Sitat:
Opprinnelig postet av Happy
Da er min konklusjon at jeg ikke aner hva Barkley-kursene går ut på. Og at de ikke kan sammenliknes med Webster Stratton sitt opplegg. Sistenevnte kan nemlig alle foreldre ha nytte og glede av, ikke bare de av oss med barn som krever noe mer enn gjennomsnittet.
Jeg opplever deg ikke som sint kie. Jeg føler heller at du blir litt snever og ser på spørsmålet som noe som bare innebærer de barna som oppfyller kriterier til diagnoser som omhandler adferdsvansker. Det blir så fort sånn for de av oss som har slike barn som hører til i de gruppene.
Jeg har valgt å se litt større på dette. Jeg vil ta med barn med mildere adferdsproblemer, som flere foreldre kan relatere seg til.
|
Vi brukte jo opplegget for de andre barna også. (Barnet som hadde noen greier etter å ha blitt mobbet på skolen i 4 år, hadde veldig positivt utbytte av det, for eksempel.) Men det ble jo også skreddersydd.
Men jeg hadde nok ikke turt å kjøre i gang med det uten fagfolkene i ryggen, for det var jammen mange (også fagfolk) som mente det var helt, helt feil. Som mente time out ville være ødeleggende for barnas selvfølelse osv.
Er man litt lydhør for hva fagfolk sier, så blir man naturlig nok påvirket når f.eks. spesialpedagoger steiler av det man gjør. Men siden vi altså hadde spesialister i ryggen og annenhver uke også fikk oppbacking og forklaring på hvorfor det vi gjorde var riktig, så gikk det. Vi var ikke de eneste som fikk merke kritikken fra omverdenen da vi begynte med det opplegget. Mange av de som ellers ville ha kjørt "se og få oppdratt den ungen"-linja, var ikke særlig støttende når vi gjorde nettopp det med de virkemidlene som var nødvendige for å få det til. Noen presterte også å nok en gang gjenta de basic-rådene som de gir og som vi hadde prøvd og prøvd og prøvd uten at det virket.
Det finnes dessverre folk som er så standhaftige i sin tro på at "bare du gjør det jeg sier, så ordner det seg" at når du sier at "nei, det funket ikke" så vil de påstå at du ikke har gjort det ordentlig. De er rett og slett ikke interessert i å revurdere sin klokketro på at noe passer for absolutt alle barn. Og da er det kanskje ikke så rart at toleransen for at folk må gjøre uvanlige ting for å komme i mål er fraværende.
Uff. Jeg babler her.
Men jeg håper i alle fall at dersom noen som leser her ser at "håpløse foreldre" er i gang med et opplegg som kan virke som kraftig kost utad, så prøver man å støtte dem i den jobben de gjør. For akkurat omverdenens kritikk og trykking på den "dårlig samvittighet"-knappen når man er i gang med et sånt opplegg er ganske tøff å forholde seg til. (Selv har jeg jo et svigerfamiliemedlem som baserte en skikkelig megge i et teaterstykke hun skrev, på meg og hvordan hun oppfattet meg. Det var IKKE særlig flatterende.
)
Det er jo ikke før senere at man ser at ungen virkelig blomstrer og faktisk har det bra. Når det står på så føles det som om man er i ferd med å knekke ungen psykisk, noen ganger. Og det kommer fra meg som hadde erfaring som miljøterapeut i psykiatrien og ikke akkurat var ukjent med grensesetting, tydelighet osv.
Jeg innbiller meg at "De utrolige årene" er inne på noe av det samme, men det går først og fremst på litt yngre barn. Barkley går på barn i den prepubertale fasen. Og da kan det bli litt tøffere, har jeg inntrykk av.
Det er sånn sett langt mer interessant og konstruktivt å fordele ansvar, enn å fordele skyld. Og i fordelingen av ansvar er foreldre selvsagt i hovedfokus, uavhengig av skyldspørsmålet...
silkepels - mamma til 
04.12.06 og 
28.03.08 
Linjærmodus
