Barn med adferdsproblemer

[Hope3]

Opprinnelig postet av kie

Jepp.
Derfor er det helt sinnsykt at det er så dårlig tilbud til foreldre om veiledning og kursing i slike situasjoner.

For noen barn krever rett og slett at foreldrene har spesialisert kompetanse på nettopp de utfordringene det barnet gir.

Så enig, så enig

[kie]

Det er litt rart, det der.
Er barnets diagnose "Diabetes", så er det opplæring og full forståelse for at dette ikke er kompetanse man allerede har.

Er diagnosen ADHD, derimot...

Jeg kan jo i grunnen bare klippe og lime fra blogginnlegget mitt om det kurset vi var på:

Kursholderne var spesialpsykologer som visste hva de snakket om. Kursdeltakerne… Vel, vi hadde taushetsplikt om hverandre, men jeg kan i alle fall si en ting og det er at det første som slo meg var hvor fantastisk oppegående disse foreldrene var.

Og, som en av kurslederne sa i intervjuet jeg oppdaget kurset i (ja, for ingen kommer løpende og informerer deg om at slikt finnes) :

Mange kommer med en følelse av at de er dårlige foreldre. Men de gjør ofte mer enn gjennomsnittsfamilien for barna.

Og det er ofte ikke bare foreldrene som føler seg mislykket i en sånn situasjon. Barnet gjør det ofte også.

[stjerneskinn]

Jeg er for å kalle en spade for en spade.

Hvorfor gjemme vissheten om at atferdsproblemer hos barn, i stor grad skyldes milljøet barnet tilfeldigvis vokser opp i? Hva godt gjør det å gjemme den vissheten? For å opptre politisk korrekt? Bør en unngå å si det for å være "snille" mot foreldre?? Uten selvinnsikt og motivasjon til å reflektere over eget miljø som foreldrene lar barna vokse opp i, så lar en jo muligheter til å endre situasjonen gå til spille.

Jeg sier ikke at de foreldrene som hjelper et barn til å få atferdsproblemer er slemme foreldre som ønsker ondt for sine barn. Men at det er foreldre som er av ulike årsaker er med på å skape et ugunstig miljø, der hverdagene oppleves som utrygge for barna. Det er så enkelt som å se 1 til 100 episoder av de nanny-programmene som har gått på tv de siste årene. Enhver ser at barna har adferdsproblemer. Barna har agressive og utagerende oppførsler, der du ser at barna har det vanskelig følelsesmessig i hverdagen. Når så foreldrene får hjelp til å legge om til vennlig bestemte rutiner, der det er foreldrene som konsekvent er en god sjef, der barna opplever foreldrene som selvsikre, konsekvente og trygge slik barna til en hver tid vet ha de kan forvente seg, der barna slipper å bevitne krangling til foreldrene og foreldrene istedenfor er samkjørte i oppdrager- og omsorgsrollen, der fokuset til foreldrene endres slik at de hver dag fokuserer på å se sine barns positive sider og kommentere de, der barna får klare beskjeder som de kan forstå, og foreldrene med konsekvent oppførsel lar barna få vissheten i sitt indre om at det å være utagerende og vill, ikke vil gi dem noe.. Og at barna får oppmerksomhet, leketid og utetid hver dag.. Da forandrer jo alle disse barna i dokumentarene seg til å bli mindre indre konfliktfylte, slik at de blir godt fungerende barn uten store atferdsproblemer.

Har foreldre vissheten om at de er årsak til barns atferd, så vil det gi dem vissheten om at de selv er redskapet som har formet barnets atferd. Å at deres atferd, foreldrenes egen atferd, er det som må endres for å gi barnet en mulighet til å formes på en god måte. Slik at det fungerer godt i samfunnet.

