Barn med adferdsproblemer

[Tjorven75]

Helt uavhengig av diagnose eller ikke, så stopper man barn som gjør fysiske utspill mot andre. Å gjøre andre vondt er aldri lov for noen.

Foreldrenes oppdragelse av barna har ofte noe å si for barnas oppførsel, men det er ikke alle barn som er like lette å oppdra heller. Jeg har to meget forskjellige eksemplarer av sorten, og blir VELDIG oppgitt over de som sier "Det er bare å .........". Det er greit at det funker på deres barn, men det er jo ikke nødvendigvis overførbart til alle andre.

[fruen]

Opprinnelig postet av Tjorven75

Helt uavhengig av diagnose eller ikke, så stopper man barn som gjør fysiske utspill mot andre. Å gjøre andre vondt er aldri lov for noen.

Foreldrenes oppdragelse av barna har ofte noe å si for barnas oppførsel, men det er ikke alle barn som er like lette å oppdra heller. Jeg har to meget forskjellige eksemplarer av sorten, og blir VELDIG oppgitt over de som sier "Det er bare å .........". Det er greit at det funker på deres barn, men det er jo ikke nødvendigvis overførbart til alle andre.

Bra Tjorven75, som alltid like kloke svar

Når jeg leste denne overskriften begynte jeg straks å lure på hva som menes med atferdsproblem? Åsså leser jeg videre om denne gutten som sparket denne personen på leggen... Har denne guttenn da et atferdsproblem? Sett at det var kun denne ene gangen han gjorde det? Og ikke sikkert at det er foreldrenes skyld, selv om denne moren tydeligvis har et muntlig framstillingsproblem da Fri oppdragelse kan bety mye forskjellig det.

Noen ganger kan utfordrende atferd skyldes foreldre og manglende grensesetting, omsorgssvikt på en eller annen måte, mobbing, overgrep, sykdom og diagnoser... Jeg jobber med barn og ungdom med forskjellige utfordrende atferd, noen ganger er det åpenlyst miljøet hjemme som er årsaken, andre ganger er det diagnoser og noen ganger er det bare fordi det er sånn og vi å jo jobbe mot grunnen. Det er ofte også slik som ble beskrevet her opp at foreldrene kansje er veldig slitne og må prioritere hvilke utfordringer de velger å legge vekt på slik at det ikke blir så himla mangen kamper. Og enkelte ganger er det så slitne at de ikke klarer å følge opp tiltak, være konsekvente osv..

Noen barn krever i utgangspunktet mer enn andre, og hvis det barnet har foreldre som ikke tar den, eller ikke orker fordi at de har for mye å styre med sjøl, vel da blir det en evig runddans.

En skal vokte seg vel for å dømme foreldrene for et barns utfordrende atferd å heller koste foran sin egen dør. Det er mange familier der ute, og like mange forskjellige oppdragelser, kulturer, sykdommer og diagnoser. Men vold er ALDRI lov og ser man det så har man rett til å gripe inn, uavhengig om denne ungen har fri oppdraglese eller ikke

[annka]

Jeg vet at det i noen tilfeller er foreldrenes skyld at ungen har adferdsvansker...Men i mange tilfeller er det andre ting, diagnoser som gjør at foreldre får en stor utfordring med og oppdra ungen og da er det vel lett noen ganger for alle og enhver og gjøre feil, uten at de er dårlige foreldre av den grunn...
Grunnen til at jeg sier jeg vet, er vår fostersønn..kan ikke skrive om det men han er iallefall en annen unge nå...Med helt vanlig oppdragelse, fosterforeldre uten noe utdannelse innen adferdsvansker.....viktig og holde på regler...og vere veldig forutsigbar...kan ikke plutselig si at vi skal ut og spise...da går det rundt for ungen her....
det er tøfft, det kan jeg skrive opp, har aldri opplevd noe lignende så at folk sliter syns jeg ikke er rart....Alle barn er jo ikke like heller....
syns virkelig synd i de som sliter og som virkelig står på for og få dette til....i de tilfellene er det jo ikke foreldrenes skyld....der foreldrene har skyld er vel i tilfeller der de ikke gidder, eller har andre ting og gjøre og lar barna styre på selv

[Simba 1]

Pedagog Ulvund (og litt super-helt..!) sier jo at både arv og miljø spiller en rolle.

Ikke bare enten-eller.

Arv sier jo sitt, det er jo genetisk. Miljømessige faktorer er selvsagt oppdragelsen fra foreldrenes side, men også barnehage/skole/venner.

[Junimor]

Som mamma til et diagnosebarn så må jeg bare få si at jeg neppe tror det er vanlig å la barnet stå og sparke i en vilt fremmed person, samme hvilken diagnose barnet måtte feile.
Hadde mitt barn gjort det hadde jeg tatt henne ut av køen dersom hun ikke hørte etter når jeg sa at man ikke gjør slik mot andre.

