Barn med adferdsproblemer

[mymlen]

Min eldste har en sent diagnostisert bokstav-diagnose, og jeg kan med hånden på hjertet si:

Hadde jeg fått ham nå; når jeg er 18 år eldre, er i et stabilt forhold, har lært mye om utviklingspsykologi, adferdsendrings-stragegier (festelig ord) og generell barneoppdragelse; da ville han høyst sansynlig ikke hatt adferdsproblemer gjennom hele oppveksten.

Digresjon: adferdsproblemer er i grunnen et skrekkelig utrykk, vil egentlig heller kalle det : lite adekvat oppførsel...

Hadde jeg fått et barn som mellombror da jeg var ung, så ville han høyst sansynlig vært akkurat like grei og lett å ha med å gjøre som han er nå.

Ergo: noen foreldre har ikke den kompetansen som skal til for å rettlede enkelte barn.

Forøvrig: Happy:

[Kreps-77]

Jeg liker ikke å fordele skyld, og tror i de fleste tilfeller at det er vanskelig å sette fingerene på kun en ting som gjør at barn har atferdsvansker. Det er nok ofte mer sammensatt enn det.

I yrket mitt må jeg nok si at i flere tilfeller så ser jeg at barn kan være et produkt av sine foreldre, men skolemiljø, venner, diagnose osv. spiller også en stor rolle.

Ellers vil jeg bare tilføye at jeg synes ikke diagnose er ei unnskyldning for dårlig oppførsel. Det er ei forklaring på dårlig oppførsel, men bør alltid rettledes for ungen sin del. Man kan ikke forvente at barnet ikke kommer opp i ubehagelige situasjoner, men man kan veilede det slik at det kan lære seg andre "utveier."

[kie]

Jeg synes det blir litt rart å fokusere så mye på skyld, jeg.

Dersom man gjør det så vil det i mange tilfeller bli ren gjetning. De fleste barn har en eller flere episoder der de oppfører seg vanskelig. Hva det kommer av, blir for merkelig å spekulere i som utenforstående. Noen ganger er det en diagnose. Andre ganger miljø. Og andre ganger igjen begge deler.

Jeg er ikke så opptatt av å spekulere i skyld når barn f.eks. sparker borti folk. For meg sier det langt mer hvordan de voksne rundt barnet reagerer.

Kanskje har barnet en diagnose i bakgrunnen. Foreldrene har fortsatt ansvar for at barnet ikke skal plage andre.

Om barnet sparket noen på grunn av "dårlig pottetrening og alt er mammas skyld" (for å sette det på spissen)... Javel. Da har foreldrene ansvar for å korrigere kursen og deale med det. Jeg synes det er fantastisk flott med foreldre som tar ansvar på den måten. Det krever mot og selvinnsikt.

Men jeg vil også peke på en ting når det gjelder ansvar og "skyld". Og det gjelder i forhold til barn som krever en del ekstra av oppdrageren. Spesialkompetanse. Det er virkelig ikke greit å ha et "teflonbarn" som ingenting tilsynelatende biter på, og stå med det alene. Man gjør ofte mer enn andre foreldre, uten at det synes på ungen i det hele tatt. Fagfolkene rundt ungen får både kurs og veiledning, mens foreldrene ofte overlates til seg selv. Eller får noen standardråd på veien. Råd som ikke funker på "teflonbarn" overhodet.

Derfor mener jeg at hjelpeapparatet bør ta mer ansvar for at foreldre til "teflonbarn" faktisk får anledning til å få minst like mye kursing og veiledning som fagfolkene rundt. Selv måtte jeg krangle oss inn på et foreldreveiledningskurs i et annet fylke. Jeg fikk høre en del ganger underveis at vi var for ressurssterke, men ga meg ikke. Noe jeg er veldig glad for i dag. Kurset var jo rett og slett genialt!

Etter mange år der rådene man prøvde føltes som å få utdelt hammer etter hammer, når problemet ikke er "spiker" så fikk vi plutselig verktøy som funket. Teflonbarnet gikk faktisk an å oppdra. Det var mer enn verdt det å reise til et annet fylke annenhver uke i noen måneder. Og det var gull verdt å ha eksperter i ryggen når folk rundt kanskje rynket på nesa av måten vi gjorde ting på da vi fulgte opplegget.