Les bøker skrevet av barnepsykologer. Det er ingen tvil om at foreldre former barns atferd. Hadde det ikke vært slik at miljøet formet barns atferd, ville det vært umulig å forbedre et barns atferd. Da ville ikke foreldre, psykologer, barnehager og barnevern hatt noen mulighet til å påvirket barnets atferd. På samme måte som at en barnepsykolog har kunnskap til å kunne meg bevist negativ tilstedeværelse formet barnet slik at det gav barnet atferdsproblemer, så kan foreldre i sin uvitenhet forme og forsterke atferdsproblemer. Det er ingen grunn til at foreldre ikke skal være de som velger å bevist ta grep for å forme barns atferd i en mer positiv retning.

Her er link til ei lettlest god bok til hjelp ved oppdragelse, som bevistgjør foreldres egen atferd. Skrevet av Dr.philos, forsker, pedagog. Koster bare 99 i paperback. Gir veiledning for hvordan du kan opptre i konkrete konflikter med barn. Lærer deg mer om hvordan det å sette grenser kan være bra for barnet ditt, hvordan du kan bli mer bevisst på hvilke grenser du setter, hvordan barnets selvbilde blir påvirket.


Søker du litt rundt på nettet finner du lett mye info om kilder til atferd.

Her fra Norges Senter for atferdsforskning:

Aggresjon og utagering kan ogsåvære et
uttrykk for at barnet er frustrert og lei seg
• For eksempel vet vi at utagering og
atferdsproblemer og aggresjon er det mest
fremtredende symptomet eller problemet blant
barn som har opplevd samlivsbrudd (Amato&
Keith, 1991)
• Når vi har denne kunnskapen kan det være
lettere åmøte barn med krevende og aggressiv
atferd….
• Aggresjon og utagering hos småbarn kan altså
være et uttrykk for at barnet opplever stressende
hendelser i hjemmet eller i barnehagen

• Barnet er et system i utvikling
• ”Tidligere”tilpasning inkorporeres i ”ny”
tilpasning
• Utfordringene med hensyn til tilpasning øker
gradvis i kompleksitet
–Et produkt av egen atferd
–Et produkt av omgivelsenes forventninger
= Barnets tilpasning og utvikling er altsået
produkt av barnets og kontekst(foreldres) sine bidrag –
relasjoner står sentralt

Aggresjon hos småbarn
–normalt eller unormalt?
• Barn lærer ikke å bli aggressive, de lærer faktisk
å hemme sin aggresjon fra 3 års-alderen og ut
over, sier Tremblay.
• Før skolestart har de aller fleste barn lært sosialt
akseptable alternativer til fysisk aggresjon
• Noen barn har ikke mulighet til slik læring pga
vanskelig hjemmemiljø (Tremblay, 2004).
• For eksempel: mindre nedgang i aggresjon
mellom 36 –48 mnd hos barn som lever med
alkoholiserte foreldre (Edwards, Eiden, Colder, &
Leonard, 2006)

PDF-fil Fra første treff her. Kunnskap formidlet fra "Senter for atferdsforskning" i Norge.

SPESIALPEDAGOGIKK

SOSIOEMOSJONELLE VANSKER
Sosiale og emosjonelle vansker opptrer ofte sammen, og kan vanskelig løsrives fra hverandre. Eksempelvis kan emosjonelle vansker hos barn føre til utagerende atferd, noe som videre forårsaker problemer i det sosiale samspillet, hvilket igjen forverrer de emosjonelle vanskene. Alternativt er det vanskeligheter i det sosiale livet som medfører emosjonelle vansker, eller de sosiale og emosjonelle vanskene kan oppstå samtidig og vanskelig skilles fra hverandre. Uansett er en ond sirkel er etablert, og barnet trenger hjelp fra den voksne, for å unngå en økt og forverret spiral effekt (Kinge 1999).

Drøfting av ulike tilnærminger til forståelsen av atferdsvansker hos barn, og videre hvordan man kan skape en meningsfull hverdag for disse barna.

Link til artikkel vedr hvilket resultat endret atferd hos foreldre kan gi til ADHD-barn. "Ved kursets slutt viste resultatene at flere av barna ikke lenger fylte kriteriene for ADHD-diagnosen. Foreldre rapporterte også om en reduksjon i antisosial adferdstrekk, sier psykologspesialist Eva Steinbakk."
side for å gi foreldre mulighet til å hente råd og tips på et tidlig stadium, før problemene blir så store at de mister kontrollen over barnet.

