Føyer meg inn i rekken av folk som sier at dette er vel et av de beste, om ikke det beste innlegget jeg har lest på NM.
Men synes at du burde legge det inn på snartgravid, snartmamma og evt sende det til Gravid-bladet. En del av temaene du tar opp, går jo på tiden man er gravid, så flere i den kategorien burde kanskje få lese det.
Ikke minst kan det være viktig for andre unge mødre å se at de ikke er alene om å føle det slik.
Jeg var ikke ung (28) når jeg fikk mitt første barn. Gudmoren til eldstetøtta var 17 når hun ble mor - 1 år før meg. Jeg har på mange måter tenkt at hun hadde et bedre utgangspunkt enn meg, for jeg hadde lagt meg til så mange "voksen uvaner"... Jeg var vant til å styre livet mitt selv, og være uavhengig, "fri" og selvstendig. (Flyttet hjemmefra når jeg var 17.) Plutselig var det noen som trengte meg, hele døgnet, det var ikke bare-bare å ta en tur eller en helgetur med motorsykkelen når jeg selv følte for det - så det var litt av en omstilling for meg.
Mamma fikk første barn når hun var 18, giftet seg samme året, og fikk nr 2 nr hun var 19... (Jeg kom når hun var 26.) Men det var mer vanlig da, i 1967. Likevel følte mamma en del av disse tingene, fordi hun fremdeles delte rom med 2 av brødrene sine når babyen kom...
Jeg synes de som står for valgene sine og velger å få barn tidlig, er tøffe - og det skal de ha all respekt for. Er som en av de andre sa her: Det er jo litt av et lotteri, om hvem som blir gravide når de er unge og hvem som ikke blir det.
Det er ikke alderen som avgjør om man er en god mor, så aldri føl at dere ikke er gode mødre fordi dere er unge!