Det å ha en diagnose gjør det ikke automatisk ok å gjøre "vondt" mot andre (selv om man ikke skjønner at man gjør det.).

[Snurreline]

I mange tilfeller kommer det fra foreldra... men ikke alltid! Barn er forskjellige og det er ikke alltid at det er så lett å "holde styr" på ungene selvom man har regler og er konsekvense. Noen barn har diagnoser som gjør at dem oppfører seg andeledes, reagerer anderledes osv... Såklart barna skal få tilsnakk uavhegig av om dem har diagnose eller ikke men det er jo ikke alltid at det syns på barna at dem har en doagnose slik at jeg tror det er mange foreldre som blir "dømt" for barnas oppførsel utenat dem har noe skyld i det!

Og jeg tror vel det var det Mette-Marit skulel frem til også at om barnet har en diagnose så er det ikke alltid så lett å få barna til å forstå eller å i det hele tatt få kontakt med barna der og da slik at dem slutter med det dem gjør... Men at det ikke passer å fortelle mannen forand i køen om diagnsoen til barnet over hodet på barnet og dermed blir foreldrene sett på som dårlige foreldre.

I dem tilfellene hvor foreldrene er "årsaken" til barnas oppførsel så ser man som regel det kjapt om man tilbringer mye tid sammens med dem...men i kassa på rema får man jo kun dem 2 min med innsyn i barnas oppførsel og foreldrenes måte å håndtere det på...Og da blir grunnlaget litt tynt for å si at det er foreldrenes "skyld"....

Men så klart så er det ikke lov å slå,sparke osv uansett...

[Happy]

Jeg må inrømme at når jeg møter banr jeg synes oppfører seg på en ufyselig måte liker jeg å observere foreldrene. Mange ganger får jeg svar på hvorfor barna oppfører seg som de gjør, men ikke alltid.

Hilsen en mamma med unger som stadigvekk er "overalt"

[Amaya]

Jeg tror det er baade litt nature og litt nuture som ligger til grunn for barns adferdproblemer.
Leste en veldig interesant ny undersoekelse i gaar, den hadde fulgt barn i mange aar for aa finne ut hvem som ble mobbeoffer. Det viste seg at barn som var slemme mot andre fra de var smaa, ofte var de som ble mobbeoffer senere.

[E-78]

Mitt barn m diagnose hadde aldri fått lov å sparke på andre uten at jeg hadde gitt beskjed.
Har fått mange blikk pga adferd og da gir jeg beskjed. Spesielt eldre "kjerringer" har komentert sønnen min
Heldigvis er han snill tvers igjennom og aldri stygg m andre men han gjør av og til litt rare ting.

[Isa]

Opprinnelig postet av Marry

Men en diagnose gir da ikke frikort til å sparke andre!? Du kan ikke mene at det er greit at en gutt står å sparker en mann gjentatte ganger på leggen fordi han har en diagnose?
Jeg har jobbet mye med barn og unge med forskjellige diagnoser og aldri har det vært greit at disse sparker eller på annen måte "bruker vold" mot andre. Da stopper man dem, uansett.

Ikke sant!
Hadde det vært mitt barn som sparket på meg, hadde det vært en ting, men når mitt barn står og sparker vilt fremmede mennesker, så sier man ifra til ungen..
Det er ikke akeptabelt, diagnose eller ei.




Når det gjelder hvem som har skylden for adferdsproblemene tror jeg ofte det er flere ting.

Noen barn er bare vanskelige, og kanskje ligger det helt andre ting (psyksikt? men det kan jo også ha med foreldrene å gjøre), andre ganger kan det være mangel på oppdragelse, og noen ganger kan det være feil oppdragelse til barna.

Med feil oppdragelse mener jeg at noen barn trenger mer grenser og konsekventhet enn andre.
Noen barn kan fint få is på butikken engang, uten at det blir mas og hyling i flere uker etterpå, og noen kan ikke det, og da bør man kanskje la være? Særlig om man vet at man selv eksploderer av dette maset, og at det bare blir krangling og ukoselig.




Kusina mi jobbet i butikk, i kassa, og fortalte to epiosder hun hadde observert en dag:

1. En mor og hennes datter kommer mot kassa, og datteren spør om is. Mor sier nei. Datteren spør igjen, og mor sier nei igjen. Så spør datteren om godteri, og mor sier fortsatt nei. Så spør hun om godteri igjen, og da svarer til slutt mor "jammen da får du ikke noe is".
Hvem vant denne "kampen"?

(Og igjen, med noen barn kan man gjøre sånt en gang, med andre barn ikke).

2. En mor kommer med sønnen, og sønnen spør om godteri. Mor sier nei, og barnet legger seg ned på gulvet og hyler. Mor sier rolig og bestemt at hun går ut og venter i bilen rett utenfor, så kan han komme når han er ferdig. Et halvt minutt etter at mor har gått, går en smilende gutt ut av butikken, ut av godteri.

Høres ikke det mye bedre ut?




Okei, tror kanskje jeg har spora litt av nå