[kie]

stjerneskinn: Den nest siste lenken du viser til er et intervju med en av de kursholderne på det kurset jeg gikk på. Og jeg kan nesten garantere at din tilsynelatende svart/hvit-oppfatning av tingenes tilstand stemmer dårlig med det inntrykket jeg har etter å ha hørt ganske utdypende hvilke holdninger hun har til problematikken.

Og som hennes medkursholder sier:

Mange kommer med en følelse av at de er dårlige foreldre. Men de gjør ofte mer enn gjennomsnittsfamilien for barna.

Det er en stor forskjell på å si at "foreldre har skylden i utgangspunktet" og å si at "vi har funnet en atferdsterapeutisk tilnærming som virker". Det at foreldre til barn med en diagnose eller problematikk utenom det vanlige lykkes ved å tilegne seg spesialisert kompetanse og får et opplegg som er skreddersydd for hvert barn, vil IKKE si at de er skyld i barnets atferdsvansker. Med mindre man forventer at absolutt alle foreldre skal ha spesialisert kompetanse på ADHD og atferdsterapi idet de setter barn til verden.

Jeg synes du blander problemet med løsningen her.

Faktisk gikk veldig mye av første kursdag på det opplegget du viser til (Barkley-kurs) på å prate om at det IKKE var foreldrenes skyld. Og IKKE barnet skyld.

De færreste foreldre har spesialkompetanse på diabetes heller. Det vil ikke si at de dermed er skyld i at barnet deres får diagnosen diabetes. Heller ikke dersom behandlingen av den hjelper mot symptomene.

Det blir for enkelt å si at "Det virket - defor var problemet din skyld".

Ellers er jeg også veldig fan av Oppforung. Det er en flott ressursside.

[Mette-marit]

Jo selvfølgelig skal ett barn sparke folk når de har en diagnose!!! Det syns jeg bare er rett og rimlig egentlig



..........

Egentlig så ville jeg bare frem til at det KAN være andre årsaker til at mor sa som hun gjorde. Jeg kan tenke meg at jeg kunne slenge fra meg noe slikt i en annen situasjon, fordi jeg rett og slett var for sliten/oppgitt/lei til å forklare hele sullamitten. Mye fordi andre ikke forstår det jeg skal har å si og fordi min sønn ikke trenger å høre jeg gir slik informasjon over hodet på han. Sparker min sønn en annen blir han båret ut av butikken! Slikt er ikke lov. Så jeg forsvarer ikke at han sparket, men forteller at kanskje ting ikke var helt slikt som man observerte i 2 minuttene i butikken. Jeg bare HATER slike tråder der det står: "Jeg stod i butikken i stad, en mamma kjeftet på ungen sin, tror dere jeg skal melde henne til barnevernet" -tråder ..

[silkepels]

Har dere hørt om dette?

De utrolige årene Carolyn Webster-Stratton

[kie]

Det har jeg hørt om, ja. Det er vel litt i samme gate som Barkley-kursene?

[Niobe]

Opprinnelig postet av stjerneskinn

Jeg er for å kalle en spade for en spade.

Hvorfor gjemme vissheten om at atferdsproblemer hos barn, i stor grad skyldes milljøet barnet tilfeldigvis vokser opp i? Hva godt gjør det å gjemme den vissheten? For å opptre politisk korrekt? Bør en unngå å si det for å være "snille" mot foreldre?? Uten selvinnsikt og motivasjon til å reflektere over eget miljø som foreldrene lar barna vokse opp i, så lar en jo muligheter til å endre situasjonen gå til spille.

Det er ingen som har kalt spaden din noe annet enn spade, men det er flere her som er åpne for at det er en noe mer sammensatt årsaksammeheng her enn det du vil ha det til.

