Ser du stjernene liten?
Ser du stjernene, liten, fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?
Fryser du, liten, - eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?
Kjempet du, liten, før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt du trengte?
Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?
Kan du høre meg, liten? Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred
i hvile på dunmyke senger?
Elskede unge, får vi treffes igjen?
Det ble så stille i hjemmet.
Takk for den tiden vi hadde deg her
for alt det vi aldri skal glemme.
Det er med en stor klump i halsen jeg tar steget inn her
- men det er vel her vi hører hjemme nå...
Søndag 25.november var dagen vi skulle oppleve alle foreldres mareritt.
Selv om vi alltid visste at livet ditt ville bli kort kjære Angelica,
så kunne vi aldri,
eller klarte vi aldri
å forberede oss på at denne dagen skulle komme.
Spesielt ikke nå som du hadde det så bra...
Du sovnet bare stille inn i sengen din
søndags morgen.
Du hadde et fredelig smil om munn
- og alt tyder på at en sliten liten kropp var klar for hvile nå.
I går var begravelsen
- vår livs sterkeste og tøff dag noensinne.
Men likevel så vakkert...
Vi bærte selv kisten til ditt aller siste hvilested
og aldri før har du føltes så tung som akkurat da...
Det er få ord som kan beskrive sorgen og savnet vi har,
men vi er veldig takknemlig for den tiden vi fikk lære deg å kjenne.
Du har gitt oss så frykelig mye!!
-mer en hva et barn skal måtte behøve å gi
sine foreldre...
~Hvil i fred vår lille skatt~
mamma og pappa
Angelica storkoser seg i badekaret kvelden før hun sovnet stille inn...
Nikolas 03.06.06 og Angelica 
15.08.09
- 2002 
20. oktober 2006
Linjærmodus