Men folk synser jo alltid. Også nå. En del synes vi er for "harde" når vi bruker de metodene vi lærte. Eller de er kritiske til måten man gir beskjed om. (Å være inspirasjon til en kjip rollefigur i et teaterstykke er heller ikke bare greit.) Men det funker! Og det å se et barn virkelig blomstre opp gjør det verdt det.

Så da får vi heller tåle at folk "tenker sitt" og skyld og manglende oppdragelse. Det viktigste for meg er ansvaret og at man som foreldre forholder seg til situasjoner og tar ansvar i dem.

[Berta]

Opprinnelig postet av silkepels

Hvem/hva har "skylda" for at barn har/får adferdsproblemer?

Det synes jeg der blir umulig å svare på med ett enkelt svar. Dette er ofte veldig sammensatt.

Noen ganger er det foreldrene alene som har feilet i mangel på veiledning og ikke å søke hjelp i tide til oppdragelsen.
Noen ganger er det faktorer som sykdom osv inne i bildet som vanskeliggjør ting veldig
Noen ganger feiler barnet noe reelt som gjør at det har anlegg for adferdsproblemer og dermed får foreldre og omgivelser større utfordringer enn vanlig.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, grunnene er så mange. Noen ganger enkle, noen ganger vanskelige, noen ganger komplekse, noen ganger umulige å sette fingeren på.


Å fordele skyld: Nei, det er jeg ikke videre for, men for å ta tak i problemene kan det også være greit å se hvor de kommer fra, om det går an å se hvor de kommer fra mtp hvordan ta fatt i og jobbe med problemene. Det er ikke bare enkelt å skulle se kun fremover og jobbe fremover uten engang å forsøke å se ting i sammenheng, altså hvor ting kan stamme fra.

[Hope3]

Jeg er i øyblikket midt oppe i en kursrekke fra Atferdssenteret i Oslo vedr. atferdsproblematikk i skolen. De bygger sine kurs både på norsk og internasjonal forskning og sier følgende:

"Alle har med seg et sett risikofaktorer og et sett beskyttende faktorer i forhold til negativ atferd."

For de fleste av oss, veies risikofaktorene opp av at de beskyttende faktorene har overtaket, men for noen er risikofaktorene de dominerende.

Jeg tolker dette slik at et barn som er helt vanlig (uten noen former for biologiske vansker à la ADHD, Asperger o.l.) kan klare seg utmerket i et miljø hvor de beskyttende faktorene er til stede. Det samme barnet kan klare seg dårlig dersom det motsatte er tilfellet.

Et barn med en biologisk vanske, kan klare seg flott med de rette rammebetingelsene med med dårligere betingelser vil det gå dårligere.

Det er derfor avgjørende at vi blir flinkere til å oppdage risikofaktorene tidlig og øke forekomsten av beskyttende faktorer for å forebygge problematferd.

[Niobe]

Opprinnelig postet av Hope3

"Alle har med seg et sett risikofaktorer og et sett beskyttende faktorer i forhold til negativ atferd."

For de fleste av oss, veies risikofaktorene opp av at de beskyttende faktorene har overtaket, men for noen er risikofaktorene de dominerende.

Og det er også viktig å huske på at resiliente barn kan vokse opp uten store problemer, selv under stor risiko.

[kie]

Opprinnelig postet av Berta

Å fordele skyld: Nei, det er jeg ikke videre for, men for å ta tak i problemene kan det også være greit å se hvor de kommer fra, om det går an å se hvor de kommer fra mtp hvordan ta fatt i og jobbe med problemene. Det er ikke bare enkelt å skulle se kun fremover og jobbe fremover uten engang å forsøke å se ting i sammenheng, altså hvor ting kan stamme fra.

Men da må man også gjøre det ordentlig.
Min erfaring er at mange, også i hjelpesystemet, altfor kjapt griper til "mor har skylda"-hypotesen og jobber utifra den. Og møte på møte blir en evighetsøvelse i skyldfordeling uten noe som helst konstruktivt resultat.

En god og grundig utredning har veldig lite med skyld å gjøre, men mye med problemdefinisjon å gjøre.