Og disse Nannyprogrammene på tv som eksempler: her snakker vi jo om overredigert tv-underholdning. Hva får deg til å tro at de viser et reelt bilde av noe som helst, i større grad enn andre underholdningsprogram? Tror vi at disse Nannyene stormer inn i familier og gjør underverker på en uke, eller er det mulig at kanskje opptak er klippet sammen for å gi dette inntrykket?

[Happy]

Kan man klare, uten å føle skyld, å innse at måten vi foreldre handler på påvirker barna? Både positivt og negativt.

Av alle de som har gått på kurs av typen som nevnes over her (Barkley, Webster oa) som jeg har møtt, har jeg enda ikke møtt noen som sier at de ikke har hatt nytte av det, at de ikke lærte noe og ikke prøvde noe hjemme som gav resultater. Jeg tolker det dit hen at når foreldrene endrer sine mønstre endrer det også barnas adferd. Alle jeg har snakket med sier at det endres til det positive.

Videre tenker jeg da at foreldrene er "skyld" i den positive utviklingen. Foreldrene har fortjenesten for at barna oppfører seg på en mer hensiktsmessig måte. For meg er det da ikke langt til å tenke at dersom foreldrene tidligere hadde lært disse teknikkene og tankemønstrene, ville barnas adferd snudd tidligere, eller kanskje noen av mønstrene som er uheldige ikke ville oppstått.

Kanskje burde slike kurs hatt en lavere terskel, eller vært gjort tilgjengelig for flere og ikke bare for dem som er så heldige å krangle seg inn i systemet eller tilfeldigvis blir fanget opp. Mest for å hjelpe barna, men med en større gevinst i at også foreldrene ikke sliter seg ut. Selvsagt burde ikke bare foreldre gått på slike kurs, men også andre som tar seg av barn (assistenter/pedagoger i barnehage/sfo/skole/fritidsklubber osv).

Selv mener jeg at det spiller mindre rolle om det er min skyld eller om det er arv som gjør at barna mine oppfører seg uhensiktsmessig. Selvsagt føles det bedre å skylde på arv, men jeg må da ta min del jeg også. Til tross for mine gode intensjoner har ikke alt jeg har gjort vært like lurt. Alt jeg gjør er fremdeles ikke lurt, det er mye jeg kan forbedre. Det at jeg har viljen til å se på meg selv også som en faktor gjør at jeg har tro på at det jeg gjør kan endre måten barna mine handler på.

Det er ikke min feil at mine barn har noe vanskeligere for å lære enn gjennomsnittet. Det er ikke mine feil at mine barn er mer aktive enn gjennomsnittet og at de har vanskeligere for å kontrollere impulsene sine. Det er i alle fall ikke barna selv som har "skyld" i dette. For både skyld og feil handler om noe man gjør bevisst og når man (bør) forstår konsekvensen.

For meg blir det for enkelt når foreldrene fraskriver seg ansvar fordi barnet har en adferd som oppfyller diagnosekrav.

[kie]

Opprinnelig postet av Happy

For meg blir det for enkelt når foreldrene fraskriver seg ansvar fordi barnet har en adferd som oppfyller diagnosekrav.

Ansvar og skyld er for meg to forskjellige ting.

Det går an å si at "Jeg har ansvar for mitt barn og oppfølgingen av det, men jeg har ikke forårsaket at barnet har en medfødt tilstand som gir utslag sånn og slik. Når det engang er slik, så har jeg derimot ansvar for å øke min kompetanse".

Når man bruker ordet skyld, så ser jeg for meg at man antar at foreldrene mangler normalt god kompetanse på problemet. Og, hør meg gjerne på dette uten å evt. tillegge meg følelser når jeg sier det: Dette er feil. Det er ikke feil fordi jeg føler meg mindreverdig dersom det er riktig. Det er feil fordi det ikke stemmer. Heller ikke ifølge kurslederne på det ene kurset. De påpeker jo også at foredre som stiller på kurs ofte gjør mer for barna sine enn andre foreldre. I utgangspunktet.

Problemet er at den normalt gode kompetansen og enda litt til ikke er nok for akkurat det barnet. Det man lærer på disse kursene er ikke normal barneoppdragelse. Det er atferdsterapi. En atferdsterapi som også en del spesialpedagoger og lærere steiler over og nærmest ser på som et overgrep. Det ville ikke ha forundret meg om det å innføre dette uten fagfolk i ryggen kunne ha ført til en og annen melding til barnevernet.

En annen ting er jo også at disse metodene overhodet ikke skal brukes i forhold til noen barn som kanskje tilsynelatende har lignende atferdsvansker. Og selv om man er en oppegående forelder, så er svært få av oss spesialpsykologer med kompetansen til å vurdere dette. Det er en grunn til at vi bl.a. ikke fikk lov til å gi fra oss kursmaterialet til andre.

Å forvente at foreldre skal inneha denne kompetansen og forhindre at symptomer på en tilstand dukker opp, blir litt som å påstå at hodepine er selvpåført fordi man ikke tok paracet forebyggende. Det å begynne med et atferdsterapeutisk program fordi barnet kan komme til å få atferdsvansker, virker for meg litt vel ekstremt.

Vi vet at diagnosen som utløser et sånt kurs er medfødt. Vi vet at det krever mer enn normalt gode foreldre. Og i mine øyne så er det ganske logisk at man ikke kjører (tross alt) relativt tøffe atferdsterapeutiske program før det faktisk viser seg at det er et behov for dette.

Jeg vil også vise til konsensusen som er skrevet av verdens ledende vitenskapsfolk innen ADHD. Jeg synes den sier noe viktig om at foreldre osv. er viktige, men de er ikke årsaken.

I en rekke studier av en- og toeggede tvillinger utført i ulike land (USA, Storbritannia, Norge, Australia osv.) er det påvist at oppmerksomhetssvikt og redusert evne til å kontrollere sin atferd primært er nedarvet. Den genetiske faktoren når det gjelder disse personlighetstrekkene er rutinemessig funnet å være blant de høyeste for psykiatriske lidelser (70-95 % av variasjonen i personlighetstrekkene i befolkningen), noe som nesten nærmer seg den genetiske innvirkningen på menneskelig høyde. Nylig er det blitt påvist at ett gen kan assosieres med denne lidelsen, og på det nåværende tidspunkt forsker mer enn 12 forskjellige vitenskapelige team på å finne flere.


En rekke studier av tvillinger har vist at de familiære omgivelsene ikke i betydelig grad bidrar til disse personlighetstrekkene. Vi mener ikke å påstå at hjemmemiljøet, foreldrenes evne til å ta seg av barna, stressende livssituasjoner eller avvikende forhold til omgivelsene ikke er viktig eller ikke har noen innvirkning på personer med ADHD, for dette er helt klart også viktige faktorer. Genetiske tendenser uttrykkes i samhandling med miljøet. Personer med ADHD har ofte også andre assosierte lidelser og problemer, og noen av disse har klar sammenheng med det sosiale miljøet disse personene lever i. Vi har tatt med dette for å påpeke at den underliggende psykologiske svikten som ADHD innebærer, ikke primært eller bare er et resultat av miljøfaktorer.


Alle disse faktorene gjør at ledende internasjonale vitenskapsmenn, blant andre de som har underskrevet dette dokumentet, anerkjenner at det er påvist at ADHD har nevrologiske og genetiske årsaker. Dette sammen med utallige studier av hvilke negative innvirkninger ADHD har og en rekke studier om effektiviteten av medisinering, støtter behovet for å behandle lidelsen på ulike måter. En slik behandling omfatter medisiner kombinert med tilpasset undervisning og familiære og andre sosiale tilpasninger. Kontrasten er slående til det ikke-vitenskapelige synet som noen kritikere fremsetter i periodiske artikler i media om at ADHD ikke er en reell lidelse, at medisinering av personer med ADHD er problematisk, om ikke forkastelig, og at eventuelle atferdsproblemer som assosieres med ADHD, utelukkende skyldes problemer hjemme, for mye TV-titting eller videospill, feil diett, mangel på kjærlighet og oppmerksomhet eller manglende toleranse fra lærere/skole.