jeg får lyst til å fortelle at jeg også er mamma til ei lita englejente...

Jeg fikk ei lita jente 30. November 1999. Jeg var gravid i uke 28, og fødselen startet plutselig av seg selv. Alt gikk veldig fort, de kunne ikke stoppe den fordi jeg hadde alvorlig svangerskapsforgiftning.

Lille Maja var 990 gram. Bare en liten kilo. Hun kjempet og kjempet, men sovnet inn kort tid etter fødselen. Hun var så nydelig og perfekt. Bare så bittelita!

Mange tunge stunder har vi hatt, men det er utrolig hva man kommer seg gjennom. Idag har vi verdens flotteste jente på 15 måneder. Marte er ei livsglad, aktiv og sprudlende lita frøken. Hun er selve meningen med livet!

Tenker ofte på hvordan livet hadde vært hvis Maja ikke hadde forlatt oss. Hun hadde snart vær 4 år gammel, hvordan hadde hun vært? Vi hadde kanskje ikke hatt Marte? Kanskje hun hadde hatt andre søsken? Litt rart å tenke på....