Men det jeg vil frem til i forhold til det å fordele skyld er at det er svært få som faktisk har en reell kompetanse til å kartlegge godt nok til at de er i stand til å kunne fordele denne skylda. Men uhorvelig mange som bruker det som arbeidshypotese med den største letthet. I vårt tilfelle tok bl.a. PPT det for gitt at det handlet om manglende oppmerksomhet, understimulering og hva har du. Uten å sjekke om dette var tilfelle. (De gadd ikke engang å observere ungen!) Det bare passet veldig med hypotesen.

Da barnet endelig ble henvist til BUP (via omveier, for PPT var jo ikke villig til å gjøre det) ble BUP forferdet over hvor lenge ungen hadde gått uten skikkelig utredning. Det ble visst en oppvask av det. Det er jo tross alt litt teit å skylde på foreldrene når barnet f.eks. som åtteåring mangler pinsettgrep...

"Mor har skylda"-hypotesen ble lagt død med stor, faglig tyngde da en skikkelig utredning ble gjennomført i vårt tilfelle. Men hva om det ikke hadde vært slik? Hva om vi f.eks. var en familie som virkelig ikke fungerte i hverdagen? Hvordan kan man være så skråsikker på hva som kom først? Var det familiedynamikken som forårsaket atferdsproblemene, eller var det atferdsproblemene til barnet som gjorde familielivet vanskelig?

Som sagt; det krever en del for å nøste i slike ting. Og aller mest, åpenhet for alternative forklaringer enn det man umiddelbart tenker.

Eks: Moren til lille Per sliter seg ut på å prøve å oppdra lille Per der han fyker gjennom tilværelsen som en liten tornardo. Hun beklager overfor butikkekspeditriser når han river ned varer, hun håndterer trassanfall som varer mange ganger lenger og er like mange ganger mer intense enn vanlige trassanfall. Men hun gjør det. Gang på gang på gang, så gjør hun det.

Hun har ikke de avlastningskanalene som andre foreldre har, fordi ingen orker å være barnevakt for lille Per. Hun er sliten i stemmen etter å ha ropt, snakket, kjeftet, tryglet og bedt lille Per om å oppføre seg. Hun har blåmerker etter alle de gangene lille Per har sprellet mens hun har båret ham bestemt ut av butikker og andre situasjoner der han har vært spinnvill. Tatt grep. Gjort som man skulle. Mens hun er opptatt av å beklage noe Per har gjort, eller tørke opp noe han har sølt utover i butikken, så river han ned noe annet i andre enden. Han er "Emil i Lønneberget" på speed. Hun er utbrent, men presser seg mer og mer og mer.

I en butikk orker hun ikke mer. Hun ser at lille Per tuller litt med klærne på stativet. Han gjør ikke noen skade, egentlig. Og han har jo fått så utrolig mye tilsnakk for alt mellom himmel og jord i det siste. Og det er like før strikken hennes ryker. Så når han da egentlig gjør noe hun vet hun burde stoppe ham fra og takle nok et trassanfall fra ham der andre barn tar instruksen greit, så kjenner hun at hun ikke orker. Ikke uten å begynne å grine midt i butikken i alle fall. Så hun later som om hun ikke ser det. Bare denne ene gangen. Hun grep inn i situasjonen på bussen, i skobutikken, i garderoben i barnehagen, i banken, i rulletrappen osv. Men akkurat denne gangen, så orker hun ikke. Så hun lar lille Per styre litt med klesstativet mens hun står i køen.

Det er da en dame i køen mumler surt at det ikke er så rart ungen er vill når mora er så tafatt.

I virkeligheten har mora jobbet hardere den dagen enn det den sure damen i køen noen sinne kan forestille seg. Men det vet jo ikke den sure damen. For hun tror at man kan "diagnostisere" en hel familie bare utifra et lite snapshot der og da. Og hun er hellig overbevist om at barn er som matte og 4 = 2+2 bestandig. Så når hun ser et resultat, så er hun skråsikker på at hun vet alt om det som ligger forut for det.

[kie]

Opprinnelig postet av Hope3

Et barn med en biologisk vanske, kan klare seg flott med de rette rammebetingelsene med med dårligere betingelser vil det gå dårligere.

Det er derfor avgjørende at vi blir flinkere til å oppdage risikofaktorene tidlig og øke forekomsten av beskyttende faktorer for å forebygge problematferd.

Jepp.
Derfor er det helt sinnsykt at det er så dårlig tilbud til foreldre om veiledning og kursing i slike situasjoner.

For noen barn krever rett og slett at foreldrene har spesialisert kompetanse på nettopp de utfordringene det barnet gir.

[Niobe]

Opprinnelig postet av kie

Jepp.
Derfor er det helt sinnsykt at det er så dårlig tilbud til foreldre om veiledning og kursing i slike situasjoner.

For noen barn krever rett og slett at foreldrene har spesialisert kompetanse på nettopp de utfordringene det barnet gir.

Helt enig.

[cissie]

Jeg ble glad når jeg leste overskriften; endelig en diskusjon på denne problematikken, men jeg må si jeg er noe forundret over problematikken. Hvorfor fokusere ene og alene på årsaken og symtomene til barna? Hvorfor ikke fokusere på håndteringen av vanskelige situasjoner? Er vi som "tilskuere" til andres barn "dommere" av hvor atferdsproblematikken kommer fra? det er da langt mer interessant å være tilskuer til hvordan symptomet blir håndtert og utfallet?

Dette eksempelet som det blir referert til her vil jo gjerne svaret være ganske enkelt; om en oppdrar barn uten grenser vil barnet ikke ha grenser i forhold til egen oppførsel. Hvordan skal et lite barn vite hva som er rett og galt når han aldri har blitt lært det? Håper han har gått i barnehage, hvis ikke vil han virkelig få problemer i skolealder når han ikke har lært de samme sosiale regler som andre...

Når det gjelder atferdsproblematikk er dette svært samesatt. Alle barn er forskjellige. I de siste år har genetikk blitt viet mer oppmerksomhet enn tidligere og enkelte psykologer mener at atferd er 70% genetikk og 30% miljø. Selv er jeg litt skeptisk til at genetikken vektlegges så mye, men eksperter vet svært mye mer om dette enn meg. Uansett viser det at barn er forskjellige. Helt fra fødselen av har undersøkelser vist at nyfødte kan bli plassert i tre forskjellige kategorier; "enkle" barn, " normale" barn og "vanskelige" barn. Jeg har problemer med å sette opp dette, fordi jeg synes kategoriene er fæle, men undersøkelsen viste at de lette barna reagerte lite på brudd av rutiner, utvendig støy og uforutsette hendelser. Den gruppen babyer som ble regnet som normalt krevende babyer viste seg å trives best med faste rutiner, mens de siste reagerte sterkt på miljø forandringer og brudd på rutiner. Ergo; allerede fra førdselen er barn veldig forskjellige, det som ett barn tåler og som fungerer på det barnet, trenger ikke være likt for andre. Vi som er foreldre til flere enn et barn vet selv hvor forskjellige de kan være...

Noen barn er avhengig av forutsigbarhet i enhver situasjon og meget konsekvente regelsett, mens andre tåler mer uforutsigbarhet. Det som er felles for alle barn er at de leter etter mønster og konsekvenser for sin oppførsel. Det er derfor viktig å skape forutsigbarhet rundt barna våre. At andre barn oppfører seg annereledes er en selvfølgelighet. De vokser opp i vidt forskjellige familier med forskjellig levesett og normer og regler for rett og galt. Noen barn lærer seg at de må skrike høyt for å få oppmerksomhet og gjør også det ute... til andre foreldres store irritasjon...

Når jeg er på butikken og et barn slår seg vrangt og moren/ faren prøver å hente det inn smiler jeg til omsorgspersonen. dette istedetfor å himle med øynene over barnets oppførsel. Jeg tror foreldre som er usikre på seg selv ikke tør å stå på sitt og iallefall har store problemer med å irettesette barn som blir "umulige" ute blandt folk fordi de får så mye negative tilbakemeldinger om sitt "umulige" barn... Jeg synes det står respekt av de som tør irettesette sitt barn og våre barn kan alle slå seg vrange til tider. Barn trenger grenser og de trenger forutsigbarhet. De barna som har atferdsvansker trenger iallefall dette... Noen foreldre ha ikke kompetanse, eller ressurser til å hjelpe det utsatte barn på en adekvat måte. Da har jeg tro på at atferden eskalerer, men å peke på foreldrene som "grunnen" til barnets årlige atferd har jeg ingen tro på. Det er nok det siste disse foreldrene trenger. De trenger veiledning for en mer adekavt måte å håndtere sitt barn på...

Litt avsporing kanskje, men min (lange) mening likevel