Barn med adferdsproblemer

[Isa]

Opprinnelig postet av fruen

Når jeg leste denne overskriften begynte jeg straks å lure på hva som menes med atferdsproblem? Åsså leser jeg videre om denne gutten som sparket denne personen på leggen... Har denne guttenn da et atferdsproblem? Sett at det var kun denne ene gangen han gjorde det? Og ikke sikkert at det er foreldrenes skyld, selv om denne moren tydeligvis har et muntlig framstillingsproblem da Fri oppdragelse kan bety mye forskjellig det.

Det tenkte jeg og, hva er "adferdsproblemer".
For i mine øyne er det ganske alvorlig, og noe som kommer til syne stort sett hele tiden, ikke enkeltepisoder nå og da..

[Niobe]

Jeg vil si at det er forskjell på reelle adferdsproblemer og enkeltstående episoder med dårlig oppførsel. Og der de fleste foreldre i aller høyeste grad har innvirkning på barnas oppførsel, står veldig mange maktesløse overfor det som faktisk er adferdsproblemer. For her tror jeg veldig ofte biologi spiller en avgjørende rolle, som i tilfeller med ADHD. Oppvekstvilkår, lærevansker og sosial kompetanse (eller mangel på sådan) er selvsagt også viktige faktorer.

[Niobe]

Opprinnelig postet av Mette-marit

Tilfører historien din noe jeg Urt: Kanskje Ironi?

Mor orker ikke fortelle denne personen bak at barnet hennes har en diagnose, som gutten ikke fikser å høre mor fortelle andre.

Ironi? Denne ironien skjønner jeg ikke?

Mor kan selvsagt ha så mange underliggende grunner hun bare vil, men ingen av dem er vel egentlig virkelig gode grunner til å la være å reagere overfor barnet i denne situasjonen? Samme hvilken diagnose det er snakk om, så kan jeg ikke forstå at det skal være ok å la barnet drive på som det ønsker?

[Isa]

Opprinnelig postet av Niobe

Jeg vil si at det er forskjell på reelle adferdsproblemer og enkeltstående episoder med dårlig oppførsel. Og der de fleste foreldre i aller høyeste grad har innvirkning på barnas oppførsel, står veldig mange maktesløse overfor det som faktisk er adferdsproblemer. For her tror jeg veldig ofte biologi spiller en avgjørende rolle, som i tilfeller med ADHD. Oppvekstvilkår, lærevansker og sosial kompetanse (eller mangel på sådan) er selvsagt også viktige faktorer.

Mm.
Når jeg hører ordet adferdsproblemer, tenker jeg med en gang på en gutt jeg kjenner, som er adoptert. Der gjør foreldrene en fantastisk jobb, men det ligger så mye bak, som er årsaken til adferdsproblemene.

Så ja, det kan jo være uendelig mange grunner.

[Kattrine]

Opprinnelig postet av Tjorven75

Helt uavhengig av diagnose eller ikke, så stopper man barn som gjør fysiske utspill mot andre. Å gjøre andre vondt er aldri lov for noen.

Foreldrenes oppdragelse av barna har ofte noe å si for barnas oppførsel, men det er ikke alle barn som er like lette å oppdra heller.

Signerer.

[Rainer Maria]

Jeg mener at adferdsvansker ofte kan spores til hjemmet. Men vi alle som har flere barn vet jo at barn kommer til verden med forskjellig temprament og aktivitetsbehov.

[lex]

Jeg synes det kommer an på hva slags atferdsproblemer man snakker om. Noe kan være foreldrenes skyld, andre ting ikke.

[Happy]

Jeg mener, uavhengig om brnet kvalifiserer til en diagnose eller ikke, at barns oppførsel og reaksjoner på tilsnakk (enten fra foreldre eller andre) kan spores til hva de er vant fra hjemme. Uansett, på godt og vondt.

I min verden er det idioti om man tror at man som forelder klarer å bare gi barna gode adferdsmønster. Det er tøft å innse at man ikke er ufeilbarlig, at man har lært ungene lite smarte adferdsmønster, men det er likevel viktig å gjøre det!

Vi sliter hjemme. Både barn og voksne. Vi sliter ofte med samspillet. Å si at det er fordi ungene har adhd og at det er eneste grunnen ville jo vært ganske godt. Bare legge skylden for alle problemene våre på noe som ikke kan styres. Men lurt ville det ikke være! Ja, noe av grunnen til at vi sliter er at både barna og den ene forelderen har en diagnose som forteller om hyperaktivitet, problemer med å kontrollere impulser og vansker med å konsentrere seg. Likevel kan mye gjøres om vi bare finner en mer hensiktsmessig måte å samhandle med barna våre på.

Det er sånn at det som fungerer for noen ikke nødvendigvis passer for andre. Å finne frem til rett medtode til rett tid i vår familie er vanskelig og vi trenger hjelp utenfra. Ikke fordi våre barn nødvendigvis er så mye vanskeligere enn andre, men fordi vi foreldre ikke klarer å finne noe som fungerer alene.

Når man klarer å innse at man ikke strekker til som forelder, er åpen for at man trenger hjelp og ikke er feilfri, da er man halvveis til en løsning

...mener jeg

[Ellen80]

Svarer kun på spm på HI sitt spm.
Tror "årsaken" til atferdsproblemer er en god blanding av arv og oppvektsmiljø (oppdragelse og bomiljø der barnet vokser opp).

[Happy]

Opprinnelig postet av silkepels

Jepp

Leste dette utsagnet i en annen tråd skjønner du:

Jeg er egentlig veldig enig. Men da må man se litt lenger enn én hendelse i én setting. Det er så mye som spiller inn og som kan gjøre at ting ser så mye værre ut enn det egentlig er. Vet med meg selv at jeg ikke er noen supermamma om jeg har sovet dårlig, ungene har krangla hele dagen og vi må i en butikk med masse folk har noen dårlige samvittigheter som ligger og gnager der gitt og jeg har fått min del av alle typer blikk man kan sende andre, fra "stakkars deg" til "fy faen for ei kjærring som ikke kan ta seg av unger" selvsagt via "jøss, godt